- Skolen St. Patricks i Irland merket at barna ble mer engstelige etter covid-nedstengingen.
- Smarttelefoner ble identifisert som en del av problemet, og sammen innførte åtte skoler i området en mobilstopp.
- Initiativet «It takes a village» samlet hele landsbyen for å forlenge barndommen uten smarttelefoner.
- Resultatet ble mer lek og mindre bekymring blant barna.
Vis mer
I skolegården på St. Patricks barneskole spretter rugbyballer og barnelatter mellom veggene. Her i den lille kystbyen Greystones, like utenfor Dublin, pågår kappløp, paradis-hopping og treklatring i skjønn forening.
Men det har ikke alltid vært sånn.
Spol drøye tre år tilbake. Da skolens rundt 400 elever kom tilbake kom tilbakeI mars 2021 åpnet barnskoler i Irland opp igjen. etter covid-nedstengningen, så rektor Rachel Harper og hennes kolleger at noe hadde endret seg.
Rektoren merket det daglig da hun ønsket hver og én av elevene velkommen ved skoleporten.
– Vi så at barna var blitt så engstelige. Mange kviet seg for å gå inn med de andre. Det var noe som uroet dem.
Rektoren la merke til at det ikke gjaldt de minste barna, men dem på mellomtrinnet, mellom ni og elleve år.
Da Harper luftet det for de åtte andre rektorene på skolene i området, hadde samtlige observert det samme. Lærerne fortalte at de brukte stadig mer tid på barn som var bekymret, lei seg eller opprørte.
Også foreldrene, viste det seg, bekymret seg over barn som brått slet med å sovne eller komme seg opp om morgenen.
Så begynte jakten på årsaken.
Hva hadde skjedd med akkurat denne aldersgruppen i løpet av pandemien?
– Kjekt i starten
På en lunsjkafé i Greystones’ gågate møter VG 15-åringen Rebecca Desmond.
Under covid-nedstengningen, da Rebecca var ti år, fikk hun et verktøy for å holde kontakten med venner: En smarttelefon.
– Det var kjekt i starten, sier hun.
– Men så tok pandemien slutt, og nå kjennes det egentlig ikke ut som om telefonen er noe bra i livet mitt. Jeg får ofte en dårlig følelse når jeg vet at jeg har skrollet mye.
Gruppepresset
Nettopp det å ha fått smarttelefon var noe som hadde skjedd med elevene til rektor Harper på St. Patricks, også. Hun beskriver det foreldrene så at foregikk på kveldstid mellom barna:
– Det var grupper på WhatsApp, videoer på avveie, og barn som følte seg holdt utenfor. Det var meldingstråder som aldri stoppet.
Frustrasjonen over det som skjedde på skjermen, hadde vart en stund, men lærerne var redde for å «fortelle foreldre hvordan de skulle være foreldre».
Foreldrene, på sin side, hadde ingen kultur med å snakke seg imellom om dette. De var bekymret, men ingen ville risikere å fremstå som dømmende, ifølge rektor Harper.
Alle ga stilltiende etter for gruppepresset, oppsummerer hun. Og barna med mobiler ble stadig yngre.
– Vi så at barndommen deres ble kortere og kortere. Hvis vi ikke gjorde noe nå, hvor ville vi være om fem år?
Veien til eliminering
I landet som huser de europeiske hovedkontorene til tech-giganter som Google, Meta, Microsoft og Apple, får barn i snitt sin første smarttelefon som niåringer.
I Norge har 87 prosent av norske ni- og tiåringer egen mobil, viser en Medietilsynet-rapport fra 2024.
Det til tross for at Helsedirektoratet sier at barn under 13 år ikke bør ha tilgang til enheter med internett uten at en voksen er til stede.
I vårt naboland Finland er helsemyndighetenes anbefaling klar: Barn under 13 år bør ikke ha egen smarttelefon.
Mange norske skoler, særlig i storbyene, har gjort skolen til såkalt mobilfri sone. 54% av norske barn går nå på en barneskole der foreldre samarbeider om å utsette smarttelefoner til etter barneskolen.
– Men hva med skoleveien og fritiden til barna, spør talsperson Cathrine Adams i det foreldredrevede nettverket Smarttelefonfri barndom.
Cathrine Adams
Smarttelefonfri barndom
For når skoledagen er over, kommer telefonene kjapt opp av sekken. Adams ønsker seg et neste skritt i Norge.
Det den lille irske landsbyen har oppnådd, er til stor inspirasjon.
– Det er så fint at jeg får gåsehud, utbryter Adams.
– Ville mistet fritiden
Inne på skolebiblioteket til St. Patricks sitter 11-åringen Jack Sweeney. Han svarer VG kontant på hva som ville skjedd om han fikk en smarttelefon.
– Jeg hadde mistet fritiden min.
Her på St. Patricks barneskole i Greystones kan Jack se rett ut på alt det han elsker å bruke tiden sin på:
Rugbybanen, der timene bare flyr av gårde. Gresset, der han møter naboguttene til fotball. Og parken, der det aller morsomste skjer når været blir varmt nok:
Da ligger han i skjul med vannpistol, bøtter og noen gode kompiser, og venter på forbipasserende.
– De blir klissvåte, sier Jack og ler høyt.
Kortere barndom
Initiativet heter «It takes a village», og det er nettopp det rektor Harper trekker frem som suksessfaktoren:
Alle voksne i barnas liv kom sammen for dette.
Det ble et allmøte i byen, med alle som var en del av barnas hverdag: Ikke bare lærere og foreldrene, men også trenere, helsesykepleiere, psykologer og politikere.
Dette vakte så stor oppmerksomhet at landsdekkende TV og aviser troppet opp samme dag for å lage nyhetsinnslag.
«Wow-øyeblikket»
Det ville vært en overdrivelse å si at elevene elsket mobilstoppen i starten. Mange av dem hadde kanskje eldre søsken med telefon, og hadde gledet seg til å få sin egen.
Men så kom vendepunktet.
Rektor Harper hadde lagt merke til at de gangene eldre ungdommer besøkte skolen, satt mellomtrinnelevene som tente lys og hørte på.
– Uansett hva 16-åringene sa, var det kult for de yngre, ler hun.
Det ga henne en idé. Rektoren inviterte landsbyens 16-åringer til skolen for å snakke om mobiltelefoner, skrolling og sosiale medier.
«Vi vet ikke hvordan det er å være tenåring med smarttelefon, men det gjør dere. Hjelp oss», sa Harper til ungdommene.
Da kom det hun kaller «wow-øyeblikket».
Elleveåringene satt musestille og lyttet på de eldre som snakket om hvor mye tid som forsvant til skrolling, og opplevelser de hadde med det å være smarttelefonbruker.
De aller fleste barna fant selv ut at dette ikke fristet.
Rachel Harper og de andre initiativtagerne er nå invitert til Brussel for lære bort det de har erfart, til EU.
Poenget, sier Harper, er ikke å «demonisere teknologi». Det handler om å utsette smarttelefon-bruken for å forlenge barndommen – og forberede barna bedre før de en dag skal ut på nettet.
– Hvis vi gjør jobben vår godt i barneskolen, håper vi at barna er bedre rustet når telefonene først kommer.
– Vil vente
Jamie (11 ) betviler ikke at han kunne hatt mye moro med en mobil.
– Jeg hadde jo sikkert eeeelsket det når jeg holdt på. Klart det er gøy å kikke rundt på alt mulig rart!
Men, sier Jamie, han vil likevel vente til han er eldre.
– For så ser du på klokken og bare «hva?!», og så rekker du ikke alt det artige du hadde tenkt å gjøre!
Kompisen Jack skyter inn:
– Det ville vært mindre tid til vannkrig.
Nora Thorp Bjørnstad
Journalist
Kontakt Nora Thorp BjørnstadGøran Bohlin (foto)
Fotojournalist
Kontakt Gøran Bohlin (foto)