Det har vært seks lange år siden Hollow Knight: Silksong ble annonsert for første gang. Det mest ønskelistede spillet på Steam nærmet seg legende-status på høyde med Half-Life 3. I motsetning til sistnevnte, er ikke Silksong lenger en myte.

Og det er bare å konstatere at Silksong treffer som en knyttneve. Team Cherrys nyeste eventyr er vakkert, stilig og blodig brutalt.

Nåde!

En notabene før vi går videre: jeg hadde en ambisjon om å i hvert fall spille gjennom spillets første akt før jeg gjorde en vurdering. Det var jeg simpelthen ikke kar nok til. Både selvtillit og ego har fått seg en solid trøkk. Håndkontrollen også, der den har gjort mangfoldige saltomortaler på sofaputene.

Silksong starter med at vår heltinne, Hornet, er tatt til fange og bragt til et fremmed land. Hun klarer imidlertid å bryte seg fri fra buret, og eventyret starter. I starten er det bare fryd og gammen, man klatrer opp noen avsatser, og banker noen nusselige fiender, så søte at det stikker litt i hjertet å knerte dem. Det tar bare noen minutter før man står ansikt til ansikt med spillets første sjefsskurk. Den vil nok de fleste bekjempe relativt enkelt, men herfra går vanskelighetsgraden raskt i været.

Allerede etter noen timer er det fiender som kan ta både to og tre av dine fem helsepoeng i ett jafs. Selv helt vanlige småfiender kan gi deg en på tygga om du er uforsiktig. Det er heller aldri langt mellom de store kampene. Enten det er en ekstra brautende portvokter, en arenakamp med mange små fiender på rekke og rad eller en fullverdig sjefskamp. Men litt for ofte er det for langt mellom sjekkpunktene og kampen hvor man møtte sin overherre eller -kvinne.

Jeg kan love at det blir mange løpeturer tilbake til åstedet for din bortgang.

Plattformhopping og skurkebanking.

Stort sett litt bedre

Oppskriften fra originalspillet er nærmest urørt. Her er det deprimerte insekter, samt små og store fiender som lurer overalt. Den svært stiliserte signaturgrafikken er beholdt, men Team Cherry har kostet på seg litt fargebruk utover nyanser av grått. Generelt føles det som om produksjonskvaliteten er skrudd opp noen hakk. Mellomsekvensene er litt mer forseggjort, og jevnt over er animasjoner og alt annet akkurat et knepp «smoothere». Musikken er fantastisk og setter stemningen utrolig effektivt, enten man vandrer gjennom frodige skogsområder eller barker i hop med en av de mange mektige fiendene.

En liten, men fantastisk endring fra originalspillet, er at Hornet kan ta tak i kanter og klatre opp. I tillegg har utviklerne lagt til en egen skjerm på menyen med oversikt over hoved- og sideoppdrag, så det er lettere å holde oversikt.

De første timene tenkte jeg flere ganger «har de brukt sju år på å lage dette?». Det er ikke ment så negativt som det kanskje høres ut som. Silksong er ingen revolusjon, men en videreutvikling av et høyt hyllet spill.

Det skorter imidlertid litt på kontrollmekanismene, særlig i plattformøyemed. Det tok meg lang tid å bli noenlunde fortrolig med hoppefysikken. Det føles som man både har lav og høy gravitasjon samtidig. Det er også et bittelite øyeblikk fra man begynner å sprinte til man kan hoppe. Det legger noen klare begrensninger på bevegelsesfriheten og mulighetene jeg skulle ønske jeg hadde.

Om ikke annet, så er spillet veldig, veldig vakkert.

En dødelig dans

Silksong var først tiltenkt som en nedlastbar utvidelse av det første Hollow Knight. Det bærer spillet også preg av. Med den brutale vanskelighetsgraden, kjennes det litt som at dette spillet er laget for veteraner av serien.

Det er flust av godt designede sjefskamper i Silksong. Jeg liker å lære meg angrepsmønstrene, dukke unna, og få inn et slag eller to når det er en åpning for det. Kampene krever presisjon og timing, og blir man overmodig og prøver å snike inn et ekstra slag blir man raskt straffet. Hardt.

De fleste angrepene til de store sjefene krever som sagt to helsepoeng. I starten har man bare fem. Hver lille feil gjør ekstremt vondt, og får panikken først fotfeste, begynner snøballen fort å rulle. Én feil fører til én til, og før du vet ordet av det er det «game over», og du transporteres til den forrige benken du mellomlagret ved. Feiltrinn straffes knallhardt.

Fra frustrasjon til eufori

I mine timer med Hollow Knight: Silksong har jeg vært på en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg har følt meg som kongen av hele verden der jeg dukker unna angrep etter angrep, og beseirer en skurk som er mange ganger så stor som meg selv. Jeg har også vært på andre enden av skalaen. Hvor jeg feiler for n-te gang, og fortvilelsen og frustrasjonen blir så stor at jeg flørter med tanken om å permanent slutte å spille spill.

Allerede åtte timer inn var jeg for første gang nær å gi opp hele spillet. Da hadde jeg fått gjentatt deng av en sjef i sørøst. Et arenarom i nordøst fikk meg nærmest til å rive ut håret. I vest var det nok en sjefsamp som ga meg skikkelig hodepine.

Etter å ha kjempet og kjempet i halvannen time og titalls forsøk, vant jeg omsider. Endelig kunne jeg løfte hendene og kontrollen i været i triumf, mens den svære fienden faller til bakken i sakte film. Et øyeblikks eufori. En miks av glede og lettelse. Lykkelig uvitende om hva neste kamp måtte bringe.

Noen timer senere møtte jeg dog mitt overinnsekt. Første akts siste sjefskamp ble for mye for meg. Det går ikke. Jeg blir for overveldet. Jeg har prøvd og prøvd. Sett guider på Youtube og lest tips på Reddit. Skulle jeg få ut denne omtalen i rimelig tid var jeg pent nødt til å sette strek. Du som leser er velkommen til å skrive «skill issue» i kommentarfeltet.

Konklusjon

Den som venter på noe godt, venter sjelden forgjeves.

Er Silksong en tålmodighetsprøve, eller en IQ-test? Viser jeg disiplin og læringsvilje ved å prøve og feile den samme kampen om og om igjen? Eller sitter jeg bare og bekrefter Albert Einsteins definisjon av galskap?

Å spille Hollow Knight: Silksong har vært en sjelsettende opplevelse. I løpet av timene med spillet har jeg følt meg både mektig og verdiløs. Jeg har vært fylt av vrede og stolthet. Jeg har vært så full av adrenalin etter å ha beseiret en av de større sjefskampene, at jeg måtte sette spillet på pause i et kvarter for å roe meg ned. Og jeg har ikke engang fullført første akt! Noe sier meg at det ligger flere og sterkere følelser og venter i fortsettelsen.

Hollow Knight: Silksong er et veldig sterkt metroidvania, men henger litt bak som plattformspill. Jeg virkelig elsker presis plattformhopping i spill, men det fordrer et kontroll- og fysikksystem som er tilsvarende presist for at det skal bli gøy, og ikke knotete.

Det sagt, er det ingen grunn til at fans av det første Hollow Knight-spillet skal aktivt mislike Silksong. Det er helt dustete vanskelig, og at noen synes utfordringen er i største laget har jeg full forståelse for. Dette er et spill jeg sent vil glemme.

Hollow Knight: Silksong er tilgjengelig på Windows, Xbox One, Xbox Series X/S (inkludert i Game Pass) (testet), Playstation 4/5, Nintendo Switch og Switch 2.