Fredrikstad kommune har vedtatt å bygge Arena Fredrikstad – en ny idrettshall til nærmere én milliard kroner. Med én stemmes overvekt i bystyret ble prosjektet presset gjennom. Det er et monument over politisk prestisje, ikke folkelig fornuft.
For mens kommunen bygger seg et slott, er økonomien på vei rett inn i ROBEK-lista. Det betyr at staten må ta over styringen av budsjettet. Det er som å få økonomisk verge – fordi man ikke klarer å styre selv.
Ville du gjort dette privat?
La oss være ærlige: Hvis du personlig sto på randen av konkurs, ville du da lånt penger for å bygge deg en luksusvilla?
Hvis bedriften din vaklet, ville du investert i et glasspalass du ikke har råd til å drifte? Nei. Du ville strammet inn, prioritert det nødvendige, og forsøkt å redde det du har.
Men Fredrikstad kommune gjør det motsatte. De bygger – og håper at regningen forsvinner.
Velferden blør
Skolene mangler ressurser. Barnehagene kutter i bemanning. Sykehjemmene har ikke nok ansatte. Eldre får mindre hjelp, barn får færre voksne rundt seg – og frivilligheten sliter.
Høyres gruppeleder i Fredrikstad advarer om at vi kan få dårligere mat til eldre, færre bleier, og kutt i dagsentre og kultur.
Men vi skal ha to isflater, konserthall og eliteseriehockey. Det er som å kjøpe sjampanje mens barna sulter.
Lånet alene koster 60 millioner i året
Bare lånekostnaden for Arena Fredrikstad vil koste kommunen rundt 60 millioner kroner årlig.
Det er penger som tas rett fra tjenestene. Fra deg. Fra meg. Fra barna. Fra de eldre.
Hvem betaler?
Det er ikke politikerne som får regningen. Det er innbyggerne.
Det er du som får dårligere skole. Det er din bestemor som får mindre omsorg. Det er din nabo som mister jobben i kommunen.
Vi ble advart
Statsforvalteren har allerede advart om kommuneøkonomien.
Ordføreren forsøkte å få en utsettelse – men ble nedstemt. Nå er det for sent. Ingen skal si at vi ikke ble advart.
Nok er nok
Dette handler ikke om å være mot idrett. Det handler om ansvar. Om prioriteringer. Om å ta vare på det vi har før vi bygger nytt.
Fredrikstad trenger ikke et monument over politisk ego. Vi trenger verdighet for våre eldre, trygghet for våre barn og en kommune som setter innbyggerne først.
Skal vi godta at kommunen prioriterer prestisje fremfor mennesker?