Ukraina, Russland | Invasiv russisk kultur

Innerst inne kjenner jeg nøyaktig hva som skjer når russisk kultur presenteres i byen – enten det er musikk eller teater. Det er en følelse av usynlighet: vi ukrainere blir ikke sett og ikke hørt, ingen forsøker å kjenne vår smerte, ingen kjenner eller bryr seg om vår historie, ingen prøver å forstå konteksten vi lever i. Det oppleves som likegyldighet, som en uvillighet til å se dypere inn i krigens virkelighet.

Kanskje burde jeg ha skrevet denne teksten for lenge siden. For taushet og toleranse endrer ingenting, lærer ingen noe og gir ingen mulighet til å forstå vår erfaring. Jeg vil forklare enkelt og tydelig hvorfor fremming av russisk kultur, selv den «klassiske», er problematisk midt under Russlands ødeleggende krig mot Ukraina.

Hver gang russisk kultur får plass på scenene i Tromsø, er det ikke tilfeldig. Det er resultatet av et konkret valg, en diskusjon, en planlegging. Og dette valget tas i en politisk kontekst som ikke kan ignoreres. I byens kulturliv finnes det ingen som ikke vet om den grusomme krigen Russland fører mot Ukraina, mot folket og kulturen.

Byer ødelegges, museer, kunstskoler og kulturminner jevnes med jorden. Russland retter bevisste angrep mot kulturelle mål. De endrer til og med én eneste bokstav i navnet på en ukrainsk by de okuperer – bare for å påtvinge sitt språk og sin kultur der hvor den ukrainske identiteten har kjempet for å overleve gjennom århundrer med undertrykkelse.

På norsk finnes ordet fornorskning. Første gang jeg hørte det var på festivalen Riddu Riđđu, og jeg forstod straks hvor nært det var. På ukrainsk har vi et lignende ord – «russifisering». Essensen er den samme: fortrengning og assimilering. Russifisering har pågått i Ukraina i århundrer, men vår kultur har alltid reist seg igjen, blitt bevart i familier, i landsbyer, i språket og i menneskers sjeler.

Ukraina er langt fra det eneste landet som har opplevd dette. På den samme festivalen møtte jeg representanter fra folk i Jakutia, Tsjukotka og Burjatia, som prøver å gjenreise sine sønderrevne kulturer. Mange av dem husker ikke lenger sitt språk eller sine tradisjoner – fordi deres kulturelle røtter ble revet opp med vilje.

Russisk kultur opptrer som en invasiv plante: den sprer seg, fortrenger andre arter og ødelegger det kulturelle mangfoldet til de såkalte «små folkene». En hovedeksampel på detter er Ukrainas «Henrettet renessanse» – en hel generasjon talentfulle unge kunstnere som ble drept bare fordi de utgjorde en trussel mot russifiseringen. De fikk aldri muligheten til å bli hørt av verden.

Når man fremmer russisk kultur, gir man den bare mer rom. Man roser den invasive planten i stedet for å legge merke til det unike mangfoldet den har ødelagt. Ukraina gjennomgår i dag en utrolig sterk prosess med å gjenreise sin kultur og frigjøre seg fra russisk kulturelt hegemoni. Og vi har mye å vise verden.

Det krever bare ett enkelt spørsmål: «Kan vi åpne sesongen med et ukrainsk verk? Kan vi sette opp et teaterstykke av en ukrainsk forfatter?» Da ville man oppdage en skjult skatt – en rik, vakker og fortsatt nesten ukjent ukrainsk kultur.

Russisk kultur vil ikke forsvinne. Den er dypt forankret i verdens kontekst, og ingenting vil skje med den om man midlertidig begrenser dens tilstedeværelse under fullskalakrigen. Men nettopp nå har man en sjanse til å oppdage og forelske seg i den ukrainske kulturen.

Og i mellomtiden, mens Russland angriper ukrainske byer med ballistiske missiler og droner, spiller en ukrainer – som selv har opplevd russifisering – musikken til den russiske komponisten Rakhmaninov for dere.

Det er like selvmotsigende og smertefullt som om samene, i kampen for sine egne rettigheter, ble bedt om å fremføre Ibsen i stedet for å gi stemme til sin egen kultur. En slik absurd verden er det vi lever i.