Det har vært tilløp før i tiden også, men nå ser det heldigvis ut til at NRK-serien om Arbeiderpartiet på 1970- og 80-tallet, «Makta», har utløst noe som gir håp for fremtiden. «Sannhet, løgn og dårlig hukommelse» beskrev Johan Fasting, Silje Storstein og Kristin Grue, personene bak «Makta», den absurde serien om Gro Harlem Brundtlands vei til å bli den første kvinnelige statsministeren i Norge.
Ja visst var det både dårlig hukommelse og løgn i satireserien fra 2023/24. Men det var også mye sant om hvordan politikere oppfører seg og hvordan det politiske spillet ofte er. Derfor var det både skremmende og veldig morsomt å følge episodene.
Fra 22. august i år har det vært mulig for kinogjengere å se «Ingen kommentar», regissert av Petter Næss. Da den ble snikvist under den såkalte Arendalsuka, uttalte en rekke politiske kommentatorer at filmen var veldig morsom, men at den neppe ville ødelegge for Høyre og Erna Solberg ved årets stortingsvalg.
Det begriper jeg ingenting av.
Regissør Petter Næss før førpremieren av filmen under Arendalsuka.
Foto: Marius Helge Larsen / NTB
De må ha vært fullstendig inngrodd i Høyre de som eventuelt stemte på partiet etter å ha sett filmen. For selv om mye sikkert var overdrevet, og en del slett ikke sant, lå aksjeskandalen med Sindre Finnes og Erna Solberg under hele tiden.
Anders Baasmo, i rollen som en som minnet svært mye om Finnes, gjorde da også en strålende figur som ektefellen som ikke kunne forstå at han hadde gjort noe galt fra statsministerboligen.
For meg var valgkampens største gåte at Høyre faktisk brukte Sindre Finnes i et forsøk på å sanke stemmer i Bergen. Uker etter premieren på «Ingen kommentar», sto Erna Solbergs mann i valgboden til Høyre på Torgallmenningen. Snakk om dårlig rådgivning fra Høyres kommunikasjonsrådgivere!
«Var det ikke vedtatt at han skulle ligge veldig lavt? At han ble forvist til Bergen, også hvis fruen hadde blitt statsminister igjen?», sa en av dem til meg som hadde sett Finnes reklamere for partiet han hadde ødelagt så mye for.
Laila Goody som statsministeren var også et funn, for ikke å snakke om spinndoktoren Pia Tjelta gestaltet. Spinndoktoren, eller kommunikasjonsrådgiveren om du vil, kan kanskje virke overdrevet på mange. Og det er jo også normalt når det handler om satire.
Laila Goody som Alma Solvik og Anders Baasmo som mannen hennes, Sondre Bortnes.
Foto: Maipo / handout / NTB
Men tro du meg, vi som har vært journalister gjennom et langt liv vet at Tjeltas rollefigur også finnes i virkeligheten. Jeg har også selv forsøkt meg i kommunikasjonsbransjen, og hadde flere ganger en veldig flau smak i kjeften når jeg forsøkte å få fokus bort fra mine oppdragsgiveres pinligheter.
Film og TV er sterke medier. Derfor er det så bra at bransjene nå har våknet og våger å satse på politisk satire. Selvsagt er godt laget satire god underholdning, men langt mer viktig er det at sjangeren kan sette fokus på det som er riv ruskende galt innen det politiske liv. Gjennom satire kan man få frem det presse og media ikke våger, fordi man må forholde seg til vær varsom-plakaten og injurieloven.
I Storbritannia har politisk satire lang tradisjon innen film og TV. «Javel, statsminister!», for eksempel, og mange andre knallharde satireproduksjoner, som det sies har holdt britiske politikere i ørene gjennom generasjoner.
Nå håper jeg at «Makta» og «Ingen kommentar» bare er begynnelsen på en ny trend i Norge. Nå da det stadig blir færre og færre karikaturtegninger i norske aviser er det absolutt viktig at politisk satire dukker opp andre steder. Som underholdning, ja, men først og fremst som et skremsel for politikere som ikke gjør jobben sin.
Kathrine Thorborg Johansen som Gro Harlem Brundtland og Jan Gunnar Røise som Reiulf Steen i NRK-serien «Makta».
Foto: Erika Hebbert / NTB
Det er jo dessverre mye å ta av fra norsk politikk. Det kunne jo nesten blitt laget en hel serie om politikere som kopierte masteroppgaver, om andre ektefeller á la Finnes, som førte til at Norge fikk en ny ambassadør i USA osv.
Senterpartiguttas hyttetur er dessverre brukt opp, nydelig fremstilt i «Ingen kommentar», der bergenseren Karl Vidar Lende kanskje har filmens morsomste replikk, uten at jeg vil røpe den her med tanke på dere som ikke har sett filmen ennå.
Fremskrittspartiet kan sikkert få flere filmer, i alle fall en TV-serie. Partiet med flest straffedømte politikere og flest avgåtte justisministre, må jo være en drøm for satiremakere. Et annet tema er de statsrådene som skaffer lønnsomme jobber for sine venner. Ja, det er så mye å ta av at det halve kunne være nok.
Det politiske liv i Bergen fortjener også satirefokus. Filmen «Bybanebyen» har absolutt mulighet også på det nasjonale plan. Problemet er å finne hovedrolleinnehaveren. Det er nemlig mange som kan ha den «æren». Christine Meyer ligger godt an, men også Trond Tystad. I en satirefilm kunne det vært spennende å se hvordan den avskiltede Ap-politikeren plutselig gjenoppsto fra intet og utrolig nok fikk dominere et høyrestyrt Bergen fra et mini-parti.
Fra spøk til alvor: Politisk satire er vidunderlig og viktig. Og bør bli så vanlig at det skremmer de folkevalgte fra å gjøre dumheter og det som verre er, i frykt for å havne i satiren.
Uten at jeg tror det, men skulle satiremakerne gå tom for historier fra det politiske liv, har vi jo også et kongehus i Norge. Eller er komedien om Märtha og Durek allerede brukt opp av Netflix?