Mesterens aller siste bok er en lysende historie om barndom, kommunisme og kjærlighet.
Oppdatert torsdag 18. september kl. 19:00
Sommeren for tre år siden avsluttet Dag Solstad denne lille boken med den lange tittelen «Endelig! Lykken, og mitt forsøk i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger».
Om den skulle gis ut, og i tilfelle når, overlot forfatteren til sin kone Therese Bjørneboe å avgjøre. Senere ble de enige om at boken skulle ut høsten 2025.
Selv døde Dag Solstad 14. mars i år.
I tillegg til mye annet, er boken Solstads fortelling om «Min evige kjærlighet til Therese.» Og ikke bare det:
«Dette er min roman om lykken», skriver han.
«Endelig! Lykken. Og mitt forsøk i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger»
Forfatter: Dag Solstad
Forlag: Oktober
Sjanger: Roman
Sider: 112
Pris: 429 kr.
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Endelig! Lykken av Dag Solstad»
Anslaget for boken var opprinnelig forfatterens idé om å skrive biografisk om sine første 11-12 år, frem til hans far døde i 1953. Et hovedmotiv var å forklare hvorfor han allerede som barn ble kommunist.
Egentlig hadde han glemt det, men plutselig en dag sto det krystallklart for ham!
Guttungen Dag kunne lese som syvåring, og kastet seg over avisene. Det var de store nasjonale og internasjonale begivenhetene i de første etterkrigsårene som preget hans politiske orientering som barn. En blanding av rettferdighetssans og sympati med kommunismens ideer, skriver han.
Som med de fleste barndomserindringer, går smått og stort hånd i hånd. Det er kostelig når Solstad skildrer hvordan inntrykkene fra Vinter-OL i Oslo 1952, blander seg med den innenrikspolitiske krisen i Persia (Iran) på samme tid. Mye å holde styr på for en ti-åring!
Dag Solstad skrev denne boken 80 år gammel, og som eldre mennesker flest har han behov for å gjøre opp status, og forstå sitt eget liv.
Les det siste intervjuet med Dag Solstad her: Dag Solstad la en vemodig og helt spesiell plan for hva som skulle skje etter sin død.
Denne kraftpluggen av en roman inneholder lysende miniportretter av foreldrene, broren og andre familiemedlemmer. Noe av det vil allerede være kjent for leseren, ikke minst fra romanen «16.07.41», og fra Alf van der Hagens samtalebok «Dag Solstad. Uskrevne memoarer».
Vi ser dem levende for oss: Den fallerte faren som brukte sine siste år på å konstruere en evighetsmaskin (perpetuum mobile), og storebroren Cato som stakk til sjøs så raskt han kunne.
Det som gjør aller sterkest inntrykk er portrettet av moren og hennes raserianfall, særlig mot ektemannen. Grensende til vanvidd, skal vi tro Solstad. Da hun en julaften truet med å flytte ut, men ombestemte seg, glapp det skuffet ut av lille Dag: «Jeg syntes du sa at du skulle flytte?»
Hvilket morsportrett er det egentlig som bryter frem her? En telefonsamtale mellom moren og sønnen Cato som bodde i Spania, er indirekte, men rystende aggressivt beskrevet.
Mange forfattere skriver om sin mor for tiden. Men klarer noen å være like ærlige som Solstad?
Forfatteren makter på fascinerende vis balansen mellom å være lojal og nådeløs. Det som står igjen som det aller sterkeste, er barnets fryktsomme følelse av ansvar for hva som skjer rundt ham.
Sjelden har jeg sett akkurat dét fremstilt mer presist enn i denne lille teksten.
Dessverre har forlaget vært fraværende når det gjelder å sjekke vesentlige fakta i boken. Dag Solstad feildaterer blant annet Einar Gerhardsens berømte «Kråkerøytale», og han bommer med to år på hvor lenge de to kommunistene Kirsten Hansteen og Johan Strand Johansen satt i regjering. Kanskje man kan si at dette ikke er så viktig, så lenge boken kalles en roman. Men for en så ærekjær forfatter som Solstad, burde man likevel tatt en ekstrasjekk.
Fant så Dag Solstad endelig lykken?
Svaret er ja, skal vi tro hans egne ord. Lykkelige kan også vi lesere være etter denne siste hilsenen fra mester Solstad!
Les også