Biskop, Stig Lægdene | Et demokratisk mirakel

Folk var sjokkerte da Nord-Hålogaland bisperåd ikke nominerte Lægdene til biskop. Lægdene var forhåndsfavoritt til en nominasjon, og stilte seg også til rådighet for bispedømmerådet. Til tross for at han i lang tid har vikariert for den tidligere biskopen, og var domprost i den største byen i Nord-Hålogaland, ble han ikke nominert.

Domprosten som i alle år har jobbet for de svakeste i Kirkens bymisjon ble frosset ut. Han som skrev en spalte i iTromsø om liv og død, snakket raust i media om kjønn og legning, han som holdt Pride-messer.

Byfolket kunne ikke skjønne hvordan det kunne være mulig? De var regelrett forbannet.

Jo, det var mulig fordi byfolk ikke bryr seg om kirkedemokrati. De liberale kirkegjengerne stemmer ikke ved kirkevalg, de stiller seg ikke selv til disposisjon i kirkevalgene. De er ikke så veldig opptatt av hvem som sitter i de demokratiske organene som utgjør bispedømmerådet.

De mer konservative folkene, som også er mer aktive i kirken, gjør det.

Denne gangen håpet de at den sterke konservative representasjonen i Nord-Hålogaland ville gjøre vei i vellinga, og at man endelig kunne få en konservativ biskop.

– Vi mener en burde valgt Gaute Norbye som biskop av Nord-Hålogaland, sier leder for Bønnelista, Jo Hedberg til avisen Dagen .

– Hvorfor?

– Fordi Lægdene har utmerket seg til å være en pride-prest, og det var uaktuelt for oss å ha en kvinnelig biskop i Nord-Hålogaland. Nå hadde vi muligheten til å få en biskop som er tradisjonell i lærespørsmål, men det fikk vi ikke, sier Hedberg.

I stedet fikk man kanskje den mest åpent liberale biskopen av dem alle. Han som holder messer for lærhomser i Domkirka, vant på enorm folkelig engasjement og grasrotmobilisering.

Det var et demokratisk mirakel. 16 av 17 stykker i Kirkerådet stemte for ham. Den ene representanten for Bønnelista stemte blankt. Den andre stemte for Lægdene. Det gjorde Frimodig Kirke også.

Det faller ikke i god jord hos de som hadde håpet på at i alle fall en biskop i Norge ville være mer konservativ. En av dem var Espen Ottesen som i Dagen skriver:

“Det er virkelig ikke lett å forstå hva som skjer i Den norske kirke når den mest provokative bispekandidaten på mange år løftes fram som en samlende skikkelse.”

Som et bevis på provokasjoner fra Lægdene var biskopens holdning om at Den norske kirke skulle kreve at enhver mannlig prest samarbeidet med kvinnelige prester.

For den jevne kirkegjengeren er dette på ingen måter en provokasjon. De aller fleste andre områder av samfunnet har klart helt fint å overleve kvinners inntog i yrkeslivet.

Men for en minoritet av de som tilhører blant annet læstadianismen i Nord-Troms er kvinnelige prester ikke like uproblematiske.

At det kan være provoserende å være inkluderende viser også nestlederen til Frimodig Kirke, Kathinka Røsberg Møller, som sier følgende til Dagen.

– En biskop er en hyrde som skal passe sauene, ikke slippe inn ulven for å utslette alle sauene, som ikke har malt ullet sitt i politisk korrekt farge.

Hun forteller til Dagen at hun bruker ulven som referanse på symbolet på de onde åndsmakter, som står utenfor og skjærer tenner og vil inn for å fordrive og fortære.

For det første vil jeg anerkjenne at bibellesere er fryktelig gode på billedspråk. Dette er imponerende kraftfulle formuleringer! Det er også et innblikk i en parallell verden, som få seremonikristne kjenner seg igjen i.

De som er mest koblet til kirken når ungene skal konfirmeres, mor skal begraves, og ringer skal utveksles. Eller de kulturkristne, som går på konsertene og kan juleevangeliet. Men som tar påsken på fjellet.

Frimodig kirke viser også at enkelte kristne som Lægdene også skal representere, lever i et parallelt univers til et liberalt demokratisk tankegods som han forfektet i sin tale på fredag.

Der mangfold av ståsteder er en styrke, ikke en trussel. Der uenighet er en viktig del av teologisk grunnlag, men kan eksistere samtidig som man oppnår en enhet i kirken.

Stig Lægdene er noe så sjeldent som en offentlig nysgjerrig, debatterende biskop, med et demokratisk sinnelag.

Alt tilsier at han helt fint skal klare å romme mange kristnes stemmer.

Og hvis han ikke gjør det, vil han tåle å ta debatten ut i åpent lende.

Det er en styrke for de kristne i nord. Og det er styrke for samfunnet vårt.