Debatt, Ytring | Durek med briller for ekstra nytelse

I 34 år har de sittet på monarkiets mest forgylte stoler, en jobb de har utført med stor verdighet. I samme periode har Kongehuset fått noen alvorlige skudd for baugen, som Kongen og Dronningen stort sett har arvet av andre. Som det meste andre de omgir seg med.

I Netflix-dokumentaren «Rebel Royals: An Unlikely Love Story» – som omhandler Durek Verretts møte med det kongelige livet, etter at han ble forelsket og senere giftet seg med Märtha Louise – blir imidlertid glansbildeforestillingen om dem utfordret.

Det som kanskje er vanskeligst å svelge, er påstandene om at de skal være rasistiske og fordomsfulle. Kongens tale fra 2016 er nettopp et eksempel på det motsatte. Få statsoverhoder har vært mer inkluderende og fordomsfrie, enn det menneskesynet Kongen fremviste da.

Det er heller ikke uten grunn at det fortsatt er enorm popularitet for monarkiet. I en meningsmåling Respons Analyse gjorde for ABC Nyheter i oktober 2024, svarte 72 prosent av de spurte at de ønsket å beholde monarkiet i Norge. At populariteten er så stor, selv etter Marius Borg Høibys skandaler, bærer vitne om hvilken verdighet Kongen og Dronningen har utført sine plikter med. Det er ingen som har hatt noe å utsette på dem. Problemet er resten av familien, deriblant Märtha Louise og Durek.

Tirsdag måtte til og med Erna Solberg tre støttende til. Den tidligere statsministeren, som akkurat selv har måttet pakke sin sekk – etter en tøff tid som Høyre-leder – er raus nok til å se at Kongen og Dronningen har fått i overkant mye pes den siste tiden, og langer ut mot dokumentaren i VG. I en periode hvor sønnen til Mette Marit dominerer avisspaltene, var kanskje slike beskyldninger i en Netflix-dokumentar det siste de trengte. Eller fortjente.

Vi skjønner at det kan bli urimelig mye kritikk av Sonja og Harald, som stort sett har opptrådt minst klanderverdig av samtlige, oppe i dette kaoset. Det forandrer imidlertid ikke det større bildet.

Foto: Netflix / Handout

La oss begynne med det grunnleggende spørsmålet: hva er egentlig en kongefamilie? Er det noe gudegitt, som gjør at akkurat én familie opplever å bli hyllet, løftet frem og oversvømmet av rikdom? Hvis ikke, hvorfor gjør vi det da?

I Egypt, rundt faraoenes tid, trodde man i det minste at de kongelige avstammet fra guder. Det er ikke så altfor mange ved sine fulle fem som tenker at det er tilfellet med kongefamiliene i Europa i dag. Så hvorfor denne absurde forventningen om at alle som er direkte eller indirekte knyttet til den skal opptre «kongelig»?

Kongefamilien har i det siste vist seg å være som alle andre familier – noe de strengt tatt også er. De har en stesønn fra et tidligere forhold som har en hang til utagerende festing, de har en datterdatter som kaster seg kunsten i vold og de har en datter, som begynner med new age og finner en dertil egnet partner, når hun skal gifte seg på ny. Strengt tatt ikke så veldig langt unna det jeg finner i min egen slekt. Og jeg synes ikke det er spesielt problematisk heller – verken der eller hos oss.

Nå er det kanskje mindre farlig om noen skulle tilsmusse Jakobsen-navnet, enn å skitne til renomméet til noen som ikke har etternavn. Men det er kun hvis man har en tanke om at kongelige er noe fullstendig annet enn resten av befolkningen.

Faktisk var det sånn at da Norge i 1905 ikke lenger ville være underlagt Sverige, så ble det vedtatt ved folkeavstemning at vi skulle hente noen dansker med «blått blod», ettersom det jo ikke var noen norske som var så fornemme. Hadde det vært folkeavstemning om dette nå, ville de fortsatt blitt valgt, det er ikke det. Det skal mer enn noen narkobilder av Marius til for å rokke ved det.

Märtha og Durek får ikke kongelig apanasje (i dag er det kun kongeparet og kronprinsparet som får det) og Netflix-dokumentaren er nettopp et forsøk fra deres side på å tjene penger selv. Når det er sagt, er det jaggu nok kongelig moro vi dekker fra før. I statsbudsjettet for 2025 er det satt av 316,8 millioner kroner til Kongefamilien og Kongehuset i Norge. I tillegg kommer alle kostnader knyttet til sikkerhet og livvakttjenester, som ofte håndteres av PST og Forsvaret. Selve apanasjen (altså lønna) er på 15,6 millioner kroner for kongeparet og 13 millioner kroner for kronprinsparet. Skulle ha råd til både flosshatter og ballkjoler, vil en tro.

Da bildene av Marius Borg Høiby med pistol, champagne og penger stikkende opp av buksa ble publisert i Bild Zeitung, kommenterte forfatter Torgrim Eggen tørt på Facebook: «Hyggelig å se skattepengene mine, for en gangs skyld». Hvis man kunne bestemme om 316,8 millioner kroner skulle bli brukt på de som trenger det mest, i stedet for en velbeslått slekt i Oslo, tenker man da at det er like vel anvendte penger?

Man kan forarge seg over mye ved Kongehuset, men jeg ser en del lyspunkter, for ikke si lysfontener (hvis man skal bruke uttrykket fra Märtha og Aris bok). Det fine med Durek og Märtha Louises Netflix-film, er at Kongehuset i disse dager ikke trenger hoffnarrer lenger. Og bildene av sønnen til Mette-Marit er så avskrekkende at man sågar ikke trenger krokodiller i vollgraven heller. Litt har man med andre ord knepet på forbruket til denne middelalderkonstruksjonen.

Harmen mot Durek og Märtha Louises pute-tv-dokumentar skjønner jeg imidlertid ikke. De har på 1 time og 35 minutter gjort mer for tanken om avskaffelse av monarkiet enn noe annet, siden skipet med den blåblodede familien ankom Oslo, for 120 år siden.

Spørsmålet er snarere om vi burde rette en stor takk til Märtha og Durek?