Valgkampen er over. En intens jobb er unnagjort, standene er pakket ned og tonnevis av papir har forhåpentligvis gått til gjenvinning. Seiersrusen har lagt seg hos vinnerne, og de som måtte svelge skuffelsen, har rukket å fordøye den. Nå går hverdagen videre. Men for mange av våre folkevalgte er hverdagen alt annet enn vanlig.
Jeg møtte nylig Kristian Eilertsen (Frp) til en podkast-samtale. 31-åringen går ydmykt inn i sin nye rolle som stortingsrepresentant for Troms, med visshet om at livet på Løvebakken er noe helt annet enn lokalpolitikken han har vært en del av til nå. Lange dager, kompromisser, og ikke minst et evig press om å levere på løfter vil prege hans nye tilværelse. For ham starter et nytt kapittel, men med Harstad i ryggen.
For andre, som Høyres Nina Dons-Hansen, ble valgnatten en påminnelse om hvor brutal politikken kan være. Drømmen om fast plass på Stortinget ble malt i stykker av dårlige målinger og en realitet som til slutt ikke ga uttelling. Men hun står like fullt opp hver morgen og går på med uforminsket styrke i lokalpolitikken. Heldigvis, får vi si. Og når Erlend Svardal Bøe en dag skal ut i pappaperm, får hun faktisk kjenne på Stortingets liv – om enn for en kort periode.
Det kan være lett å glemme hva vi egentlig krever av våre politikere. De skal bruke kvelder, helger og fritid på møter, utvalg og forhandlinger. Mange taper i realiteten penger fordi de må ta fri fra sitt vanlige arbeid. De møter kritikk fra alle kanter, ofte hard og personlig. Samtidig er dette en innsats vi som samfunn er helt avhengige av. Uten dem, ikke noe lokaldemokrati.
Det blir ekstra heroisk når vi ser innsatsen i lys av debattklimaet rundt dem. For politikerforakten lever og blomstrer i kommentarfeltene på sosiale medier. De blir kalt klovner, karrierister og verre ting. Ja, vi i redaktørstyrte medier kan også være stramme i klypa, for politikere skal også tåle å bli møtt med kritiske spørsmål. Men det går en grense, og vi må ikke glemme å anerkjenne at de frivillig gjør en jobb som de størtste kritikerne ikke vil ta i med ildtang.
Harstad og harstadpolitikken går krevende tider i møte. Den økonomiske situasjonen er stram, og våre folkevalgte vil måtte ta beslutninger som berører alle deler av kommunens liv. De vil stå i et krysspress av interesser og følelser. Og uansett hva de lander på, vil noen føle seg overkjørt, sviktet eller oversett. Sånn er politikken. Og derfor er det desto viktigere å slå fast: vi trenger dem som våger å stå i stormen.
Vi har mange med meningers mot her i Harstad. Det er en styrke. Det viser et levende demokrati med høy takhøyde. Og takhøyde må vi verne om. Den skal også politikerne tåle, men det gjør ikke deres innsats mindre verdifull.
Derfor er det strengt tatt betimelig å takke for innsatsen. Ikke bare fordi det er god folkeskikk, men fordi det er på sin plass. For i en tid der retorikken blir stadig mer krass og ordskiftet mer polarisert, trenger vi påminnelsen om at politikken bæres av mennesker. Mennesker som kunne valgt å bruke tiden sin på familie, jobb eller fritid – men som i stedet velger å stille opp for fellesskapet.
Det fortjener både respekt og takk.