filosof i den liberale tankesmien Civita
De omtaler seg selv som konservative, men har lite til felles med hva vi pleier å omtale som konservatisme.
Klassisk konservatisme vektlegger tradisjon, begrenset stat, fri markedsøkonomi, institusjonell stabilitet og varsomme endringer.
MAGA-bevegelsen er mer orientert mot mot personlig lojalitet til Donald Trump, konspirasjonsteorier, autoritære tendenser og en vilje til å rive opp etablerte normer for å «gjøre Amerika stort igjen».
Og bør slik sett heller beskrives som høyreorientert populisme eller illiberal nasjonalisme.
Eventuelt som fascisme.
Hvis vi skal betrakte dette som en form for konservatisme, handler om det om en bestemt avart jeg vil omtale som «sado-konservatisme».
Begrepet er inspirert av historikeren Timothy Snyders «sadopopulisme», og betegner en konservatisme der noe av kjernen er en tilfredsstillelse i å påføre smerte.
Snyder beskriver en politisk strategi der ledere skaper og utnytter smerte for å beholde makten. I stedet for å forbedre velgernes liv, påfører de dem bevisst lidelse – økonomisk, sosialt eller helsemessig – og peker deretter på ytre fiender som årsak.
Denne smerten blir en ressurs: Den gir fellesskap, retter frustrasjon utover og styrker lederens kontroll.
Snyder ser dette som en pervers form for populisme der tilfredsstillelsen ikke ligger i velstand, men i hevn, der egne velgere aksepterer tap såfremt de kan glede seg over andres nederlag.
Godt over halvparten av de republikanske velgerne identifiserer seg selv som MAGA.
Det er ingen ensartet gruppe, men den mest typiske MAGA-tilhengeren er en middelaldrende til eldre, hvit, kristen mann med utdannelse og inntekt noe under gjennomsnittet.
Bevegelsen går utover vanlig populistisk mobilisering fordi grusomhet mot marginaliserte grupper er selve kjernen.
Den amerikanske journalisten Adam Serwer skrev i 2018 essayet «The Cruelty Is the Point», hvor han hevder at grusomhet er kjernen i Donald Trumps politikk.
Dette peker på hvordan Trumps tilhengere samles i gleden over lidelsen som påføres immigranter, minoriteter og politiske motstandere.
Sado-konservatismen skiller seg fra tradisjonell konservatisme, som søker stabilitet og mindre, skrittvise reformer.
I stedet kombinerer den nasjonalisme og tradisjonelle verdier med en sadistisk nytelse i undertrykkelse.
Resultatet er en hybrid: konservativ på overflaten, men sadistisk i funksjon og intensjon.
MAGA-bevegelsens sadokonservatisme springer ut av hva filosofen Friedrich Nietzsche omtalte som «ressentiment»: en reaktiv hevntrang hos dem som opplever tap og underlegenhet, og som forvandler egen svakhet til en moral preget av hat og forakt.
Nietzsche var den som populariserte begrepet «ressentiment», men det har en eldre historie. For eksempel beskriver økonomen og filosofen Adam Smith «resentment» som en naturlig, moralsk følelse som oppstår ved opplevd urettferdighet.
Den er en reaksjon på skade eller fornærmelse, men må balanseres med fornuft og sympati for å unngå overdreven hevnlyst.
Smith ser den som en sosial mekanisme som opprettholder rettferdighet, men advarer mot dens destruktive potensial hvis den ikke holdes i tømme av en indre moralsk dommer.
I motsetning til Nietzsches «ressentiment», som er en giftig, langvarig bitterhet, fremhever Smith følelsens rolle i å korrigere urett, forutsatt at den holdes innenfor moralske grenser.
Hos Nietzsche forvandles det fra en individuell til en kollektiv følelse. Politisk så han både nasjonalisme og demokratiske bevegelser som uttrykk for «ressentiment».
I vår tid kan radikal islamisme forstås på samme vis. Oppfatningen om egen offerstatus begrunner grusomhet mot de antatt skyldige.
Logikken til MAGA er til forveksling lik den Osama bin Laden ga uttrykk for da han skilte mellom «god» og «ond» terrorisme, og hevdet at han selv representerte den «gode» fordi den hadde til hensikt å bekjempe USAs «onde terrorisme».
Gjennom Trumps retorikk og politikk rettes sinnet mot immigranter, minoriteter og «eliten», med dyptgående konsekvenser for demokratiet.
MAGA vokste frem som reaksjon på globalisering, demografiske endringer og Obamas presidentskap. Fortellingen om «tap av storhet» ble motoren i en bevegelse der egne velgere ble definert som «ekte amerikanere», mens andre ble stemplet som forrædere.
Trump opptrer som en slags rettferdig hevner.
Retorikken har en gjennomført moralsk asymmetri, der moralske kategorier i grunnen bare er anvendelige på den egne gruppen.
For eksempel fremmer MAGA et syn på familien, fortrinnsvis kjernefamilien, som en hellig og tradisjonell institusjon som er sentral for det amerikanske samfunnet.
Den betraktes som et fundament for nasjonal styrke, moral og økonomisk stabilitet. Immigranters familier havner imidlertid i en helt annen kategori.
Et særlig tydelig eksempel var Trumps «nulltoleransepolitikk» i 2018, der over 5.500 barn ble adskilt fra foreldrene sine som et avskrekkingsmiddel mot ulovlig innvandring.
Jubelen eller støtten fra MAGA-kretser over disse separasjonene viste at familien verdsettes høyt for «inn-gruppen», men «ut-gruppen» (innvandrere, ofte fra Latin-Amerika).
Over 1.000 av disse barna er fortsatt ikke gjenforente med foreldrene sine.
Nylig har massedeportasjoner under Trump 2.0 ført til nye separasjoner. Fra MAGA-hold er slik politikk hyllet som et tegn på styrke.
I sosiale medier spredte MAGA-kontoer memer og kommentarer som latterliggjorde gråtende barn eller kalte separasjonene «rettferdige».
MAGAs ideal om familien som «fundament for samfunnet» kolliderer med støtten til separasjoner, og avslører en mildt sagt selektiv anvendelse av verdier.
Familien er verdifull, men immigranters familie er verdiløs.
Familie-separasjonene ved grensen var ikke bare et praktisk virkemiddel, men en offentlig demonstrasjon av makt.
Det avgjørende er at «ut-gruppen» straffes, og det oppveier at også «inn-gruppen» kommer dårligere ut av det.
For eksempel ble tollmurer som skadet den hjemlige rustbelt-økonomien feiret som hevn mot globalister. Hevn er et gjennomgående tema.
Stormingen av Kongressen 6. januar 2021, som Trump beskrev som en «kjærlighetserklæring», var uttrykk for samme hevnlogikk.
Politikken etter 2025 viderefører dette mønsteret med tiltak som rammer minoriteter, feiret som gjenopprettelse av «lov og orden».
MAGA-tilhengere som mener å ha opplevd økonomisk og kulturelt tap, får sine følelser kanalisert til hat mot minoriteter og «eliten». Den kollektive krenkelsen utlignes ved maktutøvelsen mot «de andre».
Det er et gjennomgående uttrykk for en skadefryd som oppleves som berettiget fordi den antas å være fundert i rettferdighet.
Den næres av jevnlige postinger både fra Trumps egen konto og Det hvite hus, der det mest gjennomgående trekket, ved siden av selvforherligelse, er gleden over den ulykken som rammer «fiender».
MAGA-bevegelsen er basert på et sadokonservativt «ressentiment»: En kollektiv følelse av forbigåelse omsatt i politikk som finner tilfredsstillelse i andres smerte.
Dermed undergraves demokratiets normer for medmenneskelighet.
MAGA viser hvordan «ressentimentet» kan gi en avart av konservatismen ny energi.
Men bare ved å ofre all anstendighet.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.