Tenk deg å være avhengig av at noen andre må dø for at du selv skal få fortsette å leve. Tenk deg å forberede deg på å dø — samtidig som du klamrer deg til håpet om en mulig framtid. Slik lever over 500 mennesker som venter på et nytt organ. Slik levde mamma.

Vi var blitt vant til lyden av oksygenmaskinen som holdt henne i live. Til slangene som lå langs gulvet. Til den lille sekken med bærbart oksygen som måtte være med hver gang hun skulle ut. Vi så ansiktet hennes bli blekere for hver dag. Vi feiret høytider og bursdager med vissheten om at det kanskje var de siste.

Så, en helt vanlig høstdag for to år siden, ringte omsider telefonen — samtalen som ga henne livet tilbake.

Ventetiden hadde vært brutal. Vi visste at den eneste muligheten for at mamma kunne overleve, var at noen andre måtte dø. Likevel håpet vi — håpet at noen i sin største sorg kunne finne styrke til å si ja til organdonasjon. At en del av et menneske man må ta farvel med, kan gi liv i nye kropper. Det er hjerteskjærende, det er brutalt — og samtidig dypt vakkert.

Denne uka markeres Donasjonsuka over hele landet. Over 500 står nå på venteliste, slik mamma gjorde. I dag tenker jeg derfor ekstra på alle dem som lever et liv på vent, og på familiene som står ved siden av dem. Bak tallet er ekte mennesker. I alle aldre. Som er elsket. Jeg håper inderlig at dere får oppleve at telefonen dere lengter etter ringer — og at frykten for at den kommer for sent ikke overdøver håpet om at den vil komme.

Jeg tenker også på de som allerede har gitt, og på den uendelige takknemligheten vi kjenner overfor donor og pårørende — en takk som ikke kan uttrykkes med ord. Samtidig går tankene til dem som kjempet så tappert, men som måtte gi tapt i ventetiden – og til dere som sitter igjen i sorgen.

Og jeg tenker på dere som kanskje ennå ikke har tatt stilling til organdonasjon. Ikke fordi dere er motvillige, men fordi det kan føles unødvendig å tenke på nå. Selv etter å ha erfart hvilken betydning organdonasjon kan ha for mottakeren og familien rundt, skjønner jeg at det ikke er en lett avgjørelse å ta på vegne av noen som står en nær. Nettopp derfor kan det å vite hva dine nærmeste ønsker være til uvurderlig hjelp i en vanskelig stund.

Rett før mamma ble trillet inn til en operasjon hun kanskje ikke ville overleve, sa hun: «Om jeg ikke overlever dette, bruk alt som kan brukes.» Det var en trygghet å vite hva hun ønsket. Jeg håper dere aldri må ta et slikt valg på vegne av noen, men om det skjer — håper jeg dere velger å gi liv videre.

Nå er det snart to år siden familien min fikk den største gaven vi kunne få – en framtid sammen med vår dødssyke mamma. Jeg er evig takknemlig!

Derfor har jeg også et ønske til deg som leser dette: Snakk med dine nærmeste om organdonasjon. Fortell hva du ønsker skal skje med dine organer om uhellet skulle være ute.

Det finnes flere måter å registrere valget sitt på — for eksempel på Helsenorge.no, eller på organdonasjon.no. Men det aller viktigste er at dine nærmeste vet hva du vil.

Én donor kan redde opptil sju liv.

Tenk så verdifullt — å kunne redde liv, selv etter sin egen død.