STATHELLE, TELEMARK (Dagbladet): – Fy fader, så glad jeg er i livet. Jeg forstår ikke at jeg overlevde.

Øivind Fjeldvik (74) sitter i stua si på Dørdal i Bamble, i en grå, nuppete og litt sliten lenestol.

– Den fikk jeg av hjelpemiddelsentralen, sier han. 

Vi er på besøk hos Øivind fordi han dagen i forveien sendte oss en e-post. Han skriver:

«Jeg vil fortelle min historie for å vise hvor viktig det er å forlange hjelp når det trengs, og at man må ta vare på hverandre. Det kan fort bli for seint.»

Det har Øivind erfart.

Historien hans starter 6. januar i år. Den første mandagen i året. Det er et enormt snøvær ute.

Øivind er alene hjemme. Sønnen John Øivind (26), som tidvis bor hjemme hos ham, er på besøk hos moren sin.

– Jeg var på vei inn i stua da jeg merket at noe var galt, forteller pensjonisten.

SKJEDDE PLUTSELIG: Helt ut av det blå merket Øivind at noe var riv ruskende galt. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Han opplever problemer med å puste og har veldig vondt i brystet.

Klokka 20.15 ringer Øivind legevakta i Bamble, beskriver smertene og den tunge pusten, gjenforteller han til Dagbladet.

Ifølge telefonloggen varer samtalen i rundt fire minutter, sier han.

– Jeg fikk beskjed om å ta en paracet og legge meg, opplever Øivind at han ble fortalt.

Han velger å bli hjemme og snart legge seg.

Bamble kommune, og vedkommende på legevakta som tok telefonen, er forelagt kritikken som framkommer i denne saken.

I en e-post til Dagbladet skriver kommuneoverlege Anders Mølmen at de er veldig glade for at det har gått bra med Øivind Fjeldvik.

Samtidig sier han at de, etter å ha hørt gjennom lydloggene, ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen som er gitt i artikkelen.

 Historien som følger, er slik Øivind selv opplever det.

EN LANG VEI: Øivind sier at han fortsatt sliter litt med pusten og psyken. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

74-åringen rekker heldigvis ikke å komme seg inn på soverommet. Han blir avbrutt av sønnen som uanmeldt kommer hjem.

Rein flaks, ifølge far og sønn. 

– Hadde jeg kommet inn døra bare noen minutter seinere, så hadde nok pappa allerede lagt seg, sier 26-åringen.

– Da hadde jeg trolig aldri våknet igjen, fortsetter Øivind.

Sønnen har ingen anelse om at faren føler seg dårlig, men ser raskt at han er veldig syk.

Øivind er bleik, enormt oppblåst i buken og svetter.

Sønnen John Øivind ringer legevakta, han også, klokka 21.15.

– Han tagg og ba om å få en lege hit, for det var et voldsomt snøvær ute, husker pappaen.

NY GIV: Øivind føler han har fått livet i gave. Og nå vil han leve det. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Men far og sønn opplever at det er uaktuelt for legevakta å rekvirere ut en ambulanse.

De sier de får beskjed om å ta seg dit ved egen hjelp, og at de blir bedt om å komme innen en time.

– Dersom pasienten har misforstått noe i kommunikasjonen med legevakten så beklager vi det sterkt, og vil ta opp med alle ansatte at det er viktig at kommunikasjonen er presis og at man forvisser seg om at innringer har forstått riktig det man prøver å formidle, skriver kommuneoverlege Anders Mølmen i en e-post til Dagbladet.

Bilen som John Øivind parkerte for en time siden har allerede rukket å snø ned.

Øivind stabber seg ut i været, henger i tak-håndtaket mens sønnen forsøker å holde bilen på veien.

John Øivind kjører seg fast i snøføyka utenfor legevakta,

74-åringen går de siste 20 meterne.

Inne på legevakta føler Øivind at han må vente lenge. Han går på do, spyr opp blod.

– Det tok så lang tid. Jeg vurderte å skrike «hjelp» av full hals, minnes Øivind.

TAKKNEMLIG: – Jeg er veldig glad jeg har en sønn som har bodd hjemme, sier Øivind. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Han blir tatt med inn til en lege, hvor han opplever å bli tatt på alvor. Nå blir det bråhast.

Ifølge 74-åringen tar det ikke lang tid før han ligger på en båre i en ambulanse. Full fart på vei til sykehuset Telemark i Skien.

Derfra blir Øivind sendt videre til Tønsberg sykehus.

– Jeg visste ikke hvor gærent det var før jeg kom til Tønsberg, sier Øivind.

Han beskriver hvordan narkosemaska nesten var på før han hadde rukket å bli båret inn på sykehuset.

«Dør jeg, så dør jeg», husker Øivind at han tenkte.

Sønnen John Øivind, som har fulgt etter ambulansen i egen bil, forbereder seg på at pappaen hans kanskje ikke overlever.

74-åringens tilstand er kritisk. Hovedpulsåra har sprukket, og det har gått mange timer.

MERKET: Det tok tid før Øivind orket å se arret i speilet, sier han. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

– I ni- ti-tida på morgenen var han fortsatt i operasjon, sier sønnen, som fikk en oppdatering fra sykehuset.

Øivind tilbringer de neste åtte ukene på sykehuset og rehabilitering. Han har blitt fortalt at hjertet hans stoppet et par ganger under operasjonen. 

Han mottok også blodoverføring, forteller han.

– Jeg fikk inntrykk av at legene ikke hadde opplevd noen som har overlevd i så mange timer med sprukket hovedpulsåre, sier sønnen.

Sprukket hovedpulsåre
(aortadisseksjon)

To typer:

  • Type A: Oppstår i den delen av hovedpulsåren som går ut fra hjertet (mest alvorlig).
  • Type B: Oppstår lengre ned i bryst-/bukpulsåren.

Symptomer:

  • Plutselige, ekstreme brystsmerter, ofte med stråling til rygg eller mage.
  • Kan gi besvimelse, ulik puls/blodtrykk i armene eller nevrologiske symptomer.

Dødelighet:

  • Type A: Uten rask operasjon dør de fleste i løpet av timer til få døgn. Med kirurgi er dødeligheten fortsatt høy (7–36 %).
  • Type B: Lavere akutt dødelighet, rundt 11 % første måned ved medisinsk behandling.

Kort fortalt: 

Type A-disseksjon er en akutt livstruende tilstand der pasienten må opereres umiddelbart for å ha sjanse til å overleve.

Kilde: metodebok.no

Vis mer
Vis mindre

74-åringen forteller at hovedpulsåra sprakk i ryggen. Det er trolig grunnen til at han overlevde.

– I ryggen blir den liggende som en kompress mot ryggmargen, forklarer Øivind.

Blodlekkasjen ble begrenset.

– Hadde den sprukket i magen så hadde jeg nok vært ferdig, tror han.

I ettertid har han søkt opp på internett hvor dødelig tilstanden er, og han ble sjokkert da han fant ut at de fleste med den mest alvorlige formen for sprukket hovedpulsåre kan dø i løpet av timer – eller få døgn.

Etter operasjonen forteller Øivind han ble overvåket kontinuerlig.

– Sannsynligheten for at det skulle gå bra, var vel på linje med en lottogevinst, sier han.

Til alt hell lever Øivind i dag. Men veien har vært lang og hard.

– Det tok tid før jeg turte å se meg selv i speilet. Arret er i dag et bevis på hva jeg har overlevd, sier han.

Daglig tar han åtte ulike medisiner. Han har også fått operert inn et kateter.

SYSTEM: Øivind sier han daglig tar åtte ulike piller. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

74-åringen hyller helsevesenet som reddet ham, tross det han opplevde i forkant av innleggelsen. Øivind mener det lett kunne endt med døden.

Det er derfor han ønsker å fortelle sin historie.

– Man må stå på og forlange hjelp. Jeg var nok litt for beskjeden og litt for snill. Da var det godt å få hjelp av sønnen min.

– Hvis jeg hadde vært alene så hadde jeg ikke sittet her i dag.

Han mener menn er dårlige på å ta ting på alvor.

– Vi skal liksom ikke være til bry. Jeg burde jo ha ringt 113 med en gang.

Kommuneoverlege Anders Mølmen sier til Dagbladet at han gjerne tar imot Øivind for en prat og gjennomgang av hendelsen, dersom han ønsker det.

Pensjonisten blir bedre for hver dag som går. Men han sliter med svimmelhet og har en del mareritt.

– Jeg drømmer veldig ofte at jeg dør.

Det tror han er fordi han opplever dårlig samvittighet for å være i live.

– Jeg har blitt fortalt at det er vanlig blant folk som har vært døden nær. Det å ha dårlig samvittighet for å ha overlevd. Det er jo så mange som ikke klarer seg.

Sønnen John Øivind synes det er rart.

– Det er vanskelig for oss å forstå. Men det tok veldig lang tid for ham å skjønne hvor alvorlig det var. Det var først i forrige uke at det begynte å gå opp for ham, sier 26-åringen.

VIL SELGE: Tre måneder etter operasjonen falt Øivind i trappa og slo bakhodet. Han ønsker nå å selge huset. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

– Ser du annerledes på livet i dag?

– Ja, nå vet jeg hvor brått livet kan snu. Jeg var frisk, gikk inn i stua og ble brått dårlig. Bare det å ta de signalene, det er så viktig. Og det er det nok ikke alle som gjør.

I dag har Øivind en trygghetsalarm. Den fikk han testet skikkelig da han nøyaktig tre måneder etter operasjonen falt i trappa og slo hodet i betongen.

Han er strålende fornøyd med hjelpemiddelet.

– Og det er bedre å trykke på den en gang for mye, enn for lite, påpeker sønnen.

DRØMMER: Øivind ønsker å oppleve verden, før det er for seint, sier han. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

74-åringen, som fikk påvist kols for noen år siden, tok uvitende sitt siste trekk den skjebnesvangre dagen i januar.

– Jeg har røyket i over 60 år, men den dagen var det stopp. Jeg er stolt av meg selv.

Han drømmer om å selge huset og kjøpe seg en bobil. Kjøre rundt og oppleve verden.

– Plutselig er det for seint, minner Øivind oss på.

Les hele svaret fra Bamble kommune

– Først og fremst må jeg på vegne av alle på legevakten si at vi er veldig glade for at det har gått bra med pasienten, skriver kommuneoverlege Anders Mølmen i en e-post til Dagbladet.

– Etter å ha gjennomgått lydloggen av begge samtalene med legevakten så samsvarer ikke dette med opplysningene som er angitt i artikkelen.

– Vi kjenner oss ikke igjen i den beskrivelsen som er gitt i artikkelen. Grunnet taushetsplikten kan vi dessverre ikke gå nærmere inn på detaljene i dette.

– Dersom pasienten har misforstått noe i kommunikasjon med legevakten så beklager vi det sterkt, og vil ta opp med alle ansatte at det er viktig at kommunikasjonen er presis og at man forvisser seg om at innringer har forstått riktig det man prøver å formidle. Kommunikasjon er noe vi alltid prøver å bli bedre på.

– Jeg tar gjerne imot pasienten til en prat og gjennomgang av hendelsen dersom han ønsker det. 

Vis mer
Vis mindre