FFK, Supporter | Hvorfor buer FFK-fansen? Supporterproblem i Fredrikstad

Etter det skuffende 1-1-resultatet på lørdagens kamp mot Bryne, forlot jeg stadion i frustrasjon. Jeg overhørte mange andre med FFK-skjerf som også var frustrerte. «Dårlige greier», hørte jeg. Ja, dårlig, tenkte jeg. Dette var dårlig av Fredrikstad.

Dårlige greier å stille opp til kamp med én mann mindre.

På lørdagens kamp var det 7.074 mennesker på stadion, fire av dem fra Bryne. Resten kom for å se Fredrikstad hale i land en forventet seier mot et lag i krise. Det var ikke sånn det gikk.

For det er ikke alltid det går. Fotballen er rund. Taktikken kan ryke, byttene kan være uheldig timet og det kan rett og slett være en av de dagene. Det er ingen som vet hva fotballgudene finner på. Det ukontrollerbare er tross alt en stor grunn til at vi liker fotball. Det handler om det å vente på det uventede.

Å se på fotball er litt som å fiske: Å sitte og vente på napp. Hva finnes der under vannflata? Makrell, hyse, ørret? Kanskje får vi noe, kanskje ikke.

Vil du se neste video?

Men denne lørdags ettermiddagen stilte FFK-supportere opp på fisketur uten agn. I stedet så jeg folk i rødt og hvitt som hadde et håp om at fisken bare skulle hoppe oppi båten. Og jeg fikk rare blikk da jeg prøvde å tvinne fluer og pusse sluk på sittetribunen på Sørsia.

Roperten fra Plankehaugen var klar i sin tale før andre omgang: «Vi trenger at dere reiser dere opp og blir med å synge og klappe. Guttane trenger det for å hale dette i land.»

Svaret? Gubbestemning, armer i kors, klaging på spillerne. Og kremen på kaka: Buing etter kampslutt.

Det skal ikke være nødvendig å si hvor historieløst det er å bue etter uavgjort i Eliteserien på Fredrikstad stadion.

Det skal heller ikke være nødvendig å si: Fredrikstad Fotballklubb er ikke Real Madrid. Fansen i Madrid buer etter knepne seire mot bunnlag i den spanske ligaen, men det er fordi de har vunnet Mesterligaen 15 ganger.

Fredrikstad rykket opp for to år siden, og klarte nesten å kvalifisere seg til Europa-spill som ferskt eliteserielag. Hva forventer vi egentlig?

Så jeg lurer på om FFK har et supporterproblem. Men da må jeg også stille spørsmålet: Hva er en supporter? Eller for å stille spørsmålet mer presist: Hva er en supporter kontra en tilskuer?

En tilskuer er en som ser eller skuer på noe. Det impliserer at tilskueren ikke har noen innvirkning på det som skjer. For eksempel når vi ser på TV.

Supporteren derimot, er delaktig i hendelsene på banen. Det er den klisjeen om lagets 12. mann. Men det er en klisjé av en grunn. Synergien mellom publikum og utøver er ikke svada. Spør hvem som helst som driver med idrett.

Og det var den 12. mann som Fredrikstad ikke klarte å stille opp med på lørdagen. I stedet satt det en haug med tilskuere, en gjeng fiskere uten agn som forventet napp.

Når energien på banen dupper, som i andre omgang i Bryne-kampen, betyr ikke det at vi skal klage på at det er lav energi. Det er da vi som supportere skal steppe opp og skape den energien som trengs. Hvordan gjør vi det? Det er enkelt: Å klappe og synge. Sammen.

Når guttane spiller med lav selvtillit – spesielt de yngste – betyr ikke det at vi skal minne dem på hvor mye de kostet og hvor lite de har produsert. Det betyr at vi skal gi dem selvtillit. Det er vår jobb, ja, vår plikt.

Når det butter imot, skal vi ikke – som var tilfellet på lørdag – oppføre oss som lagets motstandere. Vi skal vise at vi spiller på samme lag.

Jeg etterlyser derfor noen voksne folk på sittetribunene som tar ansvar for å gi guttane selvtillit dere ute. Selvtillit er den magiske ingrediensen som gjør at den ballen faktisk havner i mål, og ikke stang ut eller i fanget på keeper hver bidige gang. Selvtillit er den olja i maskineriet som dytter spillerne oppover banen. Selvtillit er den heisen som løfter laget til seier.

Den uforklarlige mekanismen som Ulrik Fredriksen snakket om i intervjuet med FB etter kampen, var for meg veldig forklarlig da jeg satt på Sørsia denne lørdags ettermiddagen. Jeg kjente mangelen på engasjement på kroppen. Ensomheten i å klappe og synge med Plankehaugen fra sitteplass var til å ta og føle på.

Så vondt gjorde det at jeg følte for å formidle det til spillerne. Jeg gikk mot en åpenbart knust Stian Stray Molde etter kampen og sa: «I dag var det publikum som var ræva.»

Han strakk ut en hånd og vi delte et skuffet håndtrykk. Og det var smerten i det ellers blide fjeset som satt fyr på fingrene mine til å skrive dette.

Så, når FFK spiller, er det vi som spiller. Når FFK skuffer, er det vi som skuffer. Og når FFK vinner er det vi som vinner. Det er lett å glemme. Men heldigvis er det også lett å gjøre noe med.