Verdens største humanitære kriser målt i behov for nødhjelp
Tallene tar utgangspunkt i hvor mange mennesker som vil trenge nødhjelp i løpet av hele 2025.
- Sudan: 30,4 millioner
- Afghanistan: 22,9 millioner
- DR Kongo: 21,2 millioner
- Jemen: 19,5 millioner
- Syria: 16,7 millioner
- Ukraina: 12,7 millioner
- Sør-Sudan: 9,3 millioner
- Gaza og de palestinske områdene: 3,3 millioner
Totalt trenger 305 millioner mennesker nødhjelp i 2025 verden over, ifølge Global Humanitarian Overview 2025.
Kilder: Concern Worldwide US, OCHA, Global Humanitarian Overview
Verdens største humanitære krise utfolder seg i Sudan. Likevel ble Gaza og Ukraina nevnt 30 ganger så ofte som Sudan i norske medieoppslag i august i år, slik Panorama omtalte sist uke.
Det får organisasjoner som SOS-barnebyer til å fortvile.
– Vi prøver å rope så høyt vi kan, men det er veldig vanskelig å få oppmerksomhet, sa Anna Hamre, rådgiver i SOS-barnebyer, til Panorama da.
Hun peker på at medieoppmerksomhet ofte henger sammen med penger, noe som er sårt trengt i Sudan, der nødhjelpsbudsjettene er sterkt underfinansierte.
Selv ikke i august, da RSF begikk et dødelig angrep på byen Al-Fashir og rundt 1000 sudanere døde i et jordskred, ble Sudan omtalt nevneverdig mange ganger.
– Det sier noe om hvor skjevt dette antagelig er om man sammenlikner oppslag et helt år. Denne skjevheten synes vi er både veldig trist og veldig underlig, sier kommunikasjonsrådgiver Anne Mone Nordahl i SOS-barnebyer.
Hvorfor skriver ikke mediene om Sudan?
Ingen helter
Mangelen på dekning av Sudan var tema i NRKs nyhetsmorgen i august, og igjen på Dagsnytt 18 denne uken, i forbindelse med at den sudanske nødhjelpsorganisasjonen Emergency Response Rooms vant Raftoprisen.
– Jeg skulle gjerne hatt mer debatt og kritikk rundt norske mediers dekning av glemte kriser som Sudan, inkludert av NRK, sier NRKs Afrika-korrespondent Vegard Tjørhom.
Han sier likevel at det er mange logiske grunner til at det blir sånn.
– Det koster ekstra, både penger – som for NRK ikke nødvendigvis har vært det avgjørende – men det er også veldig langt å reise inn.
SUDAN: Det finnes ingen offisielle tall på hvor mange foreldreløse barn krigen i Sudan har etterlatt seg. Gutten på bildet sitter i en flyktningleir i det krigsherjede Al-fashir, Nord-Darfur. Bildet ble tatt i juli, før RSF-styrkene angrep Al-Fashir.
Foto: Xinhua / ABACA / NTB
Tjørhom gjorde selv et forsøk på å reise til Khartoum i Sudan for NRK i mai, men måtte snu ved grensen fordi det samme dag ble sendt droner mot byen.
– Vi hadde en tidagersplan, men måtte snu.
Det er også veldig stor mangel på journalister inne i Sudan, som gjør det vanskelig å benytte seg av andrehåndskilder.
– Konfliktbildet i Sudan er også lite engasjerende sammenlignet med andre kriger mediene skriver mer om. For eksempel i Gaza velger mange side, og det er mange meninger om hva som skjer, det er enklere å få folk følelsesmessig engasjert.
– I Sudan-krigen er det to parter som begge er ganske ille, det er ingen helter i historien, konfliktbildet er vanskelig å forstå og det er veldig få å heie på, sier Tjørhom.
Hamsterhjulet
Likevel synes han mediene må tørre å prioritere annerledes og påpeker at norske mediers utenriksdekning i stor grad lener seg på nyhetsbyråer.
– Jeg har selv stått i en flyktnigleir i Sudan og ringt hjem med tilbud om direkterapportering, men opplevd at kollegaene hjemme sitter i en helt annen nyhetsstrøm som er styrt av nyhetsbyårene, sier han.
EGYPT: Sudanske barn som flyktet til Egypt etter krigsutbruddet. Her fra Kairo, der de venter på busser som skal ta dem tilbake til hjemlandet i mai. Da hadde den sudanesiske hæren erobret tilbake byen al-Hamadi.
Foto: AA / ABACA / NTB
Og ofte er alle disse sporene vestlige, poengterer Tjørhom.
– Det er Trump eller det er drapet på Charlie Kirk, det finnes timesvis med TV-materiale. Mens pågående kriser som Sudan, som ikke har et nyhetspoeng hverken i dag eller i morgen, den strømmer jo heller ikke inn i nyhetsbyråenes kanaler som går ut til norske mediehus. Sudan havner dermed sjeldnere på agendaen til de som prioriterer på desken, sier NRK-korrespondenten, som mener norske medier noen ganger «må løfte blikket litt».
– Det er gode grunner til å bryte litt det hamsterhjulet vi er en del av.
Den mest kjente glemte krisen
Kristin Skare Orgeret, professor i journalistikk ved OsloMet, peker på at Sudan veldig ofte omtales som «den glemte krisen».
– Sånn sett kan vi si at det er den mest kjente glemte krisen. Derfor har Sudan i alle fall en viss oppmerksomhet som noe vi bør tenke mer på, sier hun.
Orgeret peker på at det samme ikke er tilfelle for andre glemte kriser, som for eksempel Burkina Faso, Jemen eller Tsjad.
– Disse krisene hører vi omtrent aldri om, ikke engang som glemte kriser.
BURKINA FASO: Reinatou Diallo, som ledet landsbyen sin i Burkina Faso etter at ektemannen ble drept av militære styrker, lager lunsj i et hus faren hennes leide i Ouangolodougou, Elfenbenskysten, 3. oktober 2024. Landet er preget av voldelig konflikt, politisk uro og et stadig mer autoritært styre. Over to millioner er på flukt.
Foto: Arlette Bashizi / NYT / NTB
– Det er ofte en påstand at det bare er plass til én konflikt i mediene, sier Kristin Skare Orgeret, professor i journalistikk ved OsloMet.
– Nå ser vi jo at det er plass til to, men det veksler også litt mellom om det er Gaza eller Ukraina som får mest oppmerksomhet, fortsetter hun.
Hun påpeker at det likevel er en forskjell med Sudan, fordi krisen i landet er så stor og rammer så mange mennesker. Over 30 millioner mennesker i Sudan har behov for nødhjelp i år.
Norge gir også mye i bistand til Sudan og har vært involvert i fredsarbeid i regionen siden 90-tallet.
– Det er gode grunner til at Sudan blir trukket frem som den glemte krisen, det er en helt forferdelig krig som pågår der.
Nært og fjernt
Aftenposten-kommentator Joacim Lund løftet også tematikken nylig, i en kommentar der han forsøker å forklare hvorfor Sudan er underdekket.
Han trakk frem avstand og relevans, at Sudan-konflikten oppleves som fjern for norske lesere, men også at medieøkonomien er mye dårligere enn for få år siden og at alle redaksjoner derfor må prioritere hardere.
– Sudans problem i norsk offentlighet er at konkurransen om oppmerksomheten er så stor, skriver han.
– Viktige saker om land som Mali, Niger, Kongo og Honduras dukker opp nå og da. Men ingen medier har råd til å bruke store ressurser på saker folk ikke er interessert i. Da oppstår blindsoner. Sudan er en av dem – hvor urettferdig det enn er, avslutter Lund kommentaren med.
Panorama har stilt spørsmål til Joacim Lund og Aftenpostens redaktører om innholdet i kommentaren. Lund sier Panorama får sitere fra kommentaren, men at øvrige spørsmål om Aftenpostens prioriteringer må stilles til redaktørene.
– Sudan er en veldig stor krise som foregår i et land som ikke alle nordmenn har et nært forhold til. Lidelsene er på et nivå som er vanskelig å fatte, sier Aftenpostens utenriksredaktør John Hultgren, som viser til at avisen i sommer likevel valgte å gi mye oppmerksomhet til to store saker om Sudan:
En større reportasje om to venninner som ble skilt under krigsutbruddet i Sudan og en artikkel om menneskerettighetsbruddene, og Egypt og Emiratenes interesser i krigen.
– Den ene av dem hadde god lesing, den andre lav. Det var likevel ikke avgjørende for at vi prioriterte dem, sier Hultgren.
Han legger til at saker om lidelse generelt har lav lesing.
– Derfor prøver vi å finne andre vinklinger som forklarer det som skjer. Vi tror folk vil forstå sammenhenger.
Land langt borte
– Lund skriver ‘men ingen medier har råd til å bruke store ressurser på saker folk ikke er interessert i.’ Mediene sier veldig ofte ‘dette leser ikke folk’, men blir ikke det litt som å undergrave sin egen funksjon som agendasetter?
– Jeg er enig med Lund i at det ikke er noen vits i å skrive saker som ingen leser, men det er altså ikke tilfellet her. Vi hadde som nevnt god lesing på den ene av disse. I utenriksavdelingen jobber vi hver dag med å finne innganger som gjør at folk får lyst til å lese det vi skriver om. Det gjelder ikke minst saker som handler om kriser i land langt borte.
AFGHANISTAN: Over 2000 mennesker døde i et jordskjelv i Afghanistan i september. I 2025 regner FN med at 22,9 millioner mennesker i det Taliban-styrte landet som har behov for nødhjelp.
Foto: Wakil Koshar / AFP / NTB
– Er det folk som skal diktere hva mediene skriver om?
– Vi må skrive saker som lesere vil lese. Derfor er vårt oppdrag å skrive sakene på en måte som gjør at folk vil lese dem.
– Går det på bekostning av samfunnsoppdraget?
– Hvis vi ikke klarer å få folk til å lese også om kriser, så har vel både mediene og folk et problem. Men det er ikke så vanskelig å forstå at mange opplever verden som ganske mørk for tiden. Det er mange kriger og kriser og derfor vanskelig å ta alt innover seg. Da er det fort gjort å hoppe over slike artikler.
Litt for enkelt
Hultgren sier også at pengespørsmålet spiller en rolle, og at Aftenposten i likhet med andre store medier, må prioritere hardere.
– Vi har vært heldige i Aftenposten ved at redaksjonsledelsen fortsatt prioriterer utenriksjournalistikk høyt. Derfor er det fortsatt mulig for oss å levere en fyldig meny av utenrikssaker til leserne hver dag, sier Hultgren.
Professor Kristin Skare Orgeret har stor sympati for at mediene står i en presset økonomisk situasjon, men synes argumentet om få lesere er litt for enkelt.
– Med færre i redaksjonen kan man ikke gjøre alt, men mediene kan selvsagt velge å løfte saker. Hvordan skal folk noensinne bli interessert hvis de aldri hører noe? Hvis man alltid skulle gi etter for det folk vil ha, så har man jo sagt fra seg agendasetter-rollen. Det blir for enkelt, for den rollen er viktig for samfunnsoppdraget, sier hun.
Orgeret trekker også frem at journalistikk om kriser har stor verdi for ettertiden.
– Hvis det for ettertiden ikke ligger noe i arkivene om Sudan, så er jo det problematisk.