Det var i fjor høst Birgit Skarstein (36) delte et bilde av seg selv på Instagram sammen med en fyr som kysset henne på pannen.

«Kommi heim», stod det under bildet, med et rødt hjerte bak.

16 år etter at de var sammen sist, hadde hun funnet veien tilbake til ungdomskjæresten Christian Semb. De var 16 og 17 år den gangen, nå var de 34 og 35, og det skinner fra de brune øynene hennes mens hun forteller om det.

Noen måneder senere skal Birgit få sitt første barn med ungdomskjæresten, en liten sønn. Et kjærlighesbarn, etter et langt og krevende svangerskap, med mye tankespinn hos Birgit. Mer om det senere i intervjuet. Nå tilbake til de nyforelskede: 

Lenge kjempet de imot, det ville bli for tungvint. Han bodde i Verdal, hadde hverdagen sin der med to barn fra et tidligere forhold. Hun holdt til i Oslo, var toppidrettsutøver med hyppige treningsopphold utenlands og hadde ellers stappfull kalender.

 Julen 2023, under oppkjøringen til OL i Paris, prøvde Birgit seg på en avklaring.

«Jeg kan ikke utsette meg selv for den emosjonelle risikoen ved å gå inn i et forhold nå, under et år før OL. Det går ikke», sa hun.

«Jeg har ventet på deg i 16 år, så jeg kan vente åtte måneder til. Det er ikke noe problem», svarte han.

Birgit Skarstein (36)

Tidligere toppidrettsutøver,
forfatter og samfunnsdebattant
Forlovet med Christian Semb, som
hun venter barn med denne
høsten.

Har vært en av Norges mest
markante parautøvere, med totalt
12 VM-medaljer i roing og
langrenn, samt ett gull og to sølv
i Paralympics, inntil hun la opp
i januar.

Har også markert seg med et
sterkt samfunnsengasjement,
særlig innen likeverd og mangfold.

Aktuell med boken «Så mye hadde
jeg, så mye mistet jeg, så mye fant
jeg» og serien «Mødre» på Viaplay/
TV3.

Vis mer
Vis mindre

– Vi prøvde virkelig hardt å ikke være sammen, helt til vi skjønte at vi ikke hadde noe valg. Det var åpenbart for begge at dette klarer vi ikke å slåss mot, sier Birgit med gløden bare et nyforelsket menneske kan ha.

– Da vi skjønte hvilken retning det bar, sa jeg rett ut: «Hvis vi går for det her nå, så kommer jeg til å elske deg resten av livet.»

«Så ikke tull med meg, det går ikke, for hvis jeg slipper taket nå, så er jeg fullstendig i fritt svev», sa hun.

«Men det er jeg også – kan vi ikke bare hoppe sammen da?» svarte han.

– Vi kommuniserer på et
nivå som er helt annerledes enn alt annet jeg har
opplevd, sier Birgit om
forlovden Christian. FOTO: Astrid Waller

Det var en varm ettermiddag i juni vi møtte henne til intervju i Aller Medias folketomme kantine. Hele dagen hadde hun tilbrakt med å smile til KKs fotograf, men da hun kom rullende mot oss, med lange, sterke armer og med en gravidmage på størrelse med en fotball under den blomstrete sommerkjolen, var hun fortsatt like blid.

Siden hun la opp som toppidrettsutøver i januar, har hun fortsatt livet i det vante, forrykende tempoet hun er kjent for. Med samfunnsstudier ved det prestisjetunge Harvard-universitetet i USA og jobb ved Reitan Retail, der hun ser på mulighetene som kan ligge i kunstig intelligens til å skape et bedre samfunn, for det er slike ting Birgit Skarstein sysler med på fritiden.

Fortelle historier

Hun er blitt fulgt av kamerafolk for Viaplay-serien «Mødre», som kommer denne høsten. Innimellom slagene har hun skrevet bok, som er planlagt utgitt i slutten av september.

– Kommer det noen bomber? spør vi, ettersom hun aldri gikk i dybden på hvorfor hun la opp før tiden, men formulerte seg så ytterst diplomatisk på Instagram:

«Beslutningen om å legge opp er fremskyndet av en endring i forbundets strategiske retning som jeg ikke kan være med på.»

– Det kommer an på hva du mener med bomber, sier hun med et øyeblikks nøling før hun fortsetter.

– Jeg tror det er viktig å fortelle hverandre historier. Og å dele erfaring. Jeg forteller om hvordan jeg tenkte, hva det var som funket og ikke. Det en del selvjuling i boken. «Ikke gjør dette!»

Hun ler før hun fortsetter med alvor i ansiktet.

– Og en del refleksjoner knyttet til det å leve et liv som av og til føles som å leve i et parallelt samfunn. Som å bevege seg i en handlegate der 85 prosent av butikkene har trapp.

– Altså å være et menneske. Det er ikke bare en rullestol som ikke kommer inn i en butikk. Det er et menneske som ikke får gått inn og kjøpt is til nevøen sin fordi det er en trapp der og et barn som står og gråter.

– Det var først da vi
var forbi uke 23, at det
slo meg at barnet var
levedyktig og at jeg skulle
føde, sier Birgit, som ikke
hadde forutsett hvor
skummelt hun skulle føle
at det var. FOTO: Astrid Waller

Da Bonnier forlag lurte på om hun ville skrive bok om livet sitt, var Birgit Skarsteins respons at hun gjerne ville skrive bok, men ikke om seg og sitt, det kunne umulig være interessant.

«Njæ», sier hun da KK ymter frempå om at hun er et menneske med en eksepsjonell historie. Hun som ble lam fra livet og ned som 20-åring, under en operasjon der en epiduralbedøvelse aldri gikk ut av kroppen igjen. Men som da livet ga henne sitroner, ble toppidretts­utøver og samfunnsdebattant.

Det viktigste

Aller mest ville hun skrive om det hun har frontet i idretten: likeverd, mangfold, fellesskap og tilhørighet, disse uhåndterlige størrelsene det er lett å kvele i et gjesp om du ikke selv har kjent fraværet av dem ringe i kropp og sjel. Det var derfor hun rullet seg inn i idretten.

– Jeg ville endre samfunnet gjennom idretten. Jeg tror at vi har fått gjort ganske mye. Medaljene er ikke det viktigste. Det som er stas, er hva vi fikk til på veien. Det viktigste er å bidra til å skape fellesskap og tilhørighet. Og at vi kan være forskjellige, men likeverdige.

På rolandslaget trente alle sammen – parautøvere på lik linje med funksjonsfriske. Det er ikke skjedd uten kamp. I flere år jobbet Birgit knallhardt for dette, bet tennene sammen for hvert eneste tilbakeslag som kom – og gikk på igjen, gang på gang. Og til slutt gikk det!

Helt frem til tre måneder før Paralympics i Paris i august i fjor, da hun plutselig ble fratatt treneren sin. Hun var medaljekandidat, men utøvere til OL ble prioritert i stedet.

Til KK har hun tidligere fortalt om den enorme kjærlighetssorgen ved å bryte med forbundet hun hadde vært så forelsket i.

– Jeg la opp fordi vi feilet på likebehandling. Jeg mistet håpet. Jeg mistet troen på at vi gikk riktig vei. Jeg klarte ikke å stå for det.

– Jeg tenkte at dette gidder jeg ikke å stå i lenger. Dette er ikke greit. Og jeg har ikke tenkt å legge skjul på det. Jeg legger inn årene og gir meg. Så sier jeg tydelig ifra om hvorfor.

Kanskje var det også lettere å legge inn årene, fordi hun allerede hadde kommet hjem og funnet sin trygge havn i den samfunnsengasjerte samfunnsfagdidaktikeren Christian.

Kan det være så lett?

Da valget endelig var tatt om at det skulle være de to, var alt så forunderlig lett, så sømløst enkelt fra første stund.

– Vi kjenner hverandre så godt og er like på mye. Vi kommuniserer på et nivå som er helt annerledes enn alt annet jeg har opplevd. Det føltes som et puslespill, som den siste brikken som bare klikket inn.

Hun ser nesten salig ut der hun sitter.

«Ja, men selvfølgelig.» «Selvfølgelig var det deg.»

FOTO: Astrid Waller

At de begge er direkte og presise i ordbruken, gjorde det lett å komme gjennom alt de trengte å adressere.

– Hæ, kan det være så lett? Det må lugge mer enn dette, jeg er jo så vant med å kjempe, forteller hun med lattermild selvironi at hun tenkte.

Hun blir boende i Oslo, mens Christian pendler mellom hovedstaden og Verdal. Bare ti minutter unna ligger Birgits hjemsted Levanger, der hun har familie og venner og dit hun drar så ofte hun kan.

De hadde nettopp bestemt seg for å prøve å få barn sammen da Birgit våknet opp med et hovent bryst. Dagen etter hadde også det andre hovnet opp. Da også dette gikk så forunderlig lett og raskt, klarte hun først ikke å tro at hun faktisk var gravid. «Brystkreft», tenkte Birgit, og fikk to venner – en sykepleiere og en lege – til å sjekke dem for kuler.

– Jeg trodde ikke at det kom til å gå, ikke så fort. Jeg har så stor respekt for at det ikke er gitt, og har så mange rundt meg som har strevd med å bli gravide.

Hun var kvalm og svimmel, og tok en graviditetstest. Men selv da en svakt lyseblå strek kom til syne og en venninne fastslo at «en strek er en strek», var hun i fornektelse.

«Du er ikke gravid, da?» foreslo kjæresten.

«Neisj, jeg er jo ikke gravid», parodierer hun seg selv mens latteren triller over den digre kulen på magen.

Du er ikke gravid da?

Da graviditetstest nummer to også slo ut positivt, var den første tanken i Birgit Skarsteins hode at det i de første seks ukene av et svangerskap er 50 prosent risiko for abort.

Etter å ha sittet fem år i bioteknologirådet, jobbet med NIPT og kunstig befruktning har hun nemlig altfor god kjennskap til det som kan gå galt i et svangerskap.

– Så jeg forventet faktisk at vi skulle få problemer, sier hun og ler da hun forteller om hvordan hun allerede før de gikk i gang med å prøve, tok kontakt med en fertilitetsklinikk og undersøkte muligheten for å fryse ned embryo, i fall de skulle komme til å trenge det.

– Du er katastrofetenkende? I hvor stor grad tror du epidural-ulykken har preget deg?

– Jeg tror at det er med på å prege den litt nøkterne tilnærmingen. Du tør ikke helt å forvente at det går bra.

Hun stopper litt opp, før hun fortsetter.

– Det føles kanskje mer som at jeg tar innover meg risikoen.

– Så du er ingen katastrofetenker?

– Nei, jeg tenker jo ikke: «Jeg kommer til å abortere!» Det handler om ha oversikt over situasjonen, slik at vi kan gjøre noe med det om det er noe. Som idrettsutøver er jeg vant til å kartlegge og minimere risiko. Så handler det også om at jeg er 36 år og ikke har så god tid til å vente og se.

Siden hun var så dårlig og kvalm og måtte til legen for å få kvalmestillende, fikk de tatt en tidlig ultralyd samtidig. Og der var det – det lille bankende hjertet på skjermen.

– Og da tenkte jeg vel at det er 30 prosent risiko for abort etter bankende hjerte.

Da Birgit også etter negativ NIPT-test og 18 ukers-kontroll fortsatt var usikker på om dette kunne gå bra, sa kjæresten Christian det til henne: «Nå tror jeg at du skal forholde deg til at du mest sannsynlig skal bli mor til høsten.»

– Men det var først da vi var forbi uke 23, at det slo meg at barnet var levedyktig og at jeg skulle føde.

Et stille alvor har lagt seg over ansiktet da hun forteller om den eksistensielle frykten som traff som en knyttneve i magen idet det gikk opp for henne.

– Jeg hadde ikke forutsett hvor skummelt jeg skulle føle at det var. Jeg ble jo lam av epidural.

– Jeg la opp fordi vi feilet på likebehandling. Jeg mistet
håpet. Jeg mistet troen på at vi gikk riktig vei. Jeg klarte ikke
å stå for det, sier Birgit om avgjørelsen hun tok om å avslutte
idrettskarrieren. FOTO: Astrid Waller

Sjansen for at det skulle skje, var mikroskopisk, men i snart 17 år har hun levd med konsekvensene av det. Nå begynte det sylskarpe hodet å spinne rundt risikoen ved å føde – om det så ble med eller uten epidural, eller med keisersnitt. Så få er blitt lamme av epidural tidligere at det ikke finnes god statistikk på risikoen ved å få en slik bedøvelse enda en gang.

– Om du kan bli mer lam, for eksempel. Jeg vet jo hva det innebærer å ha blitt så lam som jeg er blitt, jeg vil ikke ha mer lammelse enn det jeg har, resten av livet.

Også med keisersnitt og narkose er det en mikroskopisk sjanse for at det kan gå galt, og at hun ikke våkner opp igjen, men så lenge den finnes, tar Birgit Skarstein den innover seg, og det var da det kjentes som om det stod om livet.

– Jeg har tenkt at hvis alt går gæli og jeg dør, så går det helt fint, for jeg har hatt et kjempebra liv. Men for første gang tenkte jeg at jeg kan jo ikke dø akkurat når vi skal få et barn.

Hun fortsetter med en stille inderlighet i ansiktet.

– For jeg vil jo møte det barnet. Jeg vil ikke at det barnet skal vokse opp uten mammaen sin. Da kjente jeg at tårene bare rant, for jeg ville ikke dø.

– Så mye dette har utløst?

– Det føles så meningsløst ikke å få treffe den lille … For jeg har så lyst til å passe på det lille barnet og se ham vokse opp.

– Selvfølgelig!

– Og så vet jeg at Christian er en fantastisk pappa, at han kan klare seg helt fint uten meg, men jeg har jo lyst til å være med.

– Mest sannsynlig overlever jeg jo den fødselen. Det er kanskje ikke en frykt det er rasjonelt å ha, men jeg tror heller ikke på å skyve den helt bort, da er det bedre å erkjenne at den er der. Vi var på hytta og snakket en hel kveld om det her. Jeg tror at det å være i kontakt med risiko også gjør deg mer ydmyk.

– Vi har dette ene livet

Etter en grundig og ærlig prat med legene landet de sammen på keisersnitt med narkose. Også denne situasjonen har den analytiske hjernen gjennomgått til minste detalj.

– Det betyr jo for eksempel at jeg sover når babyen blir født. Så det er Christian som kommer til å gjøre hud mot hud.

– Da har barnet vært inne i meg i så lang tid, så da kan han få møte pappaen sin, og de to kan få en stund sammen. Det tror jeg blir veldig fint. Og vi kan ha med kluter med min lukt på, og legge inntil den lille. Så våkner jeg jo fra narkosen etter hvert.

– I alle disse årene som er gått siden du ble lam fra livet og ned, hva er det viktigste du har lyst til å fortelle andre som får livet snudd opp ned?

– Oi, sier hun og puster ut.

– Jeg har lyst til å si at vi alle, uansett situasjon, må være rause og snille med hverandre og oss selv, for vi vet ikke hva livet bringer.

– Livet er for kort til å lage problemer av ting som ikke er et problem. Jeg har sett nok skjebner til å vite at vi er heldige hver dag det ikke skjer noe gærent. Livet er skjørt. Det blir litt klisjé, men vi har bare dette ene livet, og det er en gave.

– Så tror jeg at uansett hvilken vanskelig situasjon du havner i, er det viktig å anerkjenne at det er skikkelig kjipt. Det er ikke bare å tenke positivt og gjøre det beste ut av det, det handler også om å erkjenne at livet er urettferdig.

Et stort smil brer seg i ansiktet.

– Og SÅ handler det om å prøve å gjøre det beste ut av det.

Det har ikke lyktes KK å oppnå kontakt med Norges Roforbund. Da Birgit Skarstein gikk ut mot Norges Roforbund i VG i fjor høst, svarte visepresident og leder for toppidrettsutvalget, Morten Bergesen, at Roforbundet ikke kjente seg igjen i beskrivelsen, og at det ikke stemte at hun hadde stått uten trener.