Dette er et essay.

Vestlige samfunnsforskere når stadig nye milepæler. Ved universitetet i Leicester i England vil forskere ved ”Senter for hatstudier” dekolonisere den engelske landsbygda fordi det bor  for mange ”hvite” der. 

Det er den britiske sosiologen Frank Furedi som på sin blogg anbefaler sine følgere å lese rapporten  Unpacking Experiences of Hostility: Full Report 1 (”Utpakking av fiendtlighets-erfaringer”), for å få innblikk i det sosiologiske vrøvlet som produseres ved engelske universiteter. ”Forskerne” i Leicester mener at den engelske landsbygdas monokultur er for ekskluderende fordi den er for engelsk, og at man på ”landet” burde legge til rette for at nykommere for eksempel kan skaffe seg halal-mat. 

Furedi mener det er vanskelig å unngå og tenke at personene bak rapporten synes det er for mange  ”hvite” på landsbygda, slik at man får inntrykk av at landsbygda tilhører en særegen demografiske gruppe, i likhet med det inntrykket man får av visse byområder som bebos av ”hvite” middelklasse- mennesker.

Hva slags byområder det er snakk om, skriver ikke Furedi om, men det kan være det som kalles gentrifiserte områder eller områder som ”hvite” har søkt ”tilflukt i”. Et slikt eksempel er  den tyske byen, Gelsenkirchen, der sporene  etter de opprinnelige innbyggerne i sentrumsområdene så å si er borte etter at tyskerne er flyttet til områder utenfor byens sentrum. 

”Forskerne” i Leicester skriver om det de kaller den psykologiske belastningen det er for folk med minoritetsbakgrunn når de beveger seg i ”hvite” områder. ”Forskerne” har også en advarsel til leserne, i innledningen til rapporten, om at de i den vil finne hat-tale, nedsettende språkbruk og referanser til rasisme, noe som kan oppfattes som krenkende og belastende.

Forskerne har derfor benyttet seg av faglig, psykologisk hjelp for å komme over den belastningen det har vært å gjennomføre den delen av studien som gjorde at de måtte oppholde seg i ”hvite” landsbygdområder. Og som det heter i rapporten: ”For å støtte forskergruppen, fikk vi en tilleggs-bevilgning som gjorde at vi kunne ha refleksjonsmøter med samtaler om de psykologiske belastningene som forskningsarbeidet medførte”. I en uttalelse fra forskergruppa heter det også: ”De er viktig i alle tilfelle å erkjenne påkjenningene og belastningen av å være langvarig utsatt for hatprat og negative kommentarer, et dystert fenomen som er verdt et studium i seg selv.”    

KAMPANJER I NEDERLAND OG TYSKLAND

Furedi er kanskje den skarpeste samfunnsvitenskapelige iakttaker av dagens engelske samfunn og de absurditeter som der manifesteres, mye som resultat av den asyl- og immigrasjonspolitikken som har vært gjennomført, særlig i siste mannsalder. Og spesielt har han kritisk blikk for den forskningsgalskapen som preget hans sosiolog-kolleger. Dette er forskning på avveie, og en del av bakgrunnen for at USA-president Donald Trump har skåret ned på de føderale forsknings-bevilgningene til amerikanske universiteter. 

Ikke minst har Furedi øye for de dysfunksjonelle utslagene som man får når de politisk korrekte samfunns-elitene gjennomfører tiltak for å skape det multikulturelle samfunnet, der den opprinnelige arbeider- og bondebefolkningen ser ut til å bli redusert til en form for uønskede eksistenser. Ifølge tankegangen i Leicester-rapporten er selv det minste snev av det som oppfattes som ”hvitt”, slik som mennesker, puber, kulturtradisjoner og ritualer, per definisjon rasisme. Og det rapporten gjør, er å be landsbygd-befolkingen i England om å legge om livsvanene sine og omfavne en livsform som er fremmed for dem. Med typisk multikulturell arroganse påstår folkene bak rapporten at det ikke er immigrantene, men folket i vertslandet som må forandre levemåten sin. Den engelske rapporten er ikke noe engangstilfelle. Også i Nederland og Tyskland er det satt i gang kampanjer mot «hvite» områder og en dekolonisering av landsbygda. 

Å VÆRE ”HVIT” ER SYND

 Furedi har personlig erfaringer med folk som ønsker å avkolonisere landsbygda i England og gjøre den mer multikulturell og mindre ”hvit”. Gjennom årene har han møtt flere mennesker med slike meninger og holdninger,: Men det som i det siste har fått ham til å tenke gjennom ”problematikken”, er blant annet minnet om en afroamerikansk kollega av ham som kom på besøk da Furedi bodde på landsbygda i Kent. Denne afroamerikanske professoren fra California følte seg ubekvem av å være i denne landsbyen i Kent, fordi det bare var ”hvite” mennesker der og ikke negre som han selv.

Furedi ble rystet av professorens uttalelse og over at noen kunne bli overrasket og følge ubehag over at en gammel landsby i Kent ble bebodd av ”hvite” mennesker. Selv hadde han drevet med antropologisk forskning i små byer i Kenya (i forbindelse med Mau-Mau-opprøret) og hadde aldri tenkt over det bare var svarte innbyggere der. Heller ikke hadde han lest forskningsrapporter med klager over at landsbyer i Afrika er for ”svarte”.

Det han ikke helt forstod den gangen han fikk besøk i Kent, men som står klart for ham i dag, er at ”hvithet”, for visse (politisk korrekte) grupper i det engelske samfunnet, er forbundet med tanken om synd.  Å være ”hvit” er en form for moralsk mindreverd, og det er på bakgrunn av denne erkjennelsen a man må forstå at utrydding av den engelske landsbykulturen er blitt til et politisk korstog for urbane, venstrepolitiske mennesker.

VIL AVSKAFFE SEG SELV

 I en fersk artikkel i New York Times skriver kommentatoren  Bret Stephens om hvordan flere regjeringer i Vesten holder på med en samfunns-omforming uten å ha ”samfunnets” eksplisitte godkjenning. Med samfunnsomlegging uten eksplisitt godkjenning, sikter han til masse-immigrasjonen til land på begge sider av Atlanteren, som i USA blir kalt folke-utskifting:

”Venstreorienterte (liberale og progressive) tar avstand fra og betegner teorien om folkeutskifting som antisemittisk, rasistisk demagogi ——. Men kanskje skulle man vise litt forståelse for vanlige velgere som undrer seg over at de bør kjenne seg som uvelkomne fremmede i ….. sitt eget land, eller bli bedt om å betale skatt til fordel for nykommere som de aldri har bedt om å komme, og å være tolerant overfor mennesker som aldri viser toleranse til gjengjeld, samtidig som de blir bedt om å holde kjeft om de mer sjokkerende tilfellene av immigrant-kriminalitet?” skriver Stephen.

Og som Furedi sier: Hvorfor i all verden skal innbyggere på landsbygda i England, med aner langt tilbake i tid, bli tvunget til å føle at deres hjemsted ikke lenger er deres eget?  Og hvorfor skal de bli utsatt for en kampanje som har til formål å frata dem sin egen kultur?   

Svaret til Furedi er de elitære samfunnsklassenes overbevisning om at multikultur og diversitet vil gjøre samfunnet bedre. Og Furedi er enig i at diversitet (mangfold) kan være en fordel for et samfunn, med diversitetens blanding av kulturer og ideer. Men når ”diversity” blir gjort til den eneste måten å få i stand samfunns-endringer på, blir det til et politisk våpen som brukes til å fjerne demokratisk samfunns-styring. 

Med denne konklusjonen bommer Furedi på en faktor som han påpeker sterk i sitt eget skriftstykke om denne saken, nemlig at de politiske og moralske elitene i Vesten mener at det er de hvites moralske plikt, gjennom den immigrasjonspolitikken de fører, ”å avskaffe seg selv”, noe som de også er på svært god vei til å gjøre.