kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø
Jeg tenkte å skrive om selvmord og psykisk helse under valgkampen, utfordre de forskjellige partiene og spørre hvilken rigg de har tenkt ut for å møte de enorme utfordringene vi står overfor.
Samt spørre hva de vil prøve å gjøre for å demme opp de stadig økende selvmordstallene.
Men jeg orket ikke. Jeg er lei av å skrive om dette. Det har jo uansett ingenting å si, tenkte jeg.
Det hele føles som å rope i vinden, og ord som motløshet, tretthet og en angst for å mane repeterende om noe ingen later til å kunne løse tar på.
Det får ikke hjelpe. Hvis vi som lever av å skrive meninger ikke orker, gjør vi ikke jobben vår, om vi ikke jevnlig penser innom dette temaet. Så da gyver jeg løs igjen.
Utfordringen er at det er vanskelig å nå gjennom støyen fra Det hvite hus, krigen i Ukraina, klimakrisa, folkemordet i Gaza, realityserier og influenseres hverdagsutfordringer, samt nasjonale traumer forårsaket av grufulle konsekvenser med formuesskatten.
Selvmord er usexy. Psykisk helse er usexy. Det har alltid tapt kampen om oppmerksomheten. Det taper fortsatt.
10. september var det igjen den årlige «verdensdagen for selvmordsforebygging». Igjen hadde jeg tenkt å skrive noe, men ble lammet av det deprimerende innholdet da jeg forsøkte å gyve løs på det.
10. oktober er det «verdensdagen for psykisk helse». Disse årlige verdensdagene ledsages ofte av svulstige slagord. I år har jeg ikke orket å sjekke hvilke.
OK, nok sutring nå. Sutring har aldri fått verden til å gå fremover. Vi skylder dessuten de som sliter, og de som har knekt sammen under vekten av egne problemer, å stå opp for dem.
Jeg er født på høsten i 1971. Siden den gang er det registrert cirka 56.000 selvmord i Norge. Det er noen store tettsteder, det. Eller en hel by på lista over landets 10 største. 42.000 menn. 14.000 av dem kvinner.
Det er verdt å understreke at dette er de fastslåtte, registrerte tallene. Mørketallene er betydelig større. Føy dessuten til at man regner med ti ganger så mange har prøvd, men overlevd.
Altså har en halv million nordmenn, bare i min levetid, funnet livene sine i lykkelandet så uutholdelig at de har ønsket å forlate det av egen vilje, de fleste av dem med ei slagmark av pårørende liggende igjen etter seg.
Jeg er en av dem. Faren vår tok livet sitt i 1990. Jeg har dessverre kjent, og kjent til, flere spesifikke mennesker som ikke orket mer og forlot oss frivillig. Anette. Arne. Thomas. Bjørn. Jesper. Fridtjof. Oskar. Marit. Tommy.
Det er de jeg kommer på i farta. Det er helt sikkert flere. Kjente forfattere, musikere, skuespillere og andre kommer i tillegg. Flere vil komme til å legge seg til samme liste.
I en forskningsartikkel forteller den amerikanske forskeren Julie Cerel at antall berørte av hvert enkelte selvmord nok er betydelig høyere enn man før har antatt.
Etter tung forskning på området, har hun landet på det høye tallet 135 etterlatte per dødsfall, altså de som opplevde et dypt tap som endret livet sitt etter hvert selvmord.
De regner derfor med at halvparten av oss kjenner noen som har tatt livet sitt.
Cerel slår derfor fast at selvmord ikke bare er et personlig tap for de nærmeste pårørende, men at det heller er et reelt folkehelseproblem.
Norske forskere anerkjenner tallene og mener de er direkte overførbare til Norge, siden Norge og USA har omtrent samme selvmordsrate.
Artikkelen ble publisert ei uke etter stortingsvalget, og har ikke skapt nevneverdig interesse i verken dagspressen eller øvrige medier.
Ei heller blant våre politikere. Jeg tror ikke det hadde endret tematikken i nøkkelsakene under valgkampen heller.
I 2024 ble det registrert 724 selvmord i Norge. 535 menn. 192 kvinner. Det var en ny og bunnløst trist rekord fra forrige toppår, som var året før.
I løpet av forrige stortingsperiode tok 2.688 nordmenn livene sine. Rundt 27.000 mennesker gjorde forsøk, men overlevde. Rundt en halv million nordmenn ble direkte, emosjonelt berørt av det.
I all min enfoldige naivitet skulle jeg likt å tro at noe slikt ville være en viktig tematikk i valget, for alle partiene, mellom Rødt og Frp. Så feil kan man altså ta.
Hva faen er det som feiler oss, når vi heller diskuterer formuesskatt, veibygging og fordeler/ulemper med vindkraft, og ikke engang er hypp på å berøre den nådeløse pandemien selvmordene i Norge vitterlig er? Jeg skjønner det ikke.
Dette er til og med noe de politiske partiene kunne samlet seg om, ikke minst siden det er noe som rammer tverrpolitisk, på kryss og tvers av alle samfunnslag, og i alle aldersgrupper; fra ungdom til pensjonister.
Røde Kors slår stadig alarm, åpenbart til døve ører, om at økningen av psykiske helseplager blant barn og unge i Norge er i ferd med å bli en humanitær utfordring.
Telefontjenesten «Kors på halsen» mottar over 35.000. henvendelser i året fra ungdom. En humanitær utfordring. Jeg synes gjerne vi kan dra mer på og kalle det en katastrofe.
Vi har to kull med barn og ungdom i landet som fikk livene sine herjet av en pandemi, med påfølgende isolasjon, sosial kollaps og traumer. Konsekvensene av dette er det lenge til vi får utredet og tallfestet.
Samtidig fortsetter selvmordstallene å stige, mens skrikene etter å senke renta med noen prosentpoeng overdøver skrikene fra dem som står med ett bein i døden, fordi de ikke orker mer.
Jeg har ikke løsningen på dette. Overhodet ikke. Men jeg begynner å bli lei av følelsen av å rope meg hes inn i en pose, til ingen nytte, mens flere og flere av våre kjære dør lenge før de burde gjort det.
Som ofte er det kulturen som er best å ty til når håpløsheten blir så kvelende at man selv mister ord og mot.
Jeg lar derfor Stein Torleif Bjella runde av for denne gang. Så bare gjentar jeg til det kjedsommelige, for det kan ikke sies for ofte:
Husk å ta en telefon til noen du er glad i. Send ei melding. Inviter noen ut på en kaffe, noen øl eller en gåtur. Vær snille med hverandre. Det kan redde liv.
Eg kjenne so altfor mange
kjekke kara som fekk svi.
Stanga på åleine
med so mykje å gi.
Du veit alder når sviket kjem
det ramma alltid heidersmenn.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.