– Jeg var pensjonist i noen dager, så klarte jeg ikke mer.
Anita Johansen (68) skravler i vei, mens hun vandrer gjennom
klesbutikken hun eier – Anitas butikk. Butikken er romslig, stativene er fulle
av klær, og hun har en hylleseksjon full av gensere hun selv har strikket – i
alle mulige farger.
Anita er overbevist om at strikkingen, som hun har holdt på
med fra 13-årsalderen, har sørget for at det ikke har klikket fullstendig for
henne.
– Livet er ikke for pyser, altså.
For livet er skjørt,
det har Anita erfart mange ganger. Hun har mistet flere nære som kun var i 40-
og 50-årene. Pappaen hennes døde av hjertestans da han var 65.
– Han ble begravet den dagen mitt mellomste barn ble født.
Det er livets gang – noen kommer og noen går. Men du tenker jo at du ikke skal
overleve dine egne barn.
STRIKKING: Anita er helt sikker på at det hadde klikket for henne om hun ikke kunne strikke. Foto: Ida Bergersen
– Hver gang spørsmålet om sønnen min kom, knøt det seg i magen
«Jeg må snakke med deg»
Anita tar oss med ti år tilbake i tid. Hun var på Kiwi og
handlet, da hun fikk en telefon fra sin eldste sønn, Kim. Hun husker det så
godt. Det var en uke før han fylte 30.
«Jeg må snakke med deg, mamma. Det er noe som ikke er helt
bra… jeg har fått blodkreft».
Det kom som et sjokk. Anita reiste så fort hun kunne til
Stavanger, hvor Kim og kjæresten bodde. Han ble raskt mye dårligere, og mistet
språket. Det var ikke på grunn av kreften, men muggsopp på hjernen.
– Du har sikkert ikke hørt om det før? spør Anita, før hun
fortsetter:
– Kroppen vår produserer muggsopp, og hos Kim hadde det
pakket seg rundt hjernen. Legene hadde aldri vært borti det før, så det var et
unikt tilfelle og de måtte søke hjelp i utlandet.
– Jeg hadde 10 kroner på kortet, og ingen gave til søstrene mine
To operasjoner
Kim måtte igjennom to operasjoner i hjernen. Legene la inn
et dren med medisin i et håp om at det skulle hjelpe, men da fikk Kim et heftig
epileptisk anfall, og de måtte avbryte.
– Vi vet ikke hvorfor han fikk muggsopp på hjernen. Det
hadde ikke noe med kreften å gjøre, men han var igjennom tre runder med
steintøff cellegift. Immunforsvaret var på null, så det kan være noe av
årsaken, sier Anita.
Legene gjorde det de kunne, men det var ikke mulig å redde Kim.
Han døde under et epileptisk anfall.
– Det var nok behandlingen som førte til at Kim døde – ikke
selve kreften. Veldig mange overlever blodkreft i dag, og Kim var sikker på at
han skulle bli bra igjen – helt til det siste.
Anita husker fortsatt ordene en lege sa under minnestunden.
At hun burde være takknemlig for at Kim fikk lov til å slippe. «Det er jo ikke
vondt å dø, men det er vondt for dem som sitter igjen».
– Han var en ung, frisk gutt, men plutselig hadde han ikke
lenger språk. Det er jo ikke et liv. Jeg er glad han slapp å bli seigpint.
TATOVERING: Anitas yngste sønn har tatovert storebror Kim på armen. Foto: Privat
«Er det begge?» spurte tvillingmamma Kirsti da presten ringte
Hater ordet kondolerer
Da Kim døde, fikk ordet «kondolerer» en ny betydning.
– Jeg hater det ordet.
Anita tenker tilbake da hun mistet pappaen sin. Så fort noen
snakket om det, og kondolerte, knakk moren hennes helt samen.
– Jeg tenkte at jeg aldri skulle bli sånn. Jeg ønsket å
kunne prate om det, og alt det fine ved personen som har gått bort. Livet må jo
gå videre.
Anita er en person de fleste i Tvedestrand vet hvem er. Hun
har spilt håndball i 40 år, vært håndballtrener, formann og jobbet i reisebyrå og litt for Tvedestrandposten. Det er én dag hun husker godt. Første 17. mai etter at Kim døde. Hun sto i
gågata, og da den 15. kondolansen kom, sa hun til mannen sin: «Magne, dette
fikser jeg ikke lenger. Nok er nok, jeg må hjem».
– Da klarte jeg ikke å holde meg oppreist lenger. Det ble
for mye.
LOKAL: Anita er en person alle i nærmiljøet kjenner til. Foto: Ida Bergersen
– Pappa, jeg ønsker ikke å dø, men jeg tror ikke jeg klarer å leve
Full fyr
En tragedie kommer sjelden alene, mener Anita. Ett år etter
at Kim døde, var hun og mannen på helgetur til Danmark. Så kom skrekkbeskjeden:
Huset deres brant.
– Etter denne hendelsen fikk jeg streng beskjed fra mine
barn om at jeg alltid må si ifra når jeg reiser et sted. Så det gjør jeg nå, da,
humrer hun.
Anita og Magne hadde nemlig ikke gitt beskjed til noen om at
de var borte, så ingen visste om det var noen i huset eller ikke.
– Vi mistet alt i brannen, forteller Anita.
– Hva var årsaken til brannen?
– Vi har aldri fått bekreftet det, men brannen hadde startet
i vaskekjelleren, så de mistenkte at det var vaskemaskinen, da det hadde vært
problemer med det merket tidligere.
Tredje tragedie
Året etter rammet den tredje tragedien på tre år. Telefonen
ringte en tirsdag morgen. Det gjaldt Anitas syv år yngre lillesøster.
– Hun hadde tatt livet sitt.
Anita blir stille noen sekunder.
– Den slet jeg mer med å komme over. Hun var i starten av
50-årene, men måten det skjedde på… jeg visste hun hadde hatt noen tunge
perioder, men jeg så aldri den komme. Jeg har fortsatt problemer med å forstå
det.
TRE TRAGEDIER: Tre tragedier rammet Anita på tre år. Foto: Ida Bergersen
– Jeg har aldri funnet en høyere mann, som har det riktige
Skulle ikke ha barn
Etter å ha mistet flere nære, er Anita sjeleglad for at hun
fortsatt har to barn. Det var ikke gitt at de skulle komme til verden – hun hadde
aldri vært noe interessert i barn. Så da hun fikk Kim, i 1985, skulle hun bare
ha han.
Men så fikk hun en jente seks år senere. Og så en gutt to år
etter det.
Hun ler godt.
– Jeg har jo taklet det bra, og jeg er evig takknemlig for
at jeg fikk tre barn. Og nå har jeg også tre barnebarn og fire bonusbarnebarn.
Hun tar en pause, og lar blikket vandre ut i rommet.
– Det er mye vanskeligere å være forelder i dag. Vi
plasserte ungene i en grind om vi trengte en pause, men det bruker de ikke i
dag. Barna dilter etter hele tiden – man får jo ikke pause i ett sekund. Jeg
hadde blitt gal! Jeg mener man må slutte å dille – det er lov å si ifra til
unger.
KREATIV. Anita er en kreativ sjel, og hun bruker også tid på å male. Foto: Ida Bergersen
Plutselig var ungene innelåst i den varme bilen
To lange forhold
Det har alltid vært viktig for Anita å ha folk rundt seg. Hun
forklarer at hun er dårlig på å være alene. Allerede som 16-åring var hun i et
seriøst forhold. Det var denne mannen hun giftet seg og fikk barn med. 23 år
senere ble de skilt.
Hennes nåværende mann, Magne, møtte hun på en fest:
– Jeg tok han med meg hjem fra byen, og morgenen etter tok
han med seg meg, i en bil full av badedyr, for å dra på stranda.
Men så hørte jeg ikke fra han igjen.
Anita begynte å tvile. Lurte på om hun hadde bommet helt. Men
hun klarte ikke helt å glemme denne mannen, så hun søkte opp navnet hans på
1881. Og så sendte hun en melding: «Syntes du ikke jeg var noe søt?»
Hun ler godt av å tenke på det.
– Vi Tvedestrand-jentene som spilte håndball var litt
snobbete, med merkeklær og pannebånd. Magne var litt redd for at jeg var
snobbete – derfor hadde han ikke ringt, sier Anita.
En time etter Anita sendte melding, sto han på døra hennes.
– Og siden har han vært her. I 26
år. Det lønner seg å ta initiativ!
Da familien ikke brydde seg om fødselen, skjønte Marte at noe var veldig galt
Optimist
Anita er en blid og munter person. Latteren sitter løst.
– Jeg er jo født optimist, da. Og jeg er nok veldig realist.
– Hvordan har du klart å beholde optimismen?
– Du må alltid ha noe å glede deg til. Og gi litt faen. Jeg
er ikke A4. jeg er ikke redd for å dumme meg ut eller gjøre feil, og jeg bryr
meg ikke om hva andre synes. Gjør jeg noe rart, sier folk «det er jo bare
Anita», sier hun, og fortsetter:
– Det er ikke mange negative tanker som florerer rundt i
hodet på meg, men når det skjer, ligger jeg våken om natta. Man får ikke skrudd
av hjernen, så da må jeg bare stå opp, sette meg foran tv-en og strikke til jeg sovner.
KLESBUTIKK: Anita har sin egen klesbutikk i Tvedestrand. Foto: Ida Bergersen
– Jeg er helt avhengig av dette tilbudet
Tøft å drive for seg selv
Det er fire år siden Anita satset som gründer, og åpnet
klesbutikken. Hun legger ikke skjul på at det er tøft å drive for seg selv, men
hun er en person som må holde på med noe hele tiden. All ledig tid går med til
strikking.
– Jeg strikker fra jeg står opp i seks-syv-tiden, og
strikker innimellom i butikken når det er rolig. Mannen lager middag, så da
strikker jeg fra middag til jeg legger meg klokken tolv. Så det blir jo fort 10
timer om dagen. Men det er virkelig min terapi.
– Klarer du å unngå skader?
– Ja, jeg slapper sånn av når jeg strikker. Strikketøyet er
med over alt, og jeg blir aldri lei. Men jeg får ikke lov av Magne å strikke på
håndballkamper, humrer hun.
– Grip dagen
– Hva er det viktigste du har lært?
– Kim var en utrolig glad og vittig gutt, som turte å
utfordre seg selv litt. Han var skikkelig Bob Marley-fan. Under begravelsen
fikk vi lov til å spille Bob Marley med «Don’t worry, be happy». Jeg elsker den
sangen, og den sitter oppi hodet mitt, sier Anita, og tilføyer:
– Jeg har lært at man må gripe dagen. Ikke vente med å gjøre
noe. Jeg gir litt blaffen i konsekvensene, og bare gjør det.
Har du et tips?
Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?