Politimesterrollen

Byråkratiseringen av politiet har gitt oss mer usynlige politimestere. 

KONSERNSJEF ELLER SAMFUNNSAKTØR? Politimester i Oslo, Ida Melbo Øystese, sto i spissen for politiarbeidet etter eksplosjonen i Pilestredet i Oslo sentrum. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Aldri har det vært så få politimestere i Norge, men aldri har de vært så usynlige som de er i dag. Ved årtusenskiftet var det 54 politidistrikt og dermed 54 politimestere i landet. Flere av disse var profilerte stemmer i lokalmiljøet og i kriminalitetsdebatten. Det var også uredde stemmer.

Den gangen var det også mye debatt rundt ansettelsene. Folk hadde meninger om saken. Bergen politidistrikt, som i dag er ett av fem politidistrikt som inngår i Vest politidistrikt, er blant dem som hadde politimestere med både sterke meninger og eksentrisk væremåte.

POLITIPROFIL: Tidligere politimester i Bergen, Rolf B. Wegner, hadde tversoversløyfa som kjennetegn. Foto: Erlend Haukeland / NTB

Så seint som i 1997 gikk tusenvis av bergensere i demonstrasjonstog til støtte for sin politimester, Rolf B. Wegner, da han kom tilbake fra permisjon. Wegner tok permisjon da han ble etterforsket for urettmessig å ha blandet seg inn i en etterforskning. Han ble renvasket og i 2001 ble han kåret til Årets bergenser av Bergensavisen.

Wegner bar tversoversløyfe, mens hans kollega i Kristiansand i årene 1979-92, Carl Mentz Rynning-Tønnesen, patruljerte gatene iført ridestøvler og ridepisk. Rynning-Tønnesen var, ifølge nekrologen i Fædrelandsvennen, både synlig, faglig flink og populær. Da han fikk påpakning fra Justisdepartementet for å bruke festantrekket hvite skjorter som dagligantrekk, svarte han at hver dag var en fest. 

Nordmenn med en smule langtidshukommelse har heller ikke glemt Oslos politimester fra 1985 til 1994, Willy Haugli. Han var kontroversiell, både internt og eksternt, men framsto likevel som en tilgjengelig og handlekraftig leder, som aldri var redd for å si sine meninger. Haugli fikk kallenavnet «Jern-Willy».

POLITIPROFIL: Oslos tidligere politimester Willy Haugli, også kalt Jern-Willy. Foto: Bjørn Sigurdsøn/NTB

Eksemplene er mange, men i dag er det så å si umulig å forestille seg en politimester som blir kåret til Årets noe-som-helst. Det er også vanskelig å se for seg at de får et folkelig kallenavn eller at noen går i tog for å støtte dem. Det siste er kanskje like greit.

Utviklingen har skjedd helt parallelt med at Politidirektoratet (POD) ble opprettet i 2001. Vi fikk en politidirektør på toppen og politimestrene gled sakte men sikkert inn i roller som mer kan minne om byråsjefer enn utøvende politisjefer. For noen har det også vært en karrierevei å få en toppstilling i direktoratet.

Også politidirektørstillingen er det blitt mindre oppmerksomhet rundt. Bare de innvidde vet at Håkon Skulstad ble utnevnt til stillingen i år og det var ingen stor diskusjon i mediene om hvilken politidirektør vi skulle ha og hvilken profil hun eller han burde ha. Bare få medier refererte søkerlista.

FERSK POLITIDIREKTØR: Håkon Skulstad. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Dette er ikke en unaturlig utvikling. Vi ser det samme med en rekke andre toppstillinger. Stadig færre biskoper tar en rolle i offentligheten og det er ganske mange som ikke kan navnet på sin ordfører eller fylkesmann. Etter at avisredaktører sluttet å røyke sigar og begynte å trene, er disse også blitt en stadig større del av den grå massen.

Førsteamanuensis emeritus ved Politihøgskolen, Rune Glomseth, har forsket på politimesterrollen. I august delte han informasjon om sine funn i en artikkel i Politiforum. Konklusjonen hans er tydelig og jeg vil påstå nådeløs: Han konstaterer at «fra å være en samfunnsaktør og lokal lederskikkelse, fremstår politimesteren nå mer som en systemrolle med sterk lojalitet oppover og svakere forankring innad og utover». Han legger til at dette er et styringsregime som preger hele offentlig sektor.

Det må nevnes at politimestrene fortsatt kjenner sin besøkelsestid. Oslos politimester Ida Melbo Øystese har denne uka markert seg tydelig i forbindelse med eksplosjonene i Pilestredet. Hun har også engasjert seg med synlighet og i debatter i andre sammenhenger. Den mangeårige politimesteren i Sør-Vest politidistrikt, Hans Vik, tok selvsagt tømmene da en politimann ble drept i tjeneste i romjula i fjor, men både Vik og Øystese får gå i fred på gata.

POLITIFORSKER: Førsteamanuensis emeritus Rune Glomseth.

Rune Glomseth har intervjuet 25 personer med forskjellige roller i samfunnet (jeg var én av dem) og blant annet fått følgende karakteristikk: «Politimesteren er blitt en konsernsjef. Han eller hun ser mer oppover til POD og departementet enn nedover til politifolkene og ut til publikum.» En annen informant sier at dagens politimester er en blåruss i uniform, mer opptatt av målstyring og resultatoppnåelse enn å stå i stormen.

Glomseth understreker at det fortsatt er politimestere som fronter vanskelige spørsmål og formidler politifaglige og etiske vurderinger. Han mener det viser at det fortsatt er mulig å kombinere systemforståelse med samfunnsforankret lederskap. 

Konklusjonen hans er likevel tydelig: Politimesterrollen må gjenvinne noe av sin symbolske og offentlige kraft som tydelig samfunnsaktør – ikke for nostalgien sin skyld, men som viktige lederroller i en usikker og omskiftelig tid. Det er et budskap som bør nå ut til flere enn politisjefene.