Spill blir ikke mye enklere enn A Dream About Parking Lots. Du spiller som en navnløs person som må navigere på tilsynelatende endeløse parkeringsplasser på jakt etter bilen din, alt mens du snakker med psykologen din. Det er i bunn og grunn det, og spillet i seg selv prøver ikke å være noe mer enn det. På spillets meny må du til og med klikke på «Short Story» for å begynne.
Nei, A Dream About Parking Lots er ikke noe stort spill, men det etterlater et inntrykk. Mange av designvalgene virker tvunget frem av omstendighetene. De primitive og uskarpe teksturene var sannsynligvis et billig byggemateriale, og den beroligende Eric Satie -musikken er ikke opphavsrettslig beskyttet. Det endrer imidlertid ikke det faktum at effekten er slående. Som i de utmerkede Flower, Sun and Rain og Paratopic skaper kombinasjonen av pikselerte teksturer og klassisk musikk en meditativ atmosfære som i seg selv er terapeutisk.
I spillets fem nivåer finnes det ingen samleobjekter, fiender eller andre distraksjoner. Verden er renset for trivialiteter, noe som endrer ens perspektiv. Man ser nå spillets design mye tydeligere, for eksempel bilene eller steinmassene som blokkerer veien og subtilt leder en på rett vei. Samtidig blir omgivelsene – nå som de ikke bare er beholdere for innhold – enda mer stemningsfulle. Et fotballnett, et tomt toalett, noen trær … paradoksalt nok får man lyst til å utforske hver eneste tekstur nærmere for å trekke ut en mening av dem. Spillet lykkes med å skape en drømmeaktig atmosfære, og du får et herlig lite sjokk når bilalarmen endelig går og du blir revet ut av den hypnotiske stemningen.
Spillets dialog forsterker stemningen. Er det en ekte terapeutisk samtale, eller bare en indre monolog mellom en psykolog og en pasient på rollelisten? Det finner du bare langsomt ut etter hvert som du svarer på spørsmål og prøver å forstå meningen bak drømmene dine. Hvis det trenger å være en mening, altså. Det hele er veldig godt skrevet, og lokaliseringen er god, for man tenker ikke over at engelsk neppe er den meksikanske utviklerens førstespråk.
Dette er en annonse:
Selv om spillet angivelig er «inspirert av virkelige drømmer», skiller A Dream About Parking Lots seg ut på ett punkt, ved at det ikke er så mye uforutsigbarhet her. Selv om spillet gir inntrykk av det, fører ikke dialogen til nye veier, og den forgrener seg heller ikke på noe tidspunkt. Det er altså ikke mye grunn til å spille gjennom det 30-40 minutter lange spillet igjen for annet enn atmosfæren.
Dessverre svikter det enkle oppsettet på ett punkt. Selv om jeg vanligvis liker å klikke meg gjennom dialogen (jeg leser fort og er utålmodig), burde den i dette tilfellet ha rullet automatisk. Det er distraherende å måtte trykke på B (jeg spilte på Switch) for å komme videre i handlingen mens man beveger seg rundt i et tredimensjonalt rom. Til slutt hadde jeg litt problemer med å navigere i menyene, for av en eller annen uforklarlig grunn er det de minst distinkte fargene som indikerer det valgte elementet.
Bortsett fra disse små irritasjonsmomentene, er A Dream About Parking Lots en fin liten vandresimulator. På mange måter er det mer en terapeutisk opplevelse enn et spill, og med tanke på hva denne typen spill vanligvis koster, er de 3,39 kronene du må betale for det ingenting.
Dette er en annonse:
