Grafikk har alltid vært et hett tema, og i forkant av store utgivelser er det ofte det heteste samtaleemnet, selv om det er en faktor som egentlig har svært lite å gjøre med hvor bra spillets gameplay er. Virkelig god grafikk er rett og slett veldig populært, og det er selvfølgelig det første vi legger merke til når vi går fra én konsollgenerasjon til en annen.
Dette gjør det vanskelig å kåre verdens vakreste spill, da man alltid må ta hensyn til når det ble utgitt. Kan for eksempel Battletoads til NES sammenlignes med Soul Calibur til Dreamcast eller Gears of War til Xbox 360? Derfor bestemte jeg meg for å prøve å kåre de ti spillene som var de fineste titlene i hver generasjon, og bare sammenligne innenfor den generasjonen.
Fokuset er på populære konsoller (ettersom de har de tydeligste generasjonsinndelingene) utgitt i Europa, og jeg begynner med den såkalte tredje generasjonen maskinvare, ettersom de tidligere er så primitive at det rett og slett ikke er særlig interessant å dekke dem.
Dette er en annonse:
(10) Asterix (SEGA Master System / 1991)
Det er lett å glemme at SEGA Master System faktisk var betydelig kraftigere enn NES, som imidlertid hadde betydelig mer tredjepartsstøtte og derfor ble utnyttet til sitt fulle potensial. Men Asterix til Master System viser hvor bra det faktisk kunne bli med utsøkt teknologi og design. Grafikken utnytter fargepaletten til det fulle, med tydelige figurer og varierte miljøer, og et lekkert pikselarbeid. Animasjonene var også usedvanlig smidige og ga både helter og fiender personlighet. Til sammen skapte dette et spill som viser hvor langt man kunne presse Master System når alt var på plass.
(9) Punch-Out (NES / 1987)
Egentlig burde kanskje ikke dette høre hjemme her, siden det er et av de tidligste NES-spillene. Men… Jeg bryr meg ikke, for dette var et teknisk mesterverk som ble muliggjort av MMC2-brikken, som gjorde det mulig å lage mye større sprites enn NES-enheten egentlig var i stand til. Takket være smart programmering og design er det et av de få NES-spillene som fortsatt ser bra ut i dag.
Dette er en annonse:
(8) Deep Duck Trouble med Donald Duck i hovedrollen (SEGA Master System / 1993)
Donald Ducks eventyr i Deep Duck Trouble er et annet eksempel på hva Master System kunne utrette når utviklerne utnyttet maskinvaren til det fulle. I stedet for å bare levere enkle plattformmiljøer, var banene bygget opp med dybde, kontraster og små detaljer som gjorde hvert område minneverdig. Til tross for beskjedne 8 bits hadde Donald selv bevart sin personlighet med animasjoner som fanger hans hissige temperament. Sammenlign dette med NES-suksessen Duck Tales, og du vil se hvor mye mer sjarmerende dette faktisk var.
(7) Contra/Probotector (NES / 1988)
Konami var kongene av NES og leverte mange klassikere som jeg vurderte å ta med på denne listen, inkludert Life Force: Salamander og Teenage Mutant Hero Turtles II: The Arcade Game, som utvilsomt ville ha kommet på topp 20. Probotector (Contra utenfor Europa) må imidlertid være med, der Konami ikke bare klarte å stappe inn et utrolig stilig arkadespill, de gjorde det uten å gå på akkord med spillbarheten, og leverte utrolig hektisk action og grisete sjefer, og forbedret deler av det også. Et teknisk mesterverk.
(6) Ninja Gaiden (SEGA Master System / 1992)
Ninja Gaiden kom til NES, men mye senere, i 16-bits-æraen, kom det også en versjon til Master System, utviklet av Sims og Sega. Spillet rullet av gårde med en helt annen flyt enn vi var vant til på denne tiden, og uansett hva som ble kastet mot oss i form av deilige verdener av fiender, bremset det aldri opp – et tegn på suveren optimalisering. Kombinert med en særdeles godt programmert spillkontroll var følelsen av presisjon en klar teknisk triumf som ofte fikk det til å føles som om det like gjerne kunne ha vært en tidlig 16-bits-tittel.
(5) Castlevania III: Dracula’s Curse (NES / 1992)
Selvsagt bør vi inkludere flere Konami på listen. De hadde også Castlevania-serien, der de to første spillene var fantastiske. Og det skulle bli bedre med Castlevania III: Dracula’s Curse. Her var utviklingen for NES i grunnen kommet så langt den kunne nå, og det bare rant på med sydende effekter, store sprites og varierte miljøer, kort sagt et eventyr som virkelig må oppleves i bevegelse. Da skal du vite at det var en nedskalert versjon vi fikk sammenlignet med den japanske, som faktisk var enda finere.
(4) Kirby’s Adventure (NES / 1993)
Da Kirby’s Adventure kom ut, var NES i praksis død (etterfulgt av PlayStation bare ett år senere), men spillet viste at konsollen fortsatt hadde mer å by på. Pasteller og kontraster med flere uventede valg gjorde at omgivelsene føltes like lette som de var lekne, og dermed matchet karakteren. En annen ting er hvor mye variasjon det var rom for. Mange 8-bits-titler hadde en klar tendens til å gjenbruke de samme byggeklossene om og om igjen, noe Kirby’s Adventure unngikk med en enorm miljøvariasjon. Som NES’ svanesang er det vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på hva konsollen fortsatt kunne utrette i de rette hendene.
(3) Batman: Return of the Joker (NES / 1991)
Når en ny generasjon kommer, er det ofte snakk om at spill for gammel maskinvare nesten ser ut til å høre hjemme på den nye konsollen. Vanligvis er det en overdrivelse, men i tilfellet Batman: Return of the Joker er det rett og slett sannheten. Spritene så nesten ut som tidlig 16-bits grafikk med detaljer og skyggelegging av en type vi ikke visste at NES var i stand til. Kombiner det med fine animasjoner og nydelige bakgrunner, og du har et makeløst lekkert spill som tar bronseplassen på listen.
(2) Wonder Boy III: The Dragon’s Trap (SEGA Master System / 1989)
Grafikken i Wonder Boy III: The Dragon’s Trap var uten sidestykke. Det presset Master System på en måte som nesten fikk det til å føles som en 16-bits maskin. Paletten ble brukt på en nyansert måte for konsollen, med jevne overganger og sterke kontraster som ga en tydelig atmosfære til alt fra strender til mørke grotter. Eventyrets sprites var også uvanlig store og detaljerte for sin tid, men likevel animert på en måte som igjen ga en følelse av 16-bits. Dragon’s Trap ga derfor følelsen av en større og mer dynamisk verden, og jeg vurderte faktisk lenge å ha det som nummer én, for i dag vil jeg si at det er det flotteste av dem alle.
(1) Battletoads (NES / 1991)
Denne var litt vanskeligere for meg. For da dette spillet kom ut, var det helt sjokkerende deilig. Rare gikk helt amok med effekter som sannsynligvis ikke engang NES visste at den var i stand til, med enorme sprites, flimmerfri presentasjon, pseudo-3D og bakgrunner som ble håndtert på en ny måte. Det fantes virkelig ikke noe lignende, og det var utrolig kreativ bruk av NES-maskinvaren. I dag kan enkelte effekter og detaljer få spillet til å føles litt tungvint, og Wonder Boy III: The Dragon’s Trap, for eksempel, er mye snillere mot øyet. Men likevel. På den tiden var det vanskelig å tro at det var den gamle NES-en som spyttet ut grafikk på skjermen mens Turtles-kopiene Pimple, Rash og Zitz slet seg gjennom nesten latterlig varierte baner og etablerte Rare som 90-tallets grafikkonger.