Søndagsåpne butikker, ja. For hvorfor stoppe der? Hvis vi først skal gjøre søndag til en helt vanlig dag, kan vi jo like gjerne fjerne hele konseptet. La oss bare gå for fullt kjør: sju dagers skole, sju dagers barnehage, sju dagers vinmonopol – så kan vi både lære mer, jobbe mer, og drikke mer. Effektiv og fin utvikling, ikke sant?
For søndag, denne «forstyrrende hviledagen», gjør jo egentlig bare at folk får tid til å være sammen. Tid til konfirmasjoner, bryllup, bursdager, dugnader, og alt det maset som bygger fellesskap, vennskap og tilhørighet. Er det virkelig noe vi trenger i 2025 – fellesskap? Vi har jo både Facebook og Teams.
Og så er det barna, da. Hva skal de egentlig med foreldre på en søndag? De kan jo scrolle på skjermene sine mens mor står i kassa og far fyller hyller. Barna får uansett ferieuke sammen med foreldrene – hvis arbeidsgiverne tilfeldigvis innvilger fri samtidig. Fire-fem uker på sommeren holder vel i massevis for å bygge en trygg barndom. Resten av året får ungene klare seg selv.
Illustrasjon: Isabelle Amundsen
Foto: Isabelle Amundsen
De som heier på søndagsåpne butikker snakker varmt om «frihet» og «valg». Men vi vet jo hva det egentlig betyr: arbeidsgivere som krever søndagsjobbing, ansatte som mister muligheten til felles fri, og familier som ser hverandre mindre og mindre. Samtidig klør politikere seg i hodet over hvorfor det fødes så få barn, hvorfor skilsmissestatistikken er skyhøy, hvorfor ungdommen er så skjør, og hvorfor vi har rekord i uføretrygd og selvmord. Er det virkelig så vanskelig å se elefanten i rommet?
Det er enkelt, spør du meg: Effektivisering og profitt. Penger inn, trivsel og etikk ut.
Så ja – hvis søndagen bare er et hinder for profitten, la oss bare fjerne den helt. Men vær ærlig om hva vi mister: den siste dagen vi hadde til å være mennesker, sammen.