TOM WAITS «Rain Dogs» (1985, Island Records)

Det er kanskje ingen andre plater som låter mindre åttitall enn denne mastodonten, iallfall slik man umiddelbart assosierer dette musikalske tiåret. Men den kom altså midt i det, og må ha vært en finger i trynet til sin samtid. Denne uka er det nøyaktig 40 år siden. Slikt kan vi ikke la gå upåaktet hen.

Tom Waits. Navnet alene kan skape både vill begeistring, frustrasjon, harme og hissige diskusjoner. Personlig har jeg trøbbel med å ta folk seriøst, særlig når det kommer til musikk, om de blankt avfeier Tom Waits.

Det kan selvsagt skyldes at de bare har hørt én tilfeldig låt av ham, eller ei spesifikk skive, og dermed dømt resten på dette grunnlaget. Det vil alltid være feil på artister med fyldige kataloger, og i særdeleshet når det kommer til Waits.

Den musikalske arven etter ham er så rikholdig og variert at vi snakker om store paradigmeskifter innen samme artists albumrekke, der man får servert alt fra de mest fortryllende vakre, storslåtte og melodiøse, velspilte og fløyelsproduserte balladene – og helt til låter som er så forskrudd knivskarpe i kantene at punks snur seg i forlegenhet.

I løpet av hans aktive platekarriere (fra debuten i 1973 til det som later til å være hans svanesang, knappe førti år etter) har han derfor evnet å erverve seg masse fans som senere har forlatt ham og vendt ham ryggen, mens nye har kommet til; ikke ulikt en viss Dylan, som også har vært en vesentlig del av hans eget, musikalske DNA.

Jeg var halvannet år da debuten hans kom, men har kjøpt alle skivene hans opp gjennom, plater som takk og lov var lett tilgjengelige på vinyl de fleste steder hvor de solgte musikk, ofte i billige Nice Price-utgaver. Senere kom også rubb og stubb i billige CD-utgaver.

Bemerkelsesverdig mange av dem er helt der oppe på terningkast 6-nivå. Så kommer det også an på hvilke preferanser du har, om du liker den mer melodiøse delen av ham, eller de mer outrerte og speisa skivene hans fra siste del av diskografien. Eller begge deler.

Selv holder jeg midtperioden, og albumkvadrupelen, «Swordfishtrombones» (1983), «Rain Dogs» (1985), «Franks Wild Years» (1987) og «Bone Machine» (1992) høyest. Men «Rain Dogs» ruver og raver høyest. Der er jeg aldri i tvil. Det var dessuten den som først invaderte hodet mitt, og som aldri har mistet taket.

Det var en av disse livets tilfeldigheter og pussigheter som serverte den på sølvfat. Min fire år eldre bror flyttet i januar 1989 fra Tromsø til Oslo, der en rød BMW 316 ble fylt med hele platesamlinga hans, som ble satt igjen på Fauske i Nordland (der jeg fortsatt bodde) før han kjørte videre. Jeg hadde begynt på videregående, der alle pengene gikk til vinyl og øl. Å få flere hundre skiver inn på lån, som et nennsomt utplukket bibliotek, var en gave av en annen verden.

Siden man ikke hadde tilgang på musikk annen enn den man selv kjøpte, fikk høre hjemme hos andre, eller på radio, var dette helt vilt. Denne midlertidige platesamlingen var min analoge iPod, mitt eget fysiske Spotify, der jeg visste at en høy prosentandel av musikken var right up my alley, siden broren min og vennene hans allerede var min primærkilde til ny og nygammel musikk.

Han var stor fan av Tom Waits, men det var musikk som ikke traff umiddelbart hos et ungt sinn som da hadde kicket maks på The Cramps, The Clash, Ramones, Iggy, Raga Rockers, Thin Lizzy, R.E.M. grisete garasjerock, australsk undergrunn og powerpop. Når man kjøpte musikk, med et temmelig begrenset budsjett, måtte det derfor prioriteres hardt. De skivene man kjøpte, var man stuck med, og de spilte man til man i iallfall trodde man likte dem.

Jeg husker «Rain Dogs» var ei skive som hadde en snål tiltrekningskraft på meg, bare i det øyeblikket jeg dro den ut av bunken. Det var noe med det energiske coveret (som jeg i mange år trodde var et bilde av Waits selv, men som senere viste seg å være fra Reeperbahn på 60-tallet), og som ga assosiasjoner til The Clash’ «London Calling».

Første gjennomlytt var av den svært forvirrende sorten. En skikkelig «Hva FAEN er dette?»-opplevelse. Åpningssporet «Singapore» fikk gutterommet i et streit kjernefamiliehjem i Nordland til å bli et bordell eller ei jævla brun kneipe i L.A. for en stakket stund. Synden rant ut av høyttalerne og ut i rommet.

Stemmen fra den ravende gale vokalisten hørtes ut som kom fra en som hadde solgt sjela til han Satan, og som aldri hadde gjort annet enn å drikke sprit, røyke sterke sigaretter, og som hadde spist både tomflaskene og askebegrene etterpå.


Tom Waits bør egentlig alltid avbildes i svart-hvitt. Gammelt jungelord.
Foto: Island Records – Robert Frank

Rundt satan sjøl oste det synd og desperasjon, med skrudde marimbalyder, bøyde gitarer og noen fjerne blåsere. Jeg husker at jeg lo høyt. Men skiva fikk fortsette, heldigvis, og derfra og ut veltet det over meg et musikalsk univers ulikt alt annet jeg hadde hørt. Noe av det var mer punk enn punk. Andre låter var noe av det vakreste jeg hadde hørt. Noe opplevdes som sludder og pølsevev. Noe var begge deler.

Forvirringen og fascinasjonen kjempet om seieren til et forsøksvis utforskende tenåringshode.

Hele platas knappe time ble konsumert, før den ble satt inn i coveret igjen, og man gikk løs på de mer konvensjonelle skivene med rock der hele bandet eller artisten var avbildet på coveret i tøffe seg-positur. Men noe hadde skjedd. Akkurat som første smak av sigaretter og alkohol, hadde det vekket en nysgjerrighet, lyst på mer og en følelse av å tukle med noe som på sett og vis ikke var lov, men som likevel var der lett tilgjengelig.

Skiva ble derfor trukket frem igjen, og etter fire-fem runder, der man verken skippet eller skyndte seg frem til de første favorittene, vokste den ene etter den andre låten seg frem som selvstendige mesterverk. Det var en av de første skikkelig sterke vokse-platene jeg hadde hørt, altså ei plate som umiddelbart hørtes rar og fremmed ut, men som ved gjentatte lyttinger bare vokste og vokste på.

Å høre «Rain Dogs» nå, knappe førti år etter, er fortsatt en stor fornøyelse. Skiva er en smeltedigel av alt som er kult, og der det som til å begynne med opplevdes som kokett tullball, nå høres kalkulert og briljant ut. Balladen «Time», countrylåten «Hang Down Your head» og desperate og styggvakre «Blind Love» er alle i kategorien «perfekt musikk».

Disse omkranses av dansbare og supercatchy «Jockey Full of Bourbon», skrekkfilmsoundtracket «Clap Hands» og eposet «Downtain Train», en låt mange betydelig mer kjente låtskrivere hadde ofret begge bestemødrene sine for å kalle sin egen. Rod Stewart gjorde det (nesten). I tillegg er det låter her jeg fortsatt ikke skjønner eller klarer å trenge gjennom, som hans eget «L.A. Blues»-kaos «Midtown», en låt som får John Coltrane til å høres ut som Kenny G.

Skiva fortoner seg som musikalske kollisjoner, og en beinhard slåsskamp mellom genre. Bob Dylan, The Rolling Stones og Captain Beefheart er åpenbare referanser. Swamp rock og jazz fra New Orleans’ mest møkkete barer velter ut, mens Kurt Weill og Bertolt Brecht, samt beatpoetenes skriblerier og diktopplesninger brøler fra gravkamrene sine, til svært bildesterke, utmalende og briljant formulerte tekster.

Skiva er en mosaikk der alle bestanddelene høres gjennomtenkt sammensatte ut.


MEGA: Tom Waits i klassisk positur, skrikende inn i en megastor megafon, foreviget under en konsert i Berlin, 2004.
Foto: Markus Schreiber / AP

Det er jo bare å gå på nett om du vil vite alle kalde, harde fakta om plata, for her er det et vell av celebre musikere og et tonn med forskjellige instrumenter. Noen navn må likevel trekkes frem; og selv om det er kult at Keith Richards korer og spiller gitar på tre låter, og min personlige helt Chris Spedding svinger fjøla, er det først og fremst gitaristen Marc Ribot som må nevnes, som jeg opplever som albumets lim og skjønnhetsborder. Måten han veksler mellom å trykke ut støyete kaskader og klimpre de vakreste tonene ut på over halva plata er himmelsk.

Men det er Tom selv dette handler om, hele veien. Herregud, for en låtskriver og formidler han her viser seg frem som. At så vidt forskjellige artister som Rod Stewart, Lucinda Williams, Los Lobos, Rosanne Cash, Tori Amos, T Bone Burnett og en haug av andre jeg ikke kommer på i farta har forsynt seg grovt av denne plata er ikke underlig overhodet. Det rare er at ikke flere har gjort det.

Selv holder jeg Tom Waits veldig høyt over de virkelig store låtskriverne vi har hatt, og ikke minst hans eminente formidlingsevne av materialet sitt. Jeg elsker et tosifret antall av skivene hans, og kjøpte i sin tid hele katalogen hans (dessverre minus singlene, som jeg angrer på ikke å ha ervervet meg).

Likevel er det «Rain Dogs» som troner klart øverst. Ikke bare for at den er et selvstendig mesterverk, som den er, men også fordi det er ei av de platene jeg kanskje er størst takk skyldig, fordi den åpnet opp dører som ellers ville forblitt uåpnede, og som dermed gjorde den til et uhyre viktig springbrett videre til så uendelig mye annet. Det er så man tar i seg i å føle et snev av takknemlighetsgjeld til den, gjeld jeg aldri vil være i stand til å tilbakebetale.

Jeg har alltid ment at denne plata hadde fortjent å bli utgitt på et dobbeltalbum. Det er ei plate som nesten hadde profittert på de ufrivillige pausene snuing av vinyl hadde medført. Det ville også gitt en høyere lydkvalitet, også hadde den sett så kul ut sammen med «London Calling»

Den korte versjonen: Aldri døm ei plate etter første lytt. Hør mer på Tom Waits. Hør mer på «Rain Dogs». Den er fortsatt helt fuckings unik, førti år etter dens tilblivelse.