«Ha’kke sjans. Nedrykket er sikra.»
De ordene har jeg hørt omtrent hver bidige helg siden i sommer. Mange har et pussig behov for å slå i bordet i en pessimistisk fanfare.
Er det kappløp om å kunne smykke seg med «hva var det jeg sa?» etter sesongen? Eller en forsvarsmekanisme – en mental justering, så smellen ikke føles like hard om den først kommer?
Eller – et slags morbid håp om nedrykk? Om «samling i bunnen», eller å «starte på nytt». Det er å leke med ilden.
Det er jo dessuten bare tull. Sjansene lever i beste velgående.
Greit, overlevelse er ikke sannsynlig. Kanskje viser tallknusingen en fjerdedels sjans nå, altså at Godset klarer seg i ett av fire tilfeller.
Fredrik Kristensen Dahl hadde spilt 80 kamper i Eliteserien før helgas kamp. Han hadde scoret i én av dem. Det er en av åtti ganger, det. Da snakker vi nærmere umulige odds.
Men «Flekka» banka ballen i krysset på overtid likevel. For virkeligheten forutses ikke på kalkulatoren.
Godset imponerte nok ingen mot KFUM. Mer oppsiktsvekkende var kanskje hvor god plass det var på stadion.
3.852 tilskuere. Det laveste tilskuertallet siden Godset sist lå i 1. divisjon for 18 år siden. Og for kort tid siden dukket kun 1.300 (!) opp for å se avgjørende cupkamp mot Molde i flomlys og straffedrama på Marienlyst.
Ingen har plikt til å møte opp på Marienlyst stadion. La nå det være klart.
Fotball nyter godt av å være den mest populære sporten. Ethvert spark på ballen dekkes på TV, radio og maratonlengder med spaltemeter. Knapt noe dekkes mer enn fotball – bortsett fra været. Kanskje har det blitt en etablert sannhet at slik skal det være, og at interessen kommer av seg selv.
Men vaner, interesser og terskelen for engasjere seg kan være i endring. Vekk fra den trofaste tribunesliteren, over på et mer kravstort publikum som krever mer og annet for å bruke penger og søndagskveld på kamp.
For det svinger jo voldsomt. Serieåpningen mot Rosenborg trakk nærmest fullt hus. Flere enn på årevis. Samtidig har man klart å miste over halvparten av dem som møtte opp.
Det er rart, for det står jo mer på spill enn på lenge.Innenfor spennet av hva som er «liv og død» i fotball – så er jo overlevelsen i toppen noe av det nærmeste man kommer. Men føles det kanskje ikke sånn? Sju år på rad på nedre halvdel slukker kanskje flammen.
Hva forteller det oss? At det finnes grenser – også for lojalitet? At spenningen med å kjempe mot nedrykk ikke vekker det samme i folk som håpet om medaljer – eller mirakler en gang gjorde.
Eller så må man tenke annerledes for å få «buzz», tenning, og få folk til å kjenne på nerven i hverdagen.
Kanskje handler det ikke bare om resultater, men slitasje. Så godt vant med eliteserien, at det har blitt for normalt. Forutsigbart.
Eller enda verre: Betyr det ikke så mye å ha et lag i toppen?
Kanskje er det først når det er borte at folk kjenner hva det betydde.
Og ja, tittelen er inspirert av Alis og Dr. S fra Klovner i kamps herlig selvironiske cuplåt for Lyn fra 2004.