DEBATT | Hans-Petter Nygård-Hansen

TETT PÅ: Vi står foran en bølge av skjermer enda tettere på kroppen vår, skriver Hans-Petter Nygård-Hansen.
(Foto: Istock/ gorodenkoff)

Ett år etter at jeg skrev at Apple ville måtte gi opp Vision Pro, er prosjektet offisielt skrotet. Nå satser selskapet på AI-briller som minner om Metas Ray-Ban – skjermer tett på øynene våre, pakket inn som mote og frihet. Spørsmålet er om dette er innovasjon eller et nytt skritt inn i et digitalt fengsel.

Bloomberg kunne nylig avsløre at Apple har bestemt seg for å fullstendig stanse
utviklingen av Vision Pro. I stedet vil Apple flytte ressurser over
til å utvikle smartbriller som kan konkurrere med Metas Ray-Ban-briller.
Nyheten kommer bare ett år etter at jeg skrev at Apple vil komme til å sette foten ned for Vision Pro.
Markedet hadde ikke behov for en svinedyr skjerm tett på ansiktet. Den gang
skulle Apple fokusere på å utvikle en billigere utgave av Vision Pro. Nå
skrotes hele prosjektet og de ansatte er flyttet til et nytt “brilleprosjekt”.

Dette er både en bekreftelse og en
advarsel. På den ene siden viser det at Apple faktisk ser begrensningene ved å
selge VR som en “ny virkelighet”. På
den andre siden betyr det at vi står foran en bølge av skjermer enda tettere på
kroppen vår. AI-briller pakket inn som mote, innovasjon og “frihet”.

Fra isolasjon til “AI i brillene”

Vision Pro ble lansert i 2023 med massiv fanfare,
men floppet raskt på grunn av høy pris, manglende innhold og en underliggende
skepsis i markedet. Apple hadde sett for seg en ny æra av “Spatial Computing”, der XR-brillene deres skulle erstatte skjermer,
møter og til og med sosiale relasjoner. I stedet ble det enda et eksempel på at
VR-briller aldri blir et “mainstream”-produkt.

Hans-Petter Nygård-Hansen er kommunikasjonsrådgiver i Kommfrem.
(Foto: Kristoffer Sandven)

At Apple nå satser på briller som minner
om Metas Ray-Ban er ikke overraskende. Disse er enklere å bruke, lettere å
akseptere sosialt og kobles direkte til smarttelefonen. Men faren er åpenbar:
vi flytter nettet, algoritmene og oppmerksomhetsøkonomien bare enda nærmere
øynene våre.

Meta sitt digitale fengsel

Jeg skrev nylig en kritisk artikkel om Meta sine nye Ray-Ban-briller, og poenget er
like gyldig her, for dette handler ikke om innovasjon, men om kontroll. Meta
selger brillene som en revolusjon, men i realiteten fanger de oss enda mer i en
digital hverdag vi allerede sliter med å balansere. Når skjermene ikke lenger
bare omgir oss, men blir en del av kroppen vår, går vi fra å være brukere til å
bli forsøkskaniner i et globalt eksperiment styrt av noen få teknologigiganter.

Skal vi virkelig invitere denne virkeligheten enda tettere inn i synsfeltet vårt – centimeter fra øynene?

Meta har gjennom årene vist oss hva de
egentlig står for. Zuckerbergs forretningsmodell belønner polarisering,
desinformasjon og innhold som ødelegger både psykisk helse og demokratisk
samtale. Norske medier blør annonseinntekter på grunn av denne utviklingen, og
dermed undergraves selve fundamentet for en opplyst offentlighet. Skal vi
virkelig invitere denne virkeligheten enda tettere inn i synsfeltet vårt –
centimeter fra øynene?

De unges virkelighet er først
og fremst digital

Jeg mener det alvorlig når barn og unges
primære virkelighet i dag er digital. Den fysiske verden er sekundær. Vi ser
allerede konsekvensene i form av svekket konsentrasjon, lese- og skrivevansker,
dårligere søvn, mer ensomhet og økt psykisk uhelse. Når vi nå skal få internett
og sosiale medier plassert bokstavelig talt rett foran øynene våre, vil denne
utviklingen akselereres og forverres. Vi trenger færre skjermer, ikke flere. Vi
trenger teknologi som styrker vår relasjon til den virkelige verden, ikke teknologi
som trekker oss dypere inn i et digitalt fengsel.

At Apple nå vender ryggen til Vision Pro
kan tolkes som et nederlag for VR, men det kan også sees som en seier for det
virkelige livet. Problemet er bare at de ikke trekker i bremsen – de skifter
bare gir. Spørsmålet vi må stille oss er ikke hva Apple og Meta kan levere
neste år, men hva vi faktisk trenger som samfunn. Trenger vi virkelig flere
skjermer? Eller trenger vi å gjenvinne evnen til å være til stede – med
hverandre, med naturen og med oss selv?