Dette er en kommentar.
Norge er ikke lenger et trygt land. Det er vondt å si, men det er sant. To håndgranater på to uker. Først i Pilestredet. Nå på Strømmen. Neste gang kan det være der barna våre leker. Vi trodde det aldri kunne skje her. Vi tok feil.
Dette er ikke lenger svenske tilstander. Dette er norske tilstander. Gjenger rekrutterer barn. Vold flytter inn i nabolag. Politiet løper etter mens politikerne holder pressekonferanser og snakker om strategier.
Tryggheten vi tok for gitt, smuldrer bort.
Da Sylvi Listhaug advarte mot svenske tilstander i 2017 ble hun kalt både konspiratorisk og splittende. Hun ble hånet for å overdrive, for å spre frykt. Jeg var en av dem som hyllet henne den gangen. Ikke fordi jeg er enig i alt hun sier, men fordi hun turte å se det mange andre nektet å se. Hun var realistisk, og den realismen trenger vi mer enn noen gang nå.
Politiet trenger ikke flere planer. De trenger ressurser, folk og myndighet. De må få lov til å handle før blodet flyter. De som bruker barn til kriminalitet må ikke møtes med forståelse, men med konsekvens.
Barnevernet og skolen må slutte å sende brev til hverandre. Når en ungdom begynner å miste fotfeste må noen gripe tak. Ikke etter måneder med møter og rapporter. Skolen må ikke bare undervise. Den må oppdra. Ungdom trenger voksne som sier stopp, som setter grenser og står i det. Det er ikke strenghet, det er kjærlighet.
Integreringen har mislykkes på flere områder. Alle vet det, men få tør å si det. Norge har hatt god vilje, men lite ærlighet. Vi har latt folk komme hit uten å stille krav til språk, verdier og ansvar. Resultatet er parallelle miljøer der lojaliteten ligger andre steder enn hos Norge. Vi må snakke om dette uten skam. Krav er ikke hat. Krav er respekt. De som kommer hit skal inkluderes, men de skal også bidra. Det er ikke for mye å be om.
Foreldre må våkne. Det er ikke staten som skal oppdra barna dine. Det er du. Hvis du ikke vet hvor de er om kvelden, hvem de er sammen med og hva de gjør, da må du begynne der. Barn trenger rammer, ikke fri flyt.
Og vi voksne må våge å se. Berøringsangsten har ødelagt oss. Lærere, trenere, naboer og helsearbeidere ser tegnene, men sier ingenting. Det er ikke å blande seg. Det er å bry seg.
Sosiale medier er blitt gjengenes nye rekrutteringsplass. De vet hvem som savner spenning, status eller penger, og de tilbyr alt det samfunnet ikke lenger gir. Vi må møte dem der de er. Plattformene må stilles til ansvar. Foreldre må forstå hva som foregår på telefonen de har gitt barnet sitt.
For de som allerede er fanget i gjengene må det finnes en vei ut. For de som nekter å slutte må det finnes en dør inn som kan låses. Vi må tørre å snakke om lukkede institusjoner for unge gjengangere. Det er spesielt viktig for de mest utagerende. De trenger omsorg, men også konsekvenser for sine handlinger.
Dette handler ikke bare om kriminalitet. Det handler om hvem vi er. Vil vi være et land som ser på mens tryggheten rakner, eller et land som tar ansvar? Vi må beskytte barna våre mot voksne som utnytter dem. Vi må stille krav, og vi må bry oss mer. Det er ikke hardt. Det er kjærlighet med ryggrad.
Vi kan lære av Sverige, men vi skal aldri bli Sverige. Norge må handle nå. Med ærlighet, mot og konsekvens. Ikke boller og brus.