Viser til HSYK-direktør Lena Nielsens innlegg i Helgelendingen sist fredag: «Tonen i den offentlige debatten på Helgeland har i det siste også gått ut over vårt helsepersonell».

Forsøket ditt på å vri debatten handler ikke om omsorg for slitne ansatte. Det er et strategisk og kynisk forsøk på å spinne fortellingen slik at ansvaret skyves bort fra ledelsen og over på dem som faktisk bærer byrden: de ansatte og befolkningen.

Du skriver som om det er de som stiller spørsmål, de som ytrer seg, og de som varsler, som gjør helsepersonell syke.

Men la oss spørre: Hvordan kan du, som leder, påstå at åpenhet og kritikk gjør folk syke – når det i virkeligheten er arbeidsforholdene, manglende bemanning, mangel på trygghet, og ledelsens arrogante og lukkede kommunikasjon som gjør det?

Dette er ikke omsorg, Lena. Dette er retorisk manipulasjon. Et kjent maktgrep – brukt når tilliten vakler og kontrollen glipper. Da forsøker man å skape et nytt narrativ, et som retter søkelyset bort fra egen svikt, og over på befolkningen og ansatte som tør å stille spørsmål.

Men denne gangen virker det ikke: Befolkningen ser hva som foregår. De vet at de som står på gulvet, i intensivavdelinger og på akuttmottak, ikke er problemet – de er selve bærebjelken i helsetjenesten.

Og hva har de fått fra ledelsen? Ikke åpenhet. Ikke tydelighet. Ikke engang et ærlig og direkte møte der man takker dem for innsatsen, lytter til deres erfaringer og deler reell informasjon om situasjonen. I stedet har de møtt taushet, arroganse og bortforklaringer. Ledelsen har valgt å lukke dørene, skjule detaljer og skyve ansvar nedover i systemet. Når befolkningen og de ansatte så reagerer, svarer ledelsen med å legge skylden på debatten – som om det er kritikken, og ikke beslutningene, som skaper uro.

Men kritikk oppstår ikke i et vakuum. Den oppstår fordi folk ser urett, utrygghet og mangel på ansvar. Å forsøke å kvele denne samtalen med skyld og moralisering er ikke styrke. Det er frykt – frykt for å bli avslørt, frykt for å miste kontrollen, og frykt for å møte virkeligheten.

Så nei, Lena – det er ikke befolkningen som må tie. Det er ledelsen som må begynne å lytte. Og som må vise den ydmykheten og det motet som kreves for å innrømme feil og dele sann informasjon – i stedet for å gjemme seg bak retoriske tåkeslør. For den største faren for helsetjenesten nå, er ikke debatten. Det er en ledelse som ikke tåler åpenhet, og som forsøker å skyve ansvaret over på alle andre.

Og til slutt, Lena – som jeg tidligere har skrevet:

Ta veska di og gå.

Les også

Helgelandssykehuset – omstilling, utvikling og veien videre

Redaksjonell merknad: Direktør Lena E. Nielsen har blitt gitt mulighet for å komme med tilsvar: «Som øverste leder for Helgelandssykehuset så tar jeg ansvar. Konstruktive tilbakemeldinger og kritikk tar jeg imot. Ut over det så ønsker jeg ikke å kommentere innholdet i dette innlegget.»