Georgias politiske krise: Opposisjonens nederlag

Neste land i Putins kikkert

Helgas demonstrasjon kan bli en foreløpig krok på døra for Georgias demokrati. Putinlover knuser all motstand.

OPPTØYER I TBLISI: Demonstranter i konfrontasjon med politiet under lokalvalgene i Georgia i helga. Foto: REUTERS / Irakli Gedenidze

TBILISI (Dagbladet): 

Lørdagens lokalvalg i Georgia — det lille fargerike landet i Kaukasus — var et skjebnevalg. Alle visste at det var et vinn eller forsvinn for den politiske opposisjonen. Og de aller fleste skjønte at det ville ende som det gjorde, med at opposisjonen ville stange hodet i veggen. EU og Vesten ville få skylda for å støtte det regjeringen kaller «kuppforsøket» og opposisjonens ledere ville bli forfulgt og fengslet.

GEORGIA: Vi advarer om sterke bilder. Nika Gvaramia, som leder ett av Georgias opposisjonspartier, er blitt banket opp og arrestert av politiet i hovedstaden Tbilisi, viser TV-bilder.

Statsminister Irakli Kobakhidze sier rett ut at opposisjonen «ikke lenger vil bli tillatt å være aktiv i georgisk politikk». Skriften på veggen er beksvart etter at en gruppe demonstranter lørdag kveld prøvde seg på den håpløse oppgaven det var å ta seg inn i presidentpalasset. Det ga regjeringen påskudd til å hevde at demonstrasjonen var et forsøk på en voldelig maktovertakelse, og det som nå ser ut til å være et endelig oppgjør med opposisjonen. Landet er tatt som gissel av det Russland-vennlige partiet Georgias drøm. Men det som kanskje en gang var en drøm, er for lengst blitt et mareritt.

HAVNET MIDT I OPPRØRET: Dagbladets kommentator Morten Strand befant seg midt i tumultene i Tblisi i helga. Foto: Privat

Man kunne her være fristet til å skrive at det dreier seg om et et endelig oppgjør mot en samlet opposisjon. Men det er nettopp det som er poenget, at det er ingen samlet opposisjon man står overfor. Snarere så er den katastrofalt splittet, og derfor allerede i utgangspunktet svak. Og så ble den ytterligere svekket da man ba de noen titall tusen demonstrantene gå mot presidentpalasset lørdag kveld.

Det var langt på vei et opposisjonens selvmordsforsøk vi var vitne til på lørdag. Fredag var sentrum av Tbilisi full av opprørspoliti, gata der Dagbladet bor var ryddet for biler, og busser fylt med politi kjørte mannskaper dit de skulle. Det var som autoritære regimers forberedelser til å møte demonstranter som jeg har sett mange ganger i byer som Moskva, St. Petersburg, Beograd og Kyiv. I Russland gikk demonstrantene modige mot nederlaget, i Serbia og Ukraina gikk de med hevet hode mot seier. I Georgia lørdag var det nederlaget som ventet.

Grunnene til det er mange. Lokalvalget lørdag var opposisjonens sjanse til å få en stemme. Seier i Tbilisi og andre større byer — som de trolig kunne fått — ville gitt en plattform for å drive opposisjonspolitikk. I stedet valgte de største opposisjonspartiene  å boikotte valget, mens de mindre av de til sammen ni opposisjonspartiene valgte å oppfordre sine tilhengere til å delta.

Allerede her lå oppskriften til undergangen, som er forsterket av at opposisjonen ikke har noen ledelse. Det nærmeste man kommer en leder er tidligere statsminister Mikheil Saakasjvili som er kontroversiell og splittende, sitter i fengsel, og skal være svekket og forvirret av sykdom og elendige soningsforhold, etter en politisk motivert dom. 

Det er Georgias rikeste mann, Bidzina Ivanisjvili, som har tatt Georgia som gissel. Han startet partiet Georgias drøm og vant valget etter Saakasjvilis hodeløse angrep på Sør-Ossetia i 2008. Sør-Ossetia er folkerettslig en del av Georgia, men kontrollert av Russland, etter kriger på 1990-tallet. Angrepet til Saakasjvili førte til at Putin sendte tropper inn i Georgia, de sto rett utenfor hovedsaden, før de trakk seg tilbake. Og Putin hadde slått fast sitt poeng; Georgia er Russlands innflytelses-sfære, så oppfør dere ordentlig.

Parlamentsvalget for et år siden ble arrangert etter at putinlover, som stempling av regimemotstandere som «utenlandske agenter», oppkjøp, og så knebling, av kritiske medier, og stadig vanskeligere forhold for den politiske opposisjonen, er innført. Valget var langt fra fritt og rettferdig, og ble ikke godkjent som det av OSSE og EU. Det førte til store demonstrasjoner med flere hundre tusen deltakere i Tbilisi. Lørdagens lokalvalg skulle være en styrkedemonstrasjon for både opposisjonen og regjeringen. Det ble kun regjeringen som viste styrke.

Søndag spiste jeg frokost ved en fortauskafe. Ved nabobordet satt fem eldre georgiske menn. Navnet Stalin gikk igjen i samtalen. Kelneren sa det handlet om hva georgieren Stalin hadde gjort i dagens situasjon; samtalen handlet om behovet for den sterke mann.

Historien er overalt i den pittoresk vakre georgiske hovedstaden Tbilisi. På frihetsplassen der lørdagens demonstranter samlet seg, presenterte massemorderen Stalin seg før første gang for verden i 1907. Han var førstesidestoff i aviser over hele verden etter at han ranet en stor pengetransport, og flere ble drept. Litt lenger ned for Frihetsplassen ligger presidentpalasset, som ble forsøkt stormet. Men foran det ligger presteseminaret, der Stalin noen år tidligere var elev, og solist og smørsanger i studentkoret. 

Georgia og Tbilisi er et eventyr av historier. Heller ikke denne gangen med en lykkelig slutt.