Verdens dyreste og fineste screensaver.
«Tron
Ares»
Med: Jared Leto, Greta Lee, Evan Peters, Jeff Bridges, Jodie Turner-Smith, Gillian Anderson
Regi: Joachim Rønning
Premiere på kino onsdag 8. oktober
Science fiction / action. USA. 12 år. 1 time og 58 minutter.
Vis mer
Den norske regissøren Joachim Rønning – som bygde sin karriere på «nasjonalepos» som «Max Manus» (2008) og «Kon-Tiki» (2012) – kom sent inn i bildet på denne Disney-produksjonen. Som er en oppfølger til en 15 år gammel film, «Tron: Legacy» (2010), som igjen var en fortsettelse av kultfilmen «Tron» fra 1982.
Hvorfor det bedagelige tempoet? Vel, «Legacy» tjente penger, men gikk ikke superultramega-bra, slik Disney foretrekker – sitt Daft Punk-lydspor og sin imponerende digitale scenografi til tross. Selskapet fikk tid til å tenke seg om.
I oppløpet har «Tron: Ares» byttet regissør, fra australske Garth Davis til norske Rønning, og blitt forsinket av manusforfatter-streiken i 2023. Noen har dessuten tatt et valg: «Ares» tar ikke opp hansken der «Legacy» slapp den, men er i stedet det man i filmserie-terminologien kaller en soft reboot.
Det vil si: En ny start. Blanke ark, fargestifter og nye skuespillere til. Kun Jeff Bridges dukker opp igjen fra de to første. Og dét i en mildt sagt underveldende gjesteopptreden.
Var det lurt å gå tilbake til start? Det vil tiden vise. Jeg tviler. Fanboys har allerede akket og oi-et seg over at flere av de nye rollene er besatt av kvinner – Greta Lee («Past Lives»), Jodie Turner Smith (som Ares’ nemesis Athena) og Gillian «X-Files» Anderson. Og er det noen i hele den vide verden som liker Jared Leto, og vil ha ham som helt?
Tech-selskapet Dillinger, ved Julian (Evan Peters) og moren Elisabeth (Anderson), er de første som lykkes med å 3D-printe ut et program fra det digitale nettverket, og gjøre det levedyktig, i en menneskekropp, i den virkelige verden.
Produktet får navnet Ares (Leto), og det pågår omfattende industrispionasje for å sikre seg den såkalte permanenskoden som kan gi «ham» en noenlunde human levetid. Inntil nå har nemlig Ares hatt det med å gå i full oppløsning etter 29 minutter.
Dillinger mener at de med Ares har produsert alle tiders mest livsfarlige super-soldat. Men det er det rivaliserende selskapet Encom som faktisk finner mirakelmedisinen. Og Encoms sjef, Eve Kim (Lee), ønsker å bruke teknologien til noe mykere og mer oppbyggelig. Som å fø verden og redde miljøet og slikt.
Hun er jo en kvinne, som nevnt, og har dessuten opplevd noe vondt i privatlivet som hun tydeligvis er blitt omsorgsfull av. Ingen stereotypier her, nei!
Så skjer imidlertid det vi har sett på film mange ganger før: Ares, som er en kunstig intelligens, begynner å utvikle empati. Menneskelige følelser, mer eller mindre, komplekse nok til at han blir nødt til å ta en valg. Hvilken sak – krig og drap eller fred og fordragelighet – vil han være et redskap for?
Så langt, så elementær science fiction. Kan «Tron: Ares» redde seg i kraft av actionscenene og/eller spektakulær scenografi og musikk – som jo også var beholdningen sist?
Når det gjelder det første: Filmen har et brukbart tempo, må man innrømme, ikke minst fordi så mange av actionscenene innebærer fart og motoriserte kjøretøyer (inkludert en tanks).
Når disse fungerer tilfredsstillende, er det imidlertid primært på grunn av designen og scenografien. Det enkle faktum at motorsyklene – eller lightcyclene, som de kalles – er og blir dritfete; perfekte designobjekter for alle som elsker neon og LED.
Igjen: «Tron: Ares» er mye for øyet – og øret (lydsporet, som er utmerket, er denne gang ved Nine Inch Nails). I hvert fall til øynene og ørene går lei, og hjernen begynner å etterlyse en historie det er mulig å engasjere seg i.
Den innfinner seg ikke. Det basale som er, drukner i det sedvanlige kaoset av mørk CGI, dårlig dialog («vi kommer til å trenge partikkel-laseren!»), pompøse skuespillerprestasjoner (disse menneskene tror de setter opp Shakespeare, hva?) og en generell aura av plikt.
«Tron: Ares», som for øvrig mangler en Tron-karakter, eksisterer ikke fordi noen hadde så innmari lyst til å lage den. Den eksisterer på grunn av et styrevedtak. Det merkes.
Resultatet er en veldesignet mashup av «Terminator»-serien og «Frankenstein». Ikke en katastrofe, og Rønning gjør det han kan og litt ekstra med det tynne materialet. Mulig å forholde seg til, i hvert fall for teknologi-fetisjister hvis hele og fulle livserfaring består i å spille spill og sitte foran skjermer.
Men kommer det en «Tron: 4», slik avrundingen selvfølgelig legger opp til? Jeg ville ikke holdt pusten.
Fikk du med deg VGs intervju med Jared Leto om «House of Gucci»?
Les også: – Jeg merker at jeg er helt på kanten nå