Joachim Triers filmer kretser alltid rundt det vi bærer med oss – minnene, relasjonene og stedene som former våre liv. Affeksjonsverdi er hans mest stillferdige og samtidig mest gjennomtrengende undersøkelse av hvordan fortidens spor fortsetter å virke i nåtiden.

Hva er et hjem? I en av de fineste tegneseriebøkene jeg vet om, Here (2014), utforsker amerikaneren Richard McGuire hva et sted, et hus og et hjem har vært, kan være, eller kan bli. Metoden hans er en detaljfokusert visuell – og litt verbal – studie av et hjørne av verden.

I Here følger vi et lite sted over et langt tidsspenn, fra dinosaurenes tid til 2313 (!), men kjernen i boken er et hus bygd i 1907, og livene til en familie over tre generasjoner, slik det utfolder seg i dette huset. Gjennom en lang rekke ikke-kronologiske oppslagsider utfoldes lag på lag med livserfaringer, tapetvariasjoner, kjæledyr og interiørvalg, alt sett med et skarpt blikk på et lite avgrenset hjørne i et hus. I starten på boken (angitt til 1957) kommer en kvinne inn i et rom og spør seg selv: «Hmm … now why did I come in here again?».

Jeg tenkte umiddelbart på denne boken første gangen jeg hørte at Joachim Triers neste film skulle starte med et portrett av et hus. I likhet med McGuires bok er Triers nye film en undersøkelse av hva som sitter i veggene til et hus, og hva som gjør, eller ikke gjør, et hus til et hjem. I form av en typisk Trier-montasje som sveiper ikke-kronologisk over mange år er familiehuset den første karakteren vi møter i Affeksjonsverdi.

Faksimile av bokside fra «Here» (2014, McGuire)

«Affeksjonsverdi» (Mer film / Eye Eye Pictures)

Et hus med sprekker

Huset blir introdusert for oss utenfra, gjennom et kamerablikk som studerer og stadig beveger seg tettere på nye detaljer, vindusruter, treplanker og spindelvev. Etter hvert kommer det på lydsiden inn en voice-over (Bente Børsum) som forteller at: «Da Nora gikk i sjette fikk hun en stiloppgave der de skulle være et objekt. Hun visste med en gang at hun ville være huset deres».

Gjennom montasjen, hvor Noras tekst og filmens bilder noen ganger overlapper (vi ser to småsøstre springe i trappen og hører at Nora lurer på om det kiler i magen til huset når de løper), og andre ganger skiller lag (Nora lurer på om huset noen ganger har det vondt, mens vi ser barn som leker og ler), levendegjøres historikken til familien vi skal følge i filmen. Denne åpningen er effektiv og poetisk, men presenterer også flere lag av hemmeligheter.

Som i McGuires bok viser også Trier i denne serien av klipp frem livets gang i et og samme rom; en tipp-oldefar som dør, en bestemor som blir født, og to foreldre som «bråker», for å bruke ordet Nora setter på foreldrenes forhold. Men denne montasjen levendegjør også huset og gjør det til et subjekt, som selv ser ut gjennom vinduene sine, og følger med på menneskene som bor i det.

Men, ser og hører vi: huset har også en skade. Når den innledende sekvensen er over og tittelen Affeksjonsverdi kommer på lerretet er det med sprekkene i husets vegger som bakgrunn. Og på lydsiden hører vi Pastor L. Barett and The Youth for Christ Choir (!) som synger «Nobody knows all the trouble I have seen… Nobody knows all my sorrow.»

Man kan lett tenke at det er huset selv som har sett vanskeligheter og sorg.

Fra montasjen om huset i «Affeksjonsverdi», med eksempler fra tre tidspoker og øyeblikk fra livene til tre ulike generasjoner. (Mer film / Eye Eye Pictures)

Da jeg første gang hørte pitchen til Affeksjonsverdi, tenkte jeg at dette måtte bli en peak Joachim Trier-film. Han beskrev da, mens prosjektet fortsatt bare var på manusstadiet (i 2023), at filmen skulle handle om vanskelige familerelasjoner. Om en far (Gustav Borg, som i den ferdige filmen spilles av Stellan Skarsgård) som kommer tilbake til Oslo etter lang tids fravær, med et ønske om å reparere forholdet til sine to voksne døtre, Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas). Faren er en fordums filmskaper som vil forsøke et comeback, og har skrevet en rolle til sin skuespillerdatter Nora. Han forteller henne om manuset, og vil ha henne i hovedrollen, men hun avviser tilbudet.

Mitt forhold til Joachim Triers filmer er langt tettere enn det som er normalt for den vanlige kinogjenger. Jeg har studert regissørens arbeider over mange år, noe som resulterte i boken ReFocus: The Films of Joachim Trier (2024, Edinburgh University Press). Så derfor har jeg vært selvsikker nok til å hevde at hvis jeg på forhånd skulle ha gjettet (som jeg gjorde i denne Filmfrelst-episoden) hva Triers film nummer seks skulle handle omhandle ville jeg truffet rimelig presist på flere av de sentrale tematikkene i filmen. Affeksjonsverdi er nemlig en nesten perfekt “Joachim Trier-film”.

I boken skriver jeg at en prototypisk Trier-film er karakterbasert og handler om kompliserte og ubearbeidede relasjoner mellom mennesker (som gjerne er i familie), og som har vanskeligheter med å snakke sammen. En Trier-film vektlegger betydningen og verdien av steder, av tid, av minner og hva som er verdt å huske, og av kunst. Hva kunst kan være eller gjøre er integrert i større eller mindre grad i alle filmene Trier og Eskil Vogt har skrevet sammen, enten det er litteratur (Reprise og Louder Than Bombs), fotografi (Louder Than Bombs og Verdens verste menneske) eller tegneserier (Verdens verste menneske).

Når Affeksjonsverdi lar filmkunsten ha en sentral plass i historien føles det som en «komme hjem»-situasjon for Trier.

Sigmund Sæverud som Sten Egil Dahl i «Reprise» (2006)

Renate Reinsve som Julie i «Verdens verste menneske» (2021)

Filmene og manusene til Trier og Vogt har med andre ord ofte reflektert over kunstens plass i rollefigurenes liv, og vært mettet med intertekstuelle referanser til andre(s) filmer. Slik også denne gangen, hvor Ingmar Bergman og Persona (1966) kanskje er det mest direkte, og litt i overkant insisterende. Noe som er nytt, eller i alle fall mer utfoldet enn før, er at denne siste filmen også er full av referanser til Triers egne tidligere arbeider.

Den fiktive forfatterskikkelsen Sten Egil Dahl fra Reprise har fått sin minneplakett ved et bord på Lorry. En melankolsk Nora tar en røyk og ser ut over byen slik Julie gjør i Verdens verste menneske, mens hun i et lysere øyeblikk tar en røyk med faren sin i en scene som gir både visuelle og auditive ekkoer til møtet mellom Julie og Eivind i samme film. I både Affeksjonsverdi og Verdens verste menneske er det dessuten lett pinlige bursdagsselskaper og fedre som gir upassende bursdagsgaver, om enn av svært ulik karakter. Oppsetningen på Nationaltheatrets hovedscene der Nora får panikkanfall idet hun skal ut foran publikum gir mer dramatiske ekkoer til Thelma (ikke minst på grunn av fargebruken og scenografien), og scenen hvor Thelma får et panikkanfall når hun er på forestilling i Operaen.

Den vondeste og viktigste referansen (eller ekkopunktet) er til Oslo, 31. august. Det faktiske huset i Oslo som er brukt som barndomshjemmet til Anders, er det samme huset som i Affeksjonsverdi er barndomshjemmet til Gustav, og senere Nora og Agnes sitt. (Produksjonsdesigner Jørgen Stangebye Larsen jobbet med Trier på begge disse filmene, og forteller om huset i denne artikkelen i Perspective). Filmen som Gustav ønsker å lage, og som han ønsker at Nora skal spille i, handler om en ung mor som tar livet av seg i sitt eget hjem, slik Gustavs mor gjorde i deres hjem. Når Nora avviser å ta på seg denne rollen hyrer Gustav i stedet Hollywood-stjernen Rachel Kemp (Elle Fanning). Under en omvisning i huset forteller han Kemp hvor og hvordan han ser for seg at scenen skal utspille seg i den ferdige filmen – i en lang, uavbrutt tagning. Nettopp slik avslutningsscenen i Oslo, 31. august framstilles når Anders kommer til sitt barndomshjem og tar sitt eget liv.

Selvmordstemaet går som en rød tråd gjennom Joachim Triers kunstnerskap, men berøres sjelden eksplisitt i samtalen om filmene hans. I hans mest undervurderte film Louder Than Bombs (som er den Affeksjonsverdi har mest til felles med) følger vi en familie med to sønner og en far som prøver sette ord på traumene sine og å finne sammen etter morens selvvalgte død. Kritikere av Trier har fokusert mer på at filmene hans handler om den kulturelle middelklassen enn hvor mye de berører traumer, fornekting, fortrengning, selvskade og selvdrap. Kanskje har regissøren selv pakket denne tematikken litt for pent og diskret inn tidligere. I Affeksjonsverdi er det Gustavs produsentvenn Michael (Jesper Christensen) som setter ord på dette i en nattlig samtale, som jeg leser som en nøkkelscene:

Det her tema, det har du strejfet før, det ved vi. Men du har aldrig gået ind i det på den her måde før. Så rent. Så personligt. Og ok, så tog det alle de år der, å komme dertil. Men du skal satan meg lave den her film. Og du skal gøre det på din måde. Du skal.

Gustav Borg viser Rachel Kemp hvordan huset skal anvendes i filmen-i-filmen i «Affeksjonsverdi» (Mer film / Eye Eye Pictures)

Huset i «Affeksjonsverdi» (Mer film / Eye Eye Pictures)

Et hus med mange lag

Det er lenge siden en norsk film har generert så mye samtale før og etter premieren som Affeksjonsverdi, og det er vanskelig å skrive en analyse som ikke forholder seg til at dette er en film som allerede er hyllet (under premieren i Cannes) og slaktet (av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet). Sistnevnte har ledet til en debatt og føljetong av kommentarer, blant annet her på Montages fra redaktør Lars Ole Kristiansen.

Selv er jeg vel bare helt enig med Ellefsen i én eneste ting; mye av filmdekningen i norske medier er for lik vurderingen av idrettsprestasjoner, og kulturjournalistikken kan på sitt verste være både forenklende og fordummende. Det er samtidig også en grov forenkling å forstå Affeksjonsverdi som en film som kun handler om kunstnerklisjeer, slik Ellefsen gjør i sin anmeldelse. Kanskje er det ikke så rart at kritikere ikke klarer å se forbi Stellan Skarsgårds portrett av Gustav Borg, siden det er en karaktertype som står dem selv nærme. Det er dessuten en komplisert figur, og en stor rolle som flere i Hollywood nå spår at kan lede til Oscar-nominasjon for beste mannlige birolle.

Likevel er det overraskende hvor liten oppmerksomhet det har vært om hvor viktig historie eller kanskje riktigere – Historien – er i Affeksjonsverdi. Historien er også representert ved et hus, Riksarkivet. Og ved en historiker, Agnes, og en viktig karakter fra fortiden, Karin (Gustavs mor og søstrenes farmor). Gjennom en rik retrospektiv montasje midtveis i filmen blir vi fortalt Karins bakgrunnshistorie. Som ung var hun motstandskvinne under krigen, ble fengslet og torturert av nazistene, og tok sitt eget liv da sønnen Gustav var kun syv år gammel. Denne historien er velkjent innad i familien, men Agnes går til de offentlige kildene og får hentet bunke på bunke med mapper opp fra magasinet til lesesalen på Riksarkivet.

Der den private historien sitter taust i veggene på familiehjemmet, kan dokumentene fra arkivkjelleren sette både ord og bilder på vanskelighetene bestemoren opplevde, og som etterkommerne hennes har arvet sorgene fra. For meg er denne sekvensen en av filmens viktigste og sterkeste: Gjennom dvelingen ved arkivarens nøysomme og etterrettelige arbeid og historikerens berørte blikk på egen forhistorie, opplever jeg den som en insistering på viktigheten av historisk kjennskap, og en hyllest til verdien av historisk kunnskap.

«Affeksjonsverdi» (Mer film / Eye Eye Pictures)

Innenfor minneforskningen finnes det mange studier av hvordan barn av traumatiserte krigsofre kan sies å ha arvet minner fra foreldrene sine, og av hvordan medier som fotografi, litteratur og film kan bidra til å forme både personlige og kollektive minner om fortiden. Begrepet «etterminner» (post-memory på originalspråket) er gjort kjent av den amerikanske litteraturforskeren Marianne Hirsch, som bruker det til å beskrive hvordan en krig lever videre etter generasjonene som opplevde den. Traumer kan med andre ord arves, slik vi ser det i familien Borg.

Historien om Krigen er på samme tid felles, familiær og individuell. Når Trier henter fram fortellingen om Karin, forteller han om krigserfaringer fra en norsk generasjon hvis egne minner nå er borte. Men han forteller også om sin egen families historie, med klare forbindelser til sin egen bestefar, filmskaperen Erik Løchen, som selv var motstandsmann og satt fengslet et halvt år under tøffe forhold, blant annet på Grini.

Når Trier i tillegg velger seg Bente Børsum som fortellerstemmen i Affeksjonsverdi tydeliggjøres koblingen til Løchen også kunstnerisk, fordi Børsum spilte den kvinnelige hovedrollen i bestefarens mesterverk Jakten (1959). Løchens film regnes av mange som en av de beste norske filmene gjennom tidene, og det viktigste modernistiske verket i norsk filmhistorie. Men også denne koblingen har flere lag. Bente Børsums egen mor, Lise Børsum, var også motstandskvinne, satt på Grini, men var også lenge i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Etter krigen klarte ikke moren å finne tilbake til sitt gamle liv og forlot mann og barn. Bente Børsum har beskrevet seg selv som et forlatt barn, og hun har skrevet den sterke teatermonologen Min forestilling om mor, basert på egne minner, brev og morens bøker Fange i Ravensbrück (1946) og Speilbilder (1947). 91-årige Børsum har spilt forestillingen i nesten tyve år, og gjør det ennå.

Selv ikke Agnes, som er historiker, kan sette ord på hva innsikten i bestemorens historie gjør med henne. Men filmen viser oss hvordan kunnskapen setter i gang endringene i familierelasjonene. Den stille og samlende Agnes, den som alltid rydder og passer på, forstår Gustav bedre etter dette, men hun klarer også å sette tydeligere grenser overfor en selvsentrert og selvforherligende far. Agnes (helt nydelig spilt av Inga Ibsdotter Lilleaas) er som Nora påpeker, en som har klart å skape et hjem.

Inga Ibsdotter Lilleaas i «Affeksjonsverdi» (Mer film / Eye Eye Pictures)

Kunstens hus

Få regissører er så visuelt lekne som Joachim Trier. Filmografien hans er full av nyskapende visuelle grep og egenartede scener man ikke har sett hos andre. For min egen del holder jeg hans evne til å komponere komplekse, fortellende montasjer (som åpningen her om huset, beskrevet innledningsvis) som en av hans fremste kvaliteter. Affeksjonsverdi er mindre leken og virtuos enn for eksempel Verdens verste menneske, og i stedet mer moden og stillfaren. Mange av filmens beste scener er nettopp det Gustavs produsent Michael ville ha beskrevet som rene og personlige.

Samtalen har alltid stått sentralt hos Trier og Vogt, og i Affeksjonsverdi er mange av de beste scenene basert på samspillet mellom motsetningsfylte og nyanserte rollefigurer, realistisk levendegjort, i beste kammerspilltradisjon. I scenene hvor Stellan Skarsgård, Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas spiller mot hverandre slår det nesten gnister, bare av blikkene de sender hverandre.

Som ofte er tilfelle med Triers filmer er det flere enkeltsekvenser som særlig utmerker seg og løfter helheten. Også i denne filmen har jeg en rekke favorittscener, som når faren dukker opp i morens begravelse, eller Gustav og Noras møte på Lorry. Men kanskje aller mest berørt blir jeg av partiet mot slutten der Agnes (igjen) kommer hjem til Nora og rydder opp i leiligheten hennes. Der noen ser Affeksjonsverdi som en hyllest til kunstneren, ser jeg filmen som en hyllest til de som klarer å skape et hjem.

Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas i «Affeksjonsverdi» (Mer film / Eye Eye Pictures)

For det er også litt fascinerende å se hvor mange som har akseptert Gustav Borgs egen fortelling om at han er en stor filmkunstner. I beste fall har han vært en god filmskaper, noe sekvensen med retrospektivet i Deauville jo er en indikasjon på. Vi får faktisk ikke se at noen andre enn Rachel Kemp blir begeistret for mesterverket hans. Gustavs øvrige legitimering av at ting går bra for ham, illustreres i replikken om at dokumentarfilmen hans «vises rundt omkring». Vi hører gjentatte ganger om hvor vanskelig han har hatt, og har, det med å få finansiere filmene sine. Han har et alkoholproblem, han har urealistiske forventninger, og han mister lett temperamentet. Portrettet av Gustav Borg er ikke entydig, slik heller ikke slutten er entydig lys og lykkelig. Omsider samles hele familien til slutt i et felles kunstprosjekt, i et hus som ligner hjemmet deres. Men dette er bare en (film)kulisse.

Det betyr ikke at Affeksjonsverdi ikke også hyller kunstens muligheter, for det gjør den jo! Det Gustav ikke makter å gjøre i den faktiske relasjonen han har med datteren Nora, – å fortelle at han ser og forstår henne – kan han uttrykke gjennom filmmanuset. Filmen og teateret er også representert av sine egne hus, filmstudioet og Nationaltheatret (hvor Nora blant annet spiller rollen som heksedømte Anne Pedersdotter, også en kobling med mange lag innenfor teater og film).

Men Trier synliggjør i scene etter scene – etter scene – at hverken film eller teater skapes av enslige genier. Det er kollektive prosesser, som er avvhengige av at noen syr eller lapper (eller gaffateiper!) sammen kostymer, bygger scenografi, koordinerer eller regisserer, skaper emosjonelle rom for skuespillere, skriver manus, skaffer penger, komponerer musikk og så videre og så videre. Det er en av Triers fremste egenskaper som regissør at han er god på å bygge team (både foran og bak kamera) og å få det beste ut av sine samarbeidspartnere, som Eskil Vogt (manus), Kasper Tuxen (foto), Olivier Bugge Coutté (klipp), Jørgen Stangebye Larsen (produksjonsdesign), Ellen Dæhli Ystehede (kostymedesign), og ikke minst hans to produsenter Maria Ekerhovd (Mer film) og Andrea Berentsen Ottmar (Eye Eye Pictures). Når Affeksjonsverdi har blitt en så sterk og nyansert film som den er, kan man trygt slå fast at det er takket være laginnsats.

Musikk er enda et fortellerelement som er en viktig og variert bestanddel Triers filmer, både for å skape stemning og for å gi framdrift. Et av grepene som fanget meg denne gangen var bruken av Terry Calliers Dancing Girl, som ligger på lydsiden to ganger: når vi møter huset med alle sine skavanker første gang og når vi møter det igjen solgt, tatt over av andre og oppusset til det ugjenkjennelige. Familien Borg har hatt sitt lille glimt i husets tid, for å parafrasere Noras stil. At en låt kommer igjen to ganger passer perfekt inn filmens overordnede estetikk og tematikk.

En annen gjentagelse som er enda mer sentral, skjer når et utdrag fra Gustavs filmmanus leses høyt to ganger. Først fremføres det av Elle Fanning når hun i rollen som Rachel Kemp skal forsøke å leve seg inn i karakteren hun skal spille i Gustavs film. Deretter høres vi Renate Reinsve lese det, når hun som Nora skjønner at karakteren i manus i stor grad er henne selv. Den samme teksten leses på to ulike språk og oppleves ulikt, omhandler ulike situasjoner og betyr i siste instans helt ulike ting i de to scenene.

En av grunnene til at Affeksjonsverdi vokser ved gjensyn er hvordan nye lag vokser frem og legges til vår opplevelse av ulike scener, enten gjennom repetisjoner som dette eller andre speilinger. Når Gustav hører på Rachels versjon er det hans egen lengsel etter et hjem som er i spill, når Agnes hører på Noras versjon er det Noras savn og Agnes’ omsorg som er mest sentralt. Men kjernen i monologen er den samme; den handler om verdien av å komme, eller å finne, hjem.

Det er flere likheter mellom Here og Affeksjonsverdi enn at de begge handler om tre generasjoner i et hus. Begge undersøker lag på lag med livserfaringer og tapetvariasjoner for å finne ut hvilke deler av historien til et menneske som er viktige og sanne. Richard McGuires bok slutter med at kvinnen som ved bokens begynnelse ikke husket hvorfor hun kom inn i rommet, husker det hun kom for å finne: Det var en bok, og hun utbryter: «… now I remember».

Affeksjonsverdi er en film om å lete etter det man trenger, det som har verdi og det som er verdt å huske.