På rettssakens tredje dag er det Petter Stordalens tur til å forklare seg om investeringen fra 2013, som er selve kjernen for saken som dreier seg om et skattekrav på 200 millioner kroner.

I 2013 kjøpte Stordalen Oslo Properties, og endret navn til Strawberry Fields. Staten mener at han her har utnyttet en skattefordel han ikke hadde krav på. Det er Stordalen helt uenig i, nektet å betale skatteregningen og gikk til søksmål.

I Oslo tingrett ble Stordalen dømt til å betale 180 millioner kroner. Han fikk dermed medhold på ett punkt, men ble sittende igjen med store deler av regninga. 

I sin forklaring sier Stordalen at han først fikk informasjon om oppkjøpsmuligheten like før sommeren 2013.

– Jeg fikk forklart hovedtrekkene, og jeg liker deg jeg hører. Jeg synes det høres veldig bra ut, sier Stordalen.

I utgangspunktet var kjøpsprisen 400 millioner kroner, og Stordalen beskriver det en stor avtale. 

– Jeg likte alt jeg så. Vanligvis er det et risikoelement i en avtale på 400 millioner, sier Stordalen.

I denne avtalen var det liten risiko, mener Stordalen. 

I Oslo Properties lå det nemlig en selgerkreditt. Dette er et lån selskapet ga til SEC Holding, som kjøpte hotellene Oslo Properties tidligere eide. Selgerkreditten var på 400 millioner kroner.

Denne kreditten hadde en rente på 5 prosent, og siden Stordalen kunne sikre seg rimeligere finansiering – lavere rente – ved oppkjøpet av selskapet, kunne han tjene penger på den såkalte rentearbitrasjen – altså renteforskjellen.

Panten på lånet var hoteller, og motparten var Christian Ringnes. 

– Det som var spesielt med den avtalen her, der andre må vurdere risikoen for at dette går i en defaultsituasjon, så var det en oppside for meg. Jeg får tilgang på et enormt antall hoteller. En del hoteller som tilhørte min konkurrent. Jeg vurderte nedsiden som svært begrenset, og en betydelig oppside, sier Stordalen.

Dagen etter at børsmeldingen om at Stordalen kjøper Oslo Properties blir publisert, så innfrir SEC Holding hele lånet til Oslo Properties. 

Da mister Stordalen muligheten til å tjene penger på rentene.

– Jeg ble meget overrasket, sier Stordalen om at lånet ble innfridd før tiden.

Stordalens motivasjon

Noe forenklet er det Stordalens motivasjon for kjøpet av selskapet som er det springende punkt. 

Oslo Properties ble stiftet i 2007 og kjøpte flere hoteller. På grunn av finanskrisen gikk det dårlig, og selskapet hadde underskudd. I de seks årene fram til Stordalen kjøpte ble det spyttet inn rundt tre milliarder kroner i egenkapital i selskapet. Nesten alle disse pengene var borte da Stordalen kjøpte selskapet.

PÅ KRYKKER: Et uhell på en løpetur førte til leddbåndskade og operasjon for Petter Stordalen, som derfor dukket opp i retten på krykker. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

I årene etter kjøpet tok Stordalen ut over 795 millioner kroner i utbytte uten å betale skatt. Årsaken til det er egenkapitalen som er betalt inn i selskapet.

Disse tre milliardene trenger man i utgangspunktet ikke å betale skatt av for å ta det ut av selskapet. Et slikt skattefritak følger i utgangspunktet selskapet videre når det selges til nye eiere, men ikke dersom formålet med å kjøpe selskapet var å spare skatt.

Mener motivasjonen var skattebesparelse

Det mener staten og Skatteetaten at det var i Stordalens tilfelle. Advokat for Regjeringsadvokaten Nils Sture Nilsson sa til Børsen tidligere i uka at «rent objektivt sett» framstår skattebesparelsen som hovedeffekten av kjøpet.

– Hvis man ser på selskapet så var det en stor skatteposisjon, som kunne gi grunnlag for spart utbytteskatt, og så var det veldig lite annet. Den potensielle skattefordelen var mange hundre millioner, og det andre var veldig smått, sa Nilsson.

Stordalens advokater har på sin side argumentert for at motivet ikke var skattebesparelser. Det var en forretningsinvestering.

I Oslo Properties lå det nemlig en selgerkreditt. Dette er et lån selskapet ga til SEC Holding, som kjøpte hotellene Oslo Properties tidligere eide. Selgerkreditten var på 400 millioner kroner.

Denne kreditten hadde en rente på 5 prosent, og siden Stordalen kunne sikre seg rimeligere finansiering – lavere rente – ved oppkjøpet av selskapet, kunne han tjene penger på den såkalte rentearbitrasjen – altså renteforskjellen.

Denne profitten regnet Stordalens folk seg fram til kunne dreie seg om rundt 11,5 millioner kroner.

Selgerkreditten ble imidlertid innfridd omtrent i det Stordalen tok over selskapet, så da satt selskapet igjen med 184 millioner i egenkapital.

I tillegg til dette hadde selskapet et framførbart underskudd på snaut 50 millioner kroner. Dette er underskudd tidligere år, som kan brukes til å redusere skatten om selskapet siden går med overskudd.