Debatt, Nobels fredpris | Og Nobels fredspris går til: Donald Trump

Donald Trump har en drøm. Og som det gjerne er med Trump, med drømmer følger det krav: Å ikke gi Nobels fredspris til meg vil være et fornærmelse mot USA, sa Trump nylig i en tale til amerikanske toppoffiserer. Han påstår videre at han har avsluttet sju kriger og burde fått fredsprisen fire-fem ganger allerede.

Som alltid med Donald Trump er det vanskelig å si hva som er retorikk og hva som er realitet, men det er ingen tvil om at en fredspris står svært høyt på hans ønskeliste. Mange frykter dermed hva Trumps vil reaksjon blir om han ikke får den og hvorvidt skuffelsen vil føre til nye straffetiltak mot Norge.

Fredag morgen stiger Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes igjen ut av den brune døra på Nobelinstituttet og kunngjør hvem som er tildelt årets fredspris. Det er alltid stor oppmerksomhet rundt dette øyeblikket og i år er oppmerksomheten større enn noen gang. Det skyldes Trump.

For å få prisen må man være nominert og det nåløyet har Donald Trump passert. Blant bookmakerne er han også den nest største favoritten og prisen blir delte ut dagen etter at Israel og Hamas ble enige om en historisk fredsavtale på Trumps initiativ. Slik sett er det slett ikke umulig å se for seg at komiteen skal velge Trump.

Det er likevel høyst usannsynlig. Ja, nærmest umulig skal vi tro Nobel-historiker Asle Sveen. Han sier til Reuters at Trump ikke har noen som helst sjanse til å få fredsprisen, blant annet på grunn av hans støtte til Israel i krigen i Gaza og forsøkene på tilnærming til Putin, selv etter invasjonen av Ukraina.

Andre har trukket fram Trumps forakt for multinasjonale organisasjoner og påstand om at klimaendringene er en bløff, holdninger som kolliderer frontalt med Nobelkomiteens syn på fredsarbeii. Andre igjen peker på at i den grad Trump har «avsluttet» kriger dreier det seg om en kortvarig fred og ingen langsiktige løsninger. Fredsavtalen for Gaza kom i tillegg for sent til at den kunne vurderes i år.

Her har det vært pekt på Neville Chamberlain som eksempel. I 1938 framforhandlet han «fred i vår tid» med Hitler og etter denne München-avtalen ble det nærmest et folkekrav at Chamberlain skulle få fredsprisen. Aftenposten kunne melde at i Nobelkomiteen «råder det selvsagt også begeistring for den store statsmanns fredsarbeid».

I dag er nok de fleste glade for at Chamberlain aldri fikk prisen. Slik Nobelkomiteen nok angrer litt på at den i 2019 ga prisen til Etiopias statsminister Abiy Ahmed Ali for å ha undertegnet en fredsavtale med Eritrea. Etterpå fikk Ali Eritreas hjelp til å holde på makta og massakrere deler av egen befolkning og ble i 2021 av Morgenbladet kåret til verdens verste statsleder.

En av de som reagerte på prisen til Abiy Ahmed Ali var Donald Trump. Ikke fordi han tvilte på freden, men fordi han mente fredsavtalen var hans verk. Jeg fikk til en avtale og reddet et land og nå gir de en annen mann æren for det, sa han under et valgkamparrangement i 2020.

Men den fredsprisen som virkelig irriterer Donald Trump er den Barack Obama fikk i 2009. Ja, man kan på mange måter si at det er en av hoveddrivkreftene bak hans voldsomme lyst på prisen. Trump hater Obama dypt og inderlig og har et sterkt behov for å være minst like bra som ham.

Fredsprisen til Obama er også et åpenbart problem for de som mener Trump har gjort for lite til å fortjene prisen. For hva hadde Obama gjort? Det lurte han faktisk på selv. I et intervju rett før han gikk av ble Obama spurt om hvorfor han fikk fredsprisen. Svaret var: – For å være helt ærlig: Det vet jeg fortsatt ikke.

Begrunnelsen fra Nobelkomiteens daværende leder Thorbjørn Jagland bør også tale for at Trump kan få prisen denne gang. Ifølge Jagland ble prisen tildelt Obama fordi den kunne hjelpe USAs president til å nå sine mål. – Hvis vi skulle vente med å gi prisen til fred er oppnådd, ville det kanskje aldri skje, sa Jagland den gang.

Fredsprisen til Obama framstå i dag direkte pinlig. Både ut fra hva han hadde gjort, og hva han senere gjorde. Det var Obama som startet USAs hemmelige dronekrig mot terrorister i andre land med store sivile tap som følge. Han utvidet også kraftig bruken av presidentordre for å omgå kongressen, en praksis som nå gir Trump frie hender til å undergrave demokratiet.

Fredsprisens historie er faktisk full av tildelinger som i ettertid framstår som solide bommerter, fra det pussige til det skandaløse. Det er egentlig ikke så merkelig: Å vite hvilke fredsinitiativer og fredsavtaler som blir varige er ekstremt vanskelig. Det er derfor unngåelig at komiteen innimellom bommer. Her har Jagland et poeng; venter man for lenge får man aldri utdelt prisen.

Det er heller ikke et poeng i seg selv at Trump er en ufyselig fyr som ikke viker tilbake for vold. Både Menachem Begin (1978) og Yasser Arafat (1994) hadde ledet terrororganisasjoner, Henry Kissinger (1973) hadde orkestrert blodige statskupp og som forsvarsminister hadde Juan Manuel Santos (2016) ansvaret for en rekke illegale henrettelser i Colombia. Alle fikk prisen.

Det gjør ikke Trump. Av mange grunner. Det betyr ikke at han aldri kan få den. Ønsket om en fredspris er utvilsomt en viktig årsak til Trumps engasjement for å få til fredsavtaler i Ukraina og Midtøsten. Måten det skjer på er ikke i Nobels ånd; det skjer gjerne ved å presse den svake parten og belønne den sterke parten, men det betyr ikke nødvendigvis at freden må bli ustabil.

Derfor; skulle det lykkes Donald Trump å få slutt på krigene i Ukraina og fredsavtalen i Midtøsten holder vil han fortjene prisen. Det vet vi mer om ett år fra nå, og om tre år vet vi hvor varige avtalene ble. Å nekte Trump prisen i år vil faktisk øke sjansene for fred, ved at det vil holde ved like hans jakt på prisen og interessen for fredsarbeid. Så få vi heller leve med at et nei kan rette Trumps raseri mot oss.