Før sommeren kom Sp med et sprøtt utspill: Oslo er en magnet for folk fra bygda, noe som fører til avfolking av distriktene. Det må etableres et tak på 700.000 innbyggere i hovedstaden, mente Sp.
Trygve Slagsvold Vedum tenkte det var en god idé å debattere dette med Støre under partilederdebatten på mandag.
Jonas Gahr Støre, som aldri før har profilert seg kraftig som den vestkantgutten han var, fikk dermed anledningen til å snakke om sin egen dyptfølte osloidentitet.
Det var Bjørnstjerne Bjørnsons “Jeg velger med april” som rant i hu. Det var en varm oppramsing av kvalitetene i Oslofjordbotn som Støre kom med.
I den det gamle faller, i den blir somren til!
Jeg er fra Oslo, jeg elsker Oslo, Oslo er vår hovedstad, gjentok statsministeren.
Det er ingen motsetninger mellom sentrum og periferi i Norge i dag, ifølge ham.
Det må være en oppsiktsvekkende nyhet for alle statsvitere i landet.
For ordens skyld må det sies at statsministeren avla Tromsø visitt opp til flere ganger i duellen. Det gjorde Vedum også. Men det er ganske tydelig at distriktsopprøret ligger dødt.
Ellers hadde Vedum hatt mer kraft og en bedre sak. Det tullete taket på innbyggere i Oslo, er så impotent at all verdens Viagra ikke klarer å løfte det.
Støre hadde ikke våget å minne folk om sin privilegerte oppvekst i hovedstadens bedre nabolag i tidsånden av 2021.
Men Støre kan elske sitt Oslo nå, helt åpenlyst. Fordi vi har samlet oss som folk en stakket stund i 2025, på grunn av eksterne trusler. Utfordringene i distriktet har ikke forsvunnet.
Tvert imot. Men krig, Trump og annen elendighet setter våre interne utfordringer på vent.
Det skjønte strategene i Ap. Og de skjønner at Ap ikke kan tape byene – igjen. Allerede på Aps landsmøte var det klart at Støre planla å ta velgerne i hovedstaden tilbake.
Les også
Oslo, mitt Oslo
Distriktspolitikken er helt død i dette valget. Selv Marie Sneve Martinussen (R ) ville heller snakke om tenner enn om vindkraft under debatten.
Vindkrafta bygges som kjent ikke på Frogner. Den bygges i norske distrikter og er den aller mest betente politske saken i nyere tid.
Det burde Martinussen ha noe å mene om, fordi Rødt har vært garantist mot vindmøller fra bygd til bygd.
I stedet var hun opptatt av å påpeke at Mimir Kristjansson lignet mer på Gerhardsen, enn Støre gjør.
Who cares?
Sjelden har en valgkamp vært så styrt fra sentrale partikontor som valget 2025. Det er stram regi ned til skolissene.
Der er strategiene spikret.
Frp har øvd inn budskapet sitt med militær presisjon, og det fremføres av ett menneske: Sylvi Listhaug.
Frp har aldri hatt distriktspolitikk. De vil legge ned alt av ny industrietablering i distriktene. Det være seg batterifabrikker eller annet. Har staten tatt en risiko for å få det etablert, skal det vekk.
Ingen utfordrer henne på hva nedleggelse av Innovasjon Norge vil bety for de distriktskommunene der grønn industri forsøker å etablere seg.
Er det grønt, så er det sløsing. Bort med det, og opprett flere plasser i eldreomsorgen. Hele distriktsnorge er i ferd med å bli et gamlehjem, så det er vel en form for distriktspolitikk fra Frp, vil jeg tro.
Hos Ap har man bestemt seg for at parhestene Støre og Stoltenberg skal bære den store pedagogiske byrden ved å tegne og forklare politikk for pressen og andre dødelige. Der er man opptatt av å ta Sylvi for andre ting.
Høyre har bestemt seg for at jevn seilas vil ta dem frem til målet. Selv om skuta er lekk og motoren har havarert, klamrer man seg til samme navigasjon som alltid. Distriktspolitikk ruller over tunga til Solberg som et harskt stykke fisk.
Det er sjeldent at utspill fra regionale politikere når frem i riksmedia. Det er villet strategi fra sentrale partistrateger i Oslo.
På partikontoret til Sp har man bestemt seg for å gjøre valgkampen til et Nei til EU-kamp. Før man ombestemte seg åpenbart, uten å få inn noen gode, jordnære distriktssaker som erstatning.
Vedum trakk frem hammaren på en forrige partilederdebatten. Han kunne like godt brukt den til å spikre døra igjen, både for Sp og distriktspolitikken.
Ut i utbygda, der ingen mann skal bo, er det fortsatt stor frustrasjon med avfolkinga, skolenedleggelsene, dårlig kommuneøkonomi og uhøvelige tider på flyrutene.
Den frustrasjonen forsvinner ikke.
Den blir bare større, til neste gang.