Ute er det ruskevær og de gamle vinduene i det nedlagte vaskeriet på Dikemark rammes inn av eføy i rødt, gult og oransje.
– Nå er det kunst som skal fylle salene her, forklarer Oda Broch.
Fredag inviterer hun alle på gratis høsttakkefest med servering av mat dyrket på stedet. Det blir samtidig siste sjanse til å se verkene fra utstillingen «Vi møtes på Dikemark».
Oda Broch vil at Kunsthall Dikemark skal være en inkluderende møteplass.
Foto: JOAKIM S. ENGER
43-åringen stopper ved en skulptur av Signe Solberg med rennende vann.
– Det var for å trekke tilbake vannelementene her inne, og det rennende vannet. Dette var jo en gang et vaskeri.
I det gamle vaskeriet kan du høre lyden av vann. Her er en skulptur av Signe Solberg.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Med den store salen har Kunsthall Dikemark fått utvidet sine lokaler betydelig, etter at de flyttet fra trafostasjonen i Asker.
Til sammen kan kunstnere få boltre seg på 890 kvadratmeter.
– Det er ganske stort og veldig spennende, sier Broch.
Museer, ikke ferier
Før sommeren fikk 43-åringen stilling som direktør for Kunsthall Dikemark etter å ha vært konstituert og ute et par måneder i en annen jobb.
Oda Broch er selv kunstutdannet og kjenner kunstverden fra innsiden, både som kunstner selv, og gjennom oppveksten med profilerte kunstnerforeldre: Cecilie Broch Knudsen og Odd Nerdrum.
Oda Broch i en pavlijong av kunstneren Per Kristian Nygård.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Som barn tegnet jeg mye, og det ble tilrettelagt for at vi kunne uttrykke oss.
I hallen kan du se flere verker av Audgunn Vilhelmsen.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Vi reiste jo ikke på ferie, vi reiste på museer. Vi reiste for å se. Kunsten har vært en viktig del av livet mitt helt fra jeg var barn.
– Hvordan ble arbeidene dine møtt da du var barn?
– Jeg husker at Odd var interessert, og vi satt og tegnet sammen. Vi var mye i atelieret hans da jeg var liten. Det var en helt spesiell atmosfære, jeg sto også en del modell for ham. Det har alle barna hans gjort.
– Lukten av terpentin og oljemaling, den er veldig barndom for min del.
Anbefalt å bytte
Hennes egen vei inn i kunsten var ikke enkel.
– Jeg var også redd for å bli kunstner, ikke sant? Det å komme etter noen er krevende. Og jeg har jo sett hvor tung kunstnerkarrieren kan være.
Hun startet med studier i design på en reklameskole, men følte seg ikke hjemme.
– Jeg opplevde at utdanningen fokuserte for mye på salg og profitt. Det korresponderte ikke med mine grunnverdier.
Lærerne anbefalte henne å heller ta en kunstutdannelse.
Oda Broch har nå mulighet til å fylle 890 kvadratmeter med kunst.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Der kjente jeg en sterkere tilhørighet. så det var en naturlig overgang. Men det var ikke sånn at jeg umiddelbart tenkte at det var en vei jeg skulle gå.
Store barn, mer tid
Oda ser sin mor, Cecilie Broch Knudsen, som et forbilde. Hun bygget en karriere som leder i kunstfeltet og var rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo i åtte år. Hun har også vært styreleder i Galleri Trafo.
– Odd er en ekspansiv kunstnerpersonlighet som tar mye plass. Jeg var elleve år da mamma brøt ut av forholdet og tok med seg meg og mine to helsøstre.
– Konsekvensen av bruddet ble at hun gikk ut i arbeidslivet og bygget opp en imponerende karriere innen kunstutdanningssektoren.
Oda smiler.
– Så traff jeg traff en maler, og giftet meg med en kunstner jeg også.
– Det ble etter hvert åpenbart at vi trengte en fast inntekt, ikke minst kjente jeg på det ansvaret da vi fikk barn.
Oda har de siste årene hatt stillinger i ulike virksomheter i kunstfeltet, blant annet som leder av Kunst på Arbeidsplassen og Muralverkstedet, og har også erfaring fra Bildende Kunstneres Hjelpefond og KORO.
– Nå begynner barna å bli så store at jeg har kapasitet til å gå inn i stillingen her på Kunsthallen, som er i en krevende etableringsfase.
Vet hva som kreves
Erfaringen som kunstner er nyttig i jobben, mener hun.
– Jeg er glad for at jeg har kunstutdannelse og erfaring med å stille ut selv. Jeg vet hva det krever å jobbe frem en utstilling, eller et verk, og den sårbarheten som følger med når det skal vises for et publikum.
VInduene har fått tekst, et verk av Asmaa Barakat.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Det oppleves også som et skapende arbeid det vi holder på med her, fordi det fortsatt er nytt, og fordi vi er i en prosess hvor vi arbeider med å tilspisse vår profil.
Med egne barn har hun vært forsiktig med å oppmuntre dem til å tegne i starten.
– Jeg var bekymret for at de skulle bli kunstnere, så jeg lot dem ikke tegne de første årene.
Oda Broch er ny direktør ved Kunsthall Dikemark Kunsthallen har tatt over de store lokalene til det tidligere vaskeriet ved sykehuset.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Men så ser jeg jo at de i større grad blir trukket mot det på egen hånd. Så nå har vi faktisk to barn på Steinerskolen, og alle tre er kjempeglade i å tegne. De har stor glede av det, sier hun.
– Selv om kunstnerlivet gir frihet og du i stor grad kan styre hverdagen din, så er det et ensomt yrke. De ser faren sin og hvor mye han må jobbe, og den motstanden som ligger i det å kontinuerlig skulle produsere og fornye seg.
Kompliserte forhold
På spørsmål om kontakten med sin far, som snart er aktuell igjen i sesong to av NRKs TV-serie om familien Nerdrum, blir Oda litt betenkt.
– Det er første gang jeg snakker om dette faktisk, så det er litt vanskelig. Jeg lurer på om det er riktig å kalle serien en dokumentar – eller om det er en reklamekampanje for familien på gården?
Kontakten med faren er i dag begrenset.
– Vi har ikke så mye med ham å gjøre. Det er mye som er komplisert, og det er også sånn at jeg har fire halvsøsken som lever på gården, til og fra. De er i ferd med å bli voksne og skape egne familier og liv.
Oda bodde en periode med dem på Island, da de var små.
– Da ble vi godt kjent. Siden bodde de i utlandet i mange år, så da klarte vi ikke å opprettholde kontakten.
Energi og glede
Oda Broch beskriver perioden som «år null» etter at kunsthallen har flyttet fra Asker sentrum, hvor den holdt til i 20 år. Nå starter de på nytt.
– Selv om vi har med oss en masse erfaring og kompetanse, er jo dette stedet nytt for oss, sier hun.
Høstfesten blir holdt i hagen med bålpanne og langbord.
Foto: JOAKIM S. ENGER
Flyttingen fra Trafo Kunsthall har ikke gått helt smertefritt. Godkjennelsen for bruksendring kom i siste liten. Men responsen fra publikum gir energi.
– Alle kunstnerne som kommer hit, og mange av dem som besøker oss, viser stor entusiasme for mulighetene som rommene gir. For besøkende som tidligere jobbet i vaskeriet, oppleves det sterkt å komme tilbake.
Rester etter en svunnen tid, gir stemning til rommene.
Foto: JOAKIM S. ENGER
– Vaskerihallen gir uanede muligheter for eksperimentering. Vi merker stor interesse også fra lignende kunstinstitusjoner i nabolandene.
Som leder ønsker Oda å skape rom for andre. Hun ønsker å være en tilrettelegger.
– Jeg er opptatt av at de jeg jobber med skal få energi og glede i jobben gjennom å bli gitt tillit og få plass til å utvikle seg. Jeg tror det er på den måten vi sammen kan skape noe helt unikt.
Det blir høsttakkefest i anledning Verdensdagen for psykisk helse, i og rundt Marthe Berger Walthinsens verk Geriljahage på Dikemark, med langbord, bålpanner, scene i potetåkeren og ølservering.
Foto: BJØRN FAAFENG
– Kunst har potensialet i seg til å utfordre og undersøke ideer og tanker i samtiden. Og gjennom Kunsthallen kan vi skape inkluderende møteplasser, mener hun.
– Allerede på fredag k. 17 inviterer vi alle til en utendørs høsttakkefest. Det blir langbord, bålpanne og fakler, med servering av mat dyrket på stedet og en panelsamtale om kunst, natur og psykisk helse.