Hat og hevn henger nøye sammen. Michael Krohn i Raga Rockers synger i en tekstlinje at «det føles godt å ha noen å hate» og «banke dem flate». Akkurat slik tenker jeg at president Donald Trump føler nå i sin andre presidentperiode, hvor han tydeligvis hevner seg på alt og alle han føler seg det minste forulempet og fornærmet av og som han betrakter som sine bitre fiender.
Trump er uovertruffen i rollen som hevneren. Og han har hittil brukt tiden svært godt på hevn og hat. Det er en hevn og gjengjeldelse mot alle de som er uenige med eller motsetter seg ham, ikke er nok lojale mot ham, ikke anerkjenner eller viser ham den respekten og nesegruse beundringen han mener seg fortjent til.
Hevn- og hatfølelser kan virke nærmest berusende og få en slags selvrettferdiggjørende kraft og aura av falsk legitimitet som noe helt naturlig og nødvendig for å ta igjen hva som anses tapt og slik opprette en form for balanse. Det er dessverre et høyst menneskelig trekk som kan få svært destruktive og negative konsekvenser og spesielt er det farlig hvis den hevngjerrige tilfeldigvis innehar verdens mektigste embete som amerikansk president.
Hevn har hele tiden vært et bærende element i Trumps maktmisbruk og ideologiske korstog mot sine motstandere i amerikansk innenrikspolitikk, i første rekke representert med Det Demokratiske Partiet. Hevnens æra i amerikansk politikk, ble for alvor innledet for Trump og MAGA-bevegelsen etter innsettelsen av Trump som president for andre gang. Noe av det aller første Trump gjorde var å benåde alle sine tilhengere som rettmessig var blitt fengslet for den voldelige stormingen av kongressen 6. januar 2021. Hevnen hadde vært tydelig da Trump talte til sine tilhengere, egget dem opp og oppfordret til «Fight Like Hell!» før den voldelige stormingen av kongressen 6. januar 2021 da Trump mente valget var rigget og «stjålet» fra ham av Joe Biden og Det Demokratiske Partiet.
Med den andre presidentperioden kom hevnens time for alvor og Trump ville nå hevne seg på alle som har vært kritiske mot ham og som hadde stemt på Det Demokratiske Partiet. Hevnen og ønsket om gjengjeldelse, er kanskje hans største drivkraft for politikkutformingen i hans andre presidentperiode. Alle som er det minste kritiske til ham, er i faresonen for hans hevngjerrighet. Fra første stund har Trump og hans lojale krets lagt grunnlaget for å skape splittelse og fyre opp under hat, for å framprovosere bruken av Nasjonalgarden mot amerikanske sivile borgere som er kategorisert som «innenlandske terrorister» og «fiender av USA». Listen av «indre fiender» er forventet å utvides til stadig nye individer og grupper.
Mordet på Charlie Kirk ble en katalysator for hevn og utløste en demning av hat fra Trump og MAGA-bevegelsen mot sine motstandere og spesielt i Det Demokratiske Partiet som har fått ekstremiststempelet på seg. Antifa og venstreekstremisme er blitt kategorier og kodeord for en utvidelse for alle som er kritiske til og demonstrerer mot Trump-administrasjons politikk og dens forsøk på å vingeklippe demokratiet og svekke ytringsfriheten. Den som er tatt for mordet på Charlie Kirk, den 22 år gamle Tyler Robinson, er av Trump blitt utpekt som en venstreekstremist og antifa selv om ikke det er tilfelle. Robinson kommer visstnok fra en våpenglad, om ikke våpengal, familie av Trump-tilhengere.
I Trump sin andre presidentperiode er hevnen tydelig i Trump sitt oppgjør med delstater og byer styrt av Demokratene hvor han setter inn føderale styrker med Nasjonalgarden utplassert i byer som Portland og Chicago. Trump prøver å normalisere bruken av militære troper i byer styrt av Demokratene. Hevnen er også tydelig i tiltalen og rettssaken mot den tidligere FBI-sjefen James Comey som ble en av Trump sine absolutte hovedfiender i den første presidentperioden fordi Comey igangsatte etterforskning av at Russland hadde påvirket presidentvalget til Trump sin fordel. Rettsprosessen mot Comey vil bli særdeles interessant fordi den tidligere FBI-sjefen er høyst oppegående og kunnskapsrik og vil ikke ha noen problemer med å rive i stykker Trumps forventede narrativ av løgner og konspirasjoner.
Ved siden av hevnmotivet som en klar motivasjon og drivkraft i Trumps politikk, har det også vært et klart rasistisk element helt siden Barack Obama forlot presidentembetet. De hvite nasjonalistene og rasistene i MAGA-bevegelsen, har egentlig aldri innfunnet seg med at det ble valgt en farget, afroamerikansk president i USA. For dem var det en katastrofe, og Trump forsøkte hele tiden å diskreditere Obama og undergrave hans rolle som president, blant annet ved å stille spørsmålstegn ved om han var født i USA eller ikke, noe som er avgjørende for om du i det hele tatt kan stille som presidentkandidat og bli valgt.
Trump har vært og er fremdeles svært så misunnelig på at Obama fikk Nobels fredspris. Derfor har Trump vært besatt nettopp på å få den samme prisen. Han eier ikke skamvett og har pinlig nok krevd for åpen scene å få den. Han har iherdig fremhevet seg selv som den store fredsfyrsten, om ikke den største, som derfor fortjener fredsprisen mer enn noen andre. Og Trump har i sakens anledning påberopt seg å ha stoppet kriger mer enn annen amerikansk president i historien. Han har da også plassert seg selv i hovedrollen som den som har «skapt» en avtale mellom Hamas og Israel med våpenhvile, fangeutveksling og tilbaketrekning av israelske styrker.
Det er foreløpig en skjør og usikker fred i Midtøsten. Hva man glemmer i denne forbindelse, er at USA under Trump og hans forgjenger Joe Bidens ledelse har vært høyst delaktig i krigen i Gaza og Israels folkemord på palestinerne gjennom massiv militær, økonomisk og politisk støtte. Trump er ingen fredsfyrste, men av opportunistiske og innenrikspolitiske grunner måtte han ta hensyn til en voksende misnøye med støtten til Israel i MAGA-bevegelsen som vil ha «America First» og ikke «Israel first». Dessuten er Trump sin krig først og fremst den han i sin hevngjerrighet vil føre mot USAs påståtte «indre fiender», mot såkalte ulovlige immigranter og mot amerikanske borgere som er uenige med ham og bruker sin demokratiske og grunnlovfestede rett til å protestere og ytre seg. Da er kriger andre steder en distraksjon.