Nobels fredspris og Trump

Donald Trump kan aldri få Nobels fredspris. Da kan prisen like gjerne legges ned.

ENEHERSKER: Donald Trump var skuffet over ikke å motta Nobels fredspris, men skrøt av at årets fredsprisvinner, Maria Corina Machado, sa han burde ha fått den og helt sikkert vil få den neste år. Dagbladet mener komiteen heller bør vurdere amerikanske dissenter. Foto: Alex Brandon / Ap Photo

Det ble ingen Nobels fredspris på Donald Trump i år. Det skyldtes rent formelle grunner, understreket Nobelinstituttet. Årets vinner, Maria Corina Michado, fra Venezuela ringte den amerikanske presidenten for å trøste. Hun sa, i følge Trump selv, at hun ville motta prisen på hans vegne, og at hun var sikker på at han ville få den til neste år.

Denne pinlige og fryktsomme jattingen med en selvopptatt statsleder, som får alt til å handle om ham personlig, er grunn nok til ikke å gi ham fredsprisen, eller noen pris overhodet. Det siste verden trenger er å oppmuntre eller belønne persondyrking hos en demokratisk valgt leder. Likevel kan man ha sympati med Michados smiger. Her er hun på linje med mange statsledere, også i Europa, som appellerer til Trumps forfengelighet for å oppnå presidentens gunst, eller kanskje ikke minst, unngå å bli straffet. Hun er knapt den første dissidenten som ber om støtte fra den liberale verden, og da særlig stormakten USA, til å bekjempe en despot.

Trumps metoder i «krigen» med Maduro-regimet bryter med alle regler og bør fordømmes som ren røverstatoppførsel, men det er sjelden dissidenter i autoritære regimer har hatt luksusen å være så ren og rank som norske politikere ønsker at de skal være. I dette tilfellet handler det vel også om det klassiske fenomenet; min fiendes fiender er min venn.

Verden skal være glad for at Donald Trump, tross alle hans feil og mangler, ikke er en klassisk neokonservativ hauk. Det kunne gått riktig ille. Han mener først og fremst at krig er bortkastete penger, og det er mer lønnsomt for alle parter å drive business, utvikle eiendommer og la amerikanske techno-oligarker få utfolde seg globalt uten begrensninger. Penger er det alltids også i det for ham selv og hans familie. Hans tilnærming til Gaza har ikke vært preget av hensyn til moral, menneskerettigheter og internasjonal lov, men av at Israels brutale bombing var sløsing med penger og dessuten i sterkt økende grad upopulært i USA. Det var etterhvert flaut for Trump personlig at han tilsynelatende ikke klarte å stanse Netanyahu. Den prinsippløse tilnærmingen lyktes, enn så lenge, fordi USA er verdens supermakt og Israels bank.

Samtidig som årets fredsprisvinners kompliserte og krevende allianser kritiseres, er det en forunderlig sjenerøsitet overfor Donald Trumps kandidatur. Mens USAs rolle alltid har vært en naturlig og sentral i Midt-Østen og i forhold til Russland og Kina, uavhengig av hvem som er president, synes det som enkelte mener at det nå er Trump personlig som vender tommelen opp eller ned i den internasjonale gladiotarkampen. Langt inn i miljøer som burde vite bedre, er Trump blitt en selvsagt kandidat til fredsprisen neste år.

Men kan Nobelkomiteen virkelig gi en pris for demokrati og fredsbygging til en som er i ferd med å demontere verdens største demokrati? Selvsagt ikke. Trumps pøblete maktmisbruk på hjemmebane nærmer seg grunnlaget for å gi prisen til en amerikansk dissident. Hans ulovlige bruk av militæret mot egne borgere og totale forakt for grunnloven og domstolene, er som tatt ut av en diktators håndbok. Hans forfølgelse av politiske motstandere, som tiltalene mot James Comey og Letitia James er eksempel på, er skamløse brudd på demokratiets grunnregler. Han har langt på vei meldt USA ut av den regelstyrte verdensorden. 

Donald Trump kan aldri få Nobels fredspris. Da kan hele prisen like godt legges ned.