Minneord, Dagfinn Heidenberg | Musikeren og hockey-ildsjelen Dagfinn Heidenberg er død

Sist søndag – 12. oktober – våknet jeg av en melding som fremstod som direkte uvirkelig. «Dagfinn er død. Roy».

Jeg skylder leserne en forklaring: Dagen før ringte ringte Roy «Atom» Andersen meg og ba om telefonnummeret til Dagfinn Heidenberg. Henvendelsen gjaldt det store arrangementet Roy skal ha på Moa på Greåker 7.og 8. november hvor han skal presentere sin rykende ferske bok om sitt virke som forretningsmann – herunder artistformidler.

Han ønsket å invitere Dagfinn særskilt. Dette fordi Dagfinn i mange år var en særs aktiv musiker. Han spilte i flere band som PRA Roy Andersen var promotør for.

Det dreier seg altså om en kjent lokal musiker som nå har gått bort. Jeg var klar over at han de senere år har vært plaget av en kreftsykdom, men hans positivisme om at «dette kommer til å gå bra» fikk meg egentlig til å glemme at han slet.

Jeg tok tydeligvis feil, og Roys korte beskjed kom som et sjokk.

Jeg husker svært godt første gang jeg så Dagfinn. Det var en sommerdag på Borregaardarbeidernes Feriehjem, som lå ca 1 kilometer fra mine foreldres hytte litt lengre inne i Horneskilen.

I mai 1975 fortalte en da 24 år gammel Dagfinn Heidenberg om hvordan det var å være heltidsmusiker i bandet Albatross. Faksimile fra Sarpsborg Arbeiderblad.

Det var i 1966 og jeg var 11 år gammel. Plutselig kom umiskjennelige gitartoner og trommer gjennom luften. Jeg ble svært nysgjerrig og begynte å gå etter lyden. Til slutt endte jeg opp ved Feriehjemmet hvor noen gutter tydeligvis hadde sound-sjekk på en utendørs oppbygd scene.

Synet av Dagfinn med gitar står som klistret på netthinnen min: Han hadde på seg olabukser, en rød t-skjorte og han hadde sort, krøllet, ravnsvart hår. Han så ut som en typisk italiensk lommetyv! Han virket eksotisk og u-norsk. Jeg syntes faktisk han var litt skummel…Men gitaren! Gitaren! En ekte elektrisk gitar! Av merke Hofner.

Dette var virkelig i Beatles-tiden hvor alt som kunne knyttes til «det nye» i tiden var magisk! Selv ble jeg grepet av popmusikk allerede i 1963 som 8-åring da jeg hørte Please, please me for første gang på radio.

Jeg våget selvsagt ikke å snakke til de tøffe gutta der oppe på scenen, de var også 4 – 5 år eldre enn meg, men jeg sugde i meg alle inntrykk som dette bandet utstrålte mens de justerte lyden på sine forsterkere og trommer.

Da jeg vendte tilbake til mine foreldres hytte var hodet fullt av syns- og hørselinntrykk. Jeg fikk dessverre ikke lov til å gå tilbake til Feriehjemmet senere på kvelden da konserten skulle avvikles. Mine foreldre mente at en 12-åring ikke hadde noe på en offentlig voksenfest med dans å gjøre.

I 1969 spilte rytmegitarist og trompetist Dagfinn Heidenberg i bandet Fancy Four. Fra venstre: Gunnar Lauritzen, Thor Hilmersen, Dagfinn Heidenberg og Frank Marberg. Faksimile Sarpsborg Arbeiderblad.

Men historien sluttet ikke der. Mange år senere – i 1972 – traff jeg Dagfinn igjen. Denne gangen på restaurant Hjørnet i det gamle Sagahuset. Da spilte han i Thor Hilmers orkester.

Selv var jeg 17 år og et stolt medlem av Klas Max. Jeg syntes «mitt» band var verdens beste i min «tunnel-verden». Jeg måtte imidlertid raskt justere min egen oppfatning om Klas Max’ fortreffelighet som band etter denne opplevelsen.

Thor Hilmers lød nemlig alldeles praktfullt – og jeg måtte innrømme det: De var bedre enn Klas Max til og med… De spilte bl.a «Georgia on my mind»- en Ray Charles låt. Her var absolutt alt på plass, og vokalist/bassist Øyvind Engen var ikke langt unna originalen med sin stemmeprakt.

Thor briljerte på sin Fender, og organist Kalle Kildehaug var den reneste Kjell Øhman på sitt Hammond M-100. Her passet Dagfinn perfekt inn! Cool fyr på scena – alle damers drømmeprins.

Da Dagfinn fremførte «Burobengen» – alle tateres «nasjonalsang» – var han Kongen av Hjørnet. Jeg husker de avsluttet med Santanas Evil Ways, som låt alldeles perfekt med Dagfinn bak congas-trommene. Jeg gikk slukøret hjem den kvelden.

Det var jo konkurranse mellom bandene på den tiden og jeg hadde opplevd at Klas Max ble nedgradert til nest best. En nedtur, men kanskje også en inspirasjon? Her måtte det mer øving til!

Dagfinn var musiker til minste detalj, og året etter ble han hentet til Sverige hvor han inngikk som bassist i den kjente svenske entertainerfamilien Øst. Det ble masse opptredener i de svenske folkeparkene.

Dagfinn Heidenberg (til høyre) drev Heidenberg & Vestvik Entreprenørforretning sammen med Arild Vestvik. I 1981 trenge de 65 nye menn til en jobb for Forsvarets bygningstjeneste.

Deretter vendte han tilbake til sitt hjemland, denne gang langt mot nord, hvor han ble medlem i Andøyabandet Albatross hvor han spilte på deres første LP. Etter noen år med dette bandet reiste Dagfinn tilbake til sin fødeby og ble bassist i Silwer Stars.

Dette var i bandets gullalder og de spilte på alle de kjente stedene i Norge: Jegerhallen, Ridderhallen, Zhiwago osv. i Oslo, og for øvrig i alle kriker og kroker av vårt langstrakte land: Stavanger, Kristiansand, Tromsø, Trondheim osv.

De hadde også spilleopppdrag i både Sverige og Danmark. En periode var de backing-band for country-artisten Lillian Askeland.

Som man ser av ovenstående: Dagfinn Heidenberg har satt dype spor etter seg innenfor musikklivet både i og utenfor Olavs by.

Dagfinn Heidenberg jobbet frivillig i Sparta siden midten av 1990-tallet. I 1995 la han opp det som antakelig var det første trådløse nettet i en norsk ishall. Senere ble han webansvarlig i Sparta. Bildet er tatt i 2023.
Foto: Johnny Helgesen

Senere satset han på en karriere innenfor byggebransjen og drev noen år et anerkjent entrepenørfirma. Som pensjonist oppdaget han hockyens gleder og ble etter hvert et meget kjært, avholdt og særdeles arbeidsomt medlem innenfor Sparta-systemet hvor han nedla masse arbeid med blant annet å utvikle lagets digitale profil.

Sammen med en annen ildsjel, Roar Linder, utviklet han Spartas første hjemmeside. Han var fullstendig autodidakt og tilegnet seg sin datakunnskap på egen hånd. Han tilbrakte særdeles mye tid i Amfi`n.

Selv beskrev han i et intervju i Sarpsborg Arbeiderblad i 2023 Sparta Amfi som sitt «andre hjem». Da trodde han at han hadde lagt en strevsom sykdomsperiode bak seg og så lyst på fremtiden.

Dessverre skulle det gå bare to år før den ofte nådeløse kreftsykdommen vendte tilbake, og denne gang vant «faenskapet».

For meg og musikermiljøet i Sarpsborg er det først og fremst musikanten Dagfinn Heidenberg som nå har gått bort.

Det føles skikkelig vondt å tenke på i disse dager, men minnene om den livsglade musikeren skal vi være glade for å ha.

Det er lett å smile når tankene på Dagfinn kommer opp som nå – til tross for at han er fysisk borte for oss. Han var virkelig en gladgutt – en skikkelig spellemann i ordets rette forstand.

Hvil i fred, kjære Dagfinn og takk for mange hyggelige øyeblikk på musikkens ofte uransakelige veier.

«It was only rock n roll, but I loved it” (Lett omskrevet fra et utsagn av Keith Richards).