For fem år siden var Therese Ottestad midt i prosessen av å flytte fra Ålesund og tilbake til hjembyen Sandnessjøen. 

Syv måneder tidligere hadde hun fått sitt første barn, og nå krabbet den lille datteren rundt på gulvet mens Therese pakket ned familiens ting i esker. 

Therese husker at hun var stressa. Ikke bare er flytting et stressmoment i seg selv, men Therese og mannen hadde nylig oppdaget skjeggkre i boligen, og nå var hun urolig over å pakke dem med til deres nye hjem. 

– I tillegg var det veldig varmt den dagen – jeg var varm og svett, og det hjalp ikke på stresset jeg allerede hadde, sier Therese til KK. 

Det var da de merkelige kroppslige fornemmelsene begynte: 

– Plutselig fikk jeg hjertebank – helt ut av det blå. Det bygget seg opp helt til jeg kjente at det prikket i armene og at de ble helt stive. 

Ringte ambulanse 

Det Therese ikke la merke til der og da, var at hun hyperventilerte. Midt i panikken kjente hun bare at hun ikke hadde kontroll på armene sine, og at hun var livredd. 

– Jeg trodde jeg holdt på å dø, sier hun. 

Så fulgte følelsen av å bli kald i hodet, og at hun var i ferd med å svime av. 

– Jeg klarte så vidt å ringte mannen min, med de stive fingrene mine, og sa at «nå er det noe gærent med meg». Jeg klarte ikke å tenke klart, og trodde jeg kanskje hadde fått hjerneslag. Så var jeg jo alene med babyen, og var redd for å besvime.

SKUMMELT: – Trodde jeg skulle dø, sier Therese om anfallet hun opplevde. FOTO: Privat

Mens mannen ringte ambulansen, satt Therese seg ned på gulvet. Hun prøvde å godt hun kunne å puste rolig frem til ambulansepersonellet var på plass. 

– De sa jeg hadde høy puls, men at alt så bra ut ellers, sier Therese, som ble tatt med til legevakta for en grundigere sjekk. 

– Da hadde ting roet seg litt, siden jeg fikk hjelp og fikk pratet med noen. 

Therese ble sendt hjem med beskjeden om at ingenting var galt med henne. 

– Det skjedde hver dag 

Men dagen etterpå var hun fortsatt urolig over det som hadde skjedd. 

– Utover dagen fikk jeg en følelse av at: Herregud, på dette tidspunktet i går, så skjedde det – tenk om det skjer igjen? 

Og det gjorde det, forteller Therese, som nå begynte å skjønne at det måtte skyldes stresset hun var i, som nybakt mor og midt i flytte-stress. Det ble etter hvert klart for henne at hun hadde blitt rammet av panikkanfall, og at kroppen hennes nå hadde gått inn i et konstant alarmberedskap. 

I over en uke fortsatte panikkanfallene å komme.

Angst for angsten 

Da familien var på plass i sitt nye hjem, bestemte Therese seg for å dra til psykolog. Hun hadde begynt å utvikle det som kalles «angst for angsten» – hun var livredd for at panikkanfallene skulle komme. 

– Men jeg følte ikke at jeg fikk så mye hjelp der, så jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kunne selv for å stresse mindre. 

Therese innså mer og mer at hun i lang tid hadde ignorert kroppens signaler om at hun hadde stått i altfor mye det siste året: Omveltningen det er å bli mamma, flytting, lite søvn. 

Det første Therese begynte med var yoga, og det har hun holdt på med siden. En daglig yogapraksis minimerer stresset i hverdagen, understreker hun. 

– Så merket jeg at jeg landet litt da vi hadde flyttet hjem igjen, og jeg forsto at jeg er veldig sensitiv for store endringer i livet, sier Therese, som i dag er trebarnsmor. 

TAR VARE PÅ SEG SELV: Therese gjør yoga og passer på å spise sunt og sove nok. FOTO: Privat

Ser tegnene i tide

Jo mer Therese har blitt kjent med egen kropp og hvordan den reagerer på både stress og ro, kan hun nå tidlig se tegnene på at det er i ferd med å bli for mye: 

– Jeg får tankekjør, indre uro, smerter i skuldrene, hjertebank. Og det tydeligste tegnet på at nervesystemet er på bristepunktet, er at jeg får leamus i øyelokket. 

– Hvis det skjer, gjør jeg yoga, tar magnesium og isbader – det gjør meg mye roligere. I tillegg passer jeg på å få i meg næringsrik mat og at jeg sover nok. Og jeg tilbringer mye tid i naturen!

Therese har akseptert at panikkanfall og angst ligger litt latent i kroppen hennes. Med verktøyene hun har funnet lever hun stort sett uten angsten. 

Dette er panikkanfall 

KK har tidligere skrevet om hvordan panikkanfall ofte kan føles som om det kommer helt ut av det blå. Da intervjuet vi Maria, som aldri hadde slitt psykisk – helt til angsten plutselig slo til. 

Kyrre Dyregrov, som er psykolog og daglig leder for Onlinepsykologene, fortalte at et panikkanfall ofte vil oppleves som totalt uforventet, men at når vi ser nærmere på sammenhengene, kan vi finne både bakenforliggende og utløsende faktorer.

– Mange jeg møter i terapirommet har over tid hatt et vanskelig forhold til følelser, gjerne i form av at de unngår eller undertrykker ubehagelige følelser, og at det til slutt resulterer i et panikkanfall, uttalte han. 

Men hva skjer egentlig under et panikkanfall? Og hvorfor kan det – i hvert fall tilsynelatende – plutselig ramme?

Vi tar kontakt med psykolog Stian Bjaaland ved Angstklinikken i Oslo, som forteller at selv om noen er mer anlagt til å få panikkanfall enn andre, så kan alle oppleve å få et panikkanfall under de «rette» omstendighetene.

– Stress og emosjonell belastning over tid, er ofte tilstede, og kan som sådan fungere som en mer diskret trigger. 

De mer konkrete triggerne, som er karakteristisk for panikkangst, er imidlertid kroppslige fornemmelser, forklarer psykologen. 

Ofte utarter det seg slik: Kanskje opplever vi ufarlige/naturlige kroppslige fornemmelser og tolker som et uttrykk for noe avvikende eller farlig. Plutselig hjertebank uten noen åpenbar grunn kan for eksempel vekke tvil og usikkerhet. Kanskje blir du redd for at noe er alvorlig galt med kroppen din, og det kan bidra til at du får et panikkanfall. 

Dette bør du gjøre 

– Hva anbefaler du at man gjør dersom man kjenner at et panikkanfall er på vei?

– Det kan variere ut ifra om en tenker kortsiktig eller langsiktig, påpeker psykologen, og utdyper: 

– Kortsiktig innebærer ofte et ønske om å fjerne eller dempe ubehag, så fort som mulig. Da kan det være nyttig å trene på å rette oppmerksomheten ut på sine omgivelser, slik som å få seg selv til å sette ord på for eksempel ulike gjenstander eller farger rundt seg. 

Merk at dette fungerer godt der og da for å roe et panikkanfall. Men på lang sikt kan det bidra til å opprettholde eller til og mer forsterke angsten. 

– Dersom en ønsker å jobbe mot økt livsutfoldelse og livskvalitet, anbefales eksponeringsterapi. Angst er ikke farlig, og dersom vi utsetter oss for angsten, uten forsøk på å dempe eller fjerne ubehag, tillater vi fryktsenteret i hjernen vår å oppleve at det vi frykter mest at skal skje, faktisk ikke skjer. 

Psykologen anbefaler at dette skjer med hjelp av en behandler som har kompetanse på panikkangst. 

– Hva er tegnene på at vi bør søke hjelp? 

– Panikkanfall kan være veldig skummelt, og mange kan si at det nesten kjennes ut som en var i ferdig med å få hjerteinfarkt eller dø. For noen, kan en slik opplevelse være såpass ubehagelig at en bruker betydelig mye tid og krefter på å forhindre, eller unngå situasjoner der en opplever at en risikerer å få et nytt panikkanfall, forklarer Bjaaland. 

Han anbefaler å søke hjelp dersom angsten begynner å begrense livsutfoldelsen eller din fungering i hverdagen. Kanskje unngår du, eller piner deg gjennom, situasjoner du tidligere har opplevd som meningsfylte eller bare helt hverdagslige? 

– Slik som å dra på jobb, handle mat i matbutikk, sosialt samvær. Da er det lurt å søke hjelp.