Hovedmålet med samlingen i Skøienhallen var at de ønsket å takke det de kaller «de usynlige heltene», nemlig de pårørende. Initiativtakerne bak arrangementet var kreftkoordinator Hege Torp, demenskoordinator Anne Sjøgren og barnekoordinator Kari-Anne Holter. Dette ble en stor suksess, og foran en fullsatt sal åpnet de det hele med å verbalt takke alle frammøtte.

Kommunedirektør Arild Hammerhaug var også til stede og holdt en rørende takketale.

– Vi er evig takknemlige for alt dere gjør, og alt dere er i hverdagen, begynte han med.

STARTET MED HYLLEST: Kommunedirektør Arild Hammerhaug startet med å gi de fremmøtte en hyllest, denne kvelden skal dere senke skuldrene og ta imot denne gaven fra oss, var hans budskap.
Foto: Anne May Strand

I kveld ønsker vi at dere senker skuldrene og tar imot denne gaven fra oss som en hyllest til dere, var oppfordringen fra de kommuneansatte.

– Alle er vi pårørende på en eller annen måte, enten som noens søster eller bror, barn, foreldre, tanter, onkler eller barnebarn. Dere gjør så mye for de dere har kjær, det kan ikke måles i kroner eller øre. Det handler om omsorg og nærvær når noen virkelig trenger det som mest. Uten innsatsen deres ville mange flere trengt hjelp fra det offentlige mye tidligere. Vi skal gi hjelp når det er uoverkommelig, men det er veldig viktig med deres bistand i hverdagen, sa Hammerhaug.

Kveldens hedersgjest

Kommunedirektøren fikk også gleden av å presentere kveldens hedersgjest; Christine Koht. Hun har selv slitt med alvorlig sykdom og kommet seg gjennom dette, med sin kjære kone Pernille Rygg ved sin side.

Da Koht hoppet og sang seg inn på scenen, full av energi, var det lite som vitnet om at hun for få år siden ble rammet av en aggressiv kreftsykdom med spredning.

FARGERIK: Christine Koht forteller sin historie i fargerike omgivelser.
Foto: Anne May Strand

– Det er så fint å være her. Tenk at jeg er her. Dette var drømmen da jeg måtte ligge mange måneder i et lyst, ensfarget rom. Å møte publikum og mennesker, og berike livet med masse farger, er det som gir meg energi, sa den fargesprakende og energiske damen.

Hun formidlet det å være syk på en helt unik og humoristisk måte, til rungende latter fra publikum.

– Jeg har fått den største gaven av alle; selve livet. Er jeg ikke fantastisk? sa hun med armene i været og med sitt strålende humør.

– Men jeg har ikke vært alene. Det har vært mange med meg i denne tiden, fortsatte hun, mens hun hyllet norske leger og sykehus.

– De jobber iherdig og står alle på for å redde et menneskes liv.

Fikk «puppeklem»

Midt i showet ønsket Koht å gi et par utvalgte menn en gave de sent ville glemme: Det hun kaller en skikkelig «puppeklem» for å minne om at livet er en gave som vi må bruke til å glede hverandre.

Videre fortalte hun om da hun for første gang på tre år var ute fra sykehuset og møtte verden igjen.

– Mitt første møte med menneskene utenfor ble noe så enkelt som en tur på Rema 1000, sa Koht.

– Der tenkte jeg at livet er basert på mange øyeblikk. At hvert eneste menneske vi ser, ser vi kanskje bare én gang. Det må vi omfavne, formidlet hun.

– Jeg går rundt og nyter øyeblikk for øyeblikk for øyeblikk hver eneste dag. Når folk spør hvor jeg får energien min fra, pleier jeg å svare: Den får jeg av å snakke med deg. Jeg får energi av å snakke med folk.

Vi er alle Bjørnesterke, var Kohts budskap. – Mitt motto er å løfte armene å si dette hver dag. Hva er poenget med armer, hvis de bare skal henge rett ned, sa hun til latter fra salen.
Foto: Anne May Strand

Rollene snudde på dagen

– Den største grunnen til at jeg kan stå her i dag, og være her sammen med dere, er min kjære kone Pernille, sa hun med en noe mer alvorlig tone i stemmen.

Paret har vært sammen i over tretti år.

– Pernille var så utslitt og gikk hele tiden redd da jeg var på mitt sykeste. Hun var ved min side hele tiden, dag ut og dag inn, kunne Koht fortelle.

– Helt til en dag da hun var på Sunnaas på opptrening, og en av pleierne kom inn og sa det var telefon til meg. Det var min verste telefonsamtale noensinne. Pernille hadde fått sepsis (blodforgiftning) og lå på intensivavdelingen. Hun var dødssyk og rollene ble brått snudd. Plutselig var jeg pårørende, forteller hun videre.

Senere i programmet kom også Pernille inn på scenen, til stor applaus fra de frammøtte. Hun fortalte litt om det å være pårørende, og at det er noe man også må lære, en rolle man ikke vet noe om før man står midt oppi det. Om ensomheten og det at mange trekker seg unna, når de vet at noen står i en sånn situasjon.

Christine Koht og hennes kone Pernille Rygg hadde både et rørende og humoristisk uttrykk på kveldens show.
Foto: Anne May Strand

– Vi er alle bjørnesterke sammen

Paret satt sammen i sofaen og fortalte historier og viste bilder fra tiden de begge var syke. De avsluttet showet med å formidle et sitat Pernille kom inn på sykehuset og sa, da Christine lå i sykesengen livredd for å dø.

– All men shall die, but not today!

Når du finner noe fint, grip det, hold fast og gi aldri slipp.

– Vi er alle bjørnesterke sammen, var hennes siste budskap til alle.

Takket hedersgjestene

Avslutningsvis tok arrangørene ordet for å takke Christine og Pernille.

– Takk for at dere ville komme hit til Lunner for å dele det mange kjenner seg igjen i av følelser og fortvilelse. Alt i alt, et forrykende show fylt av humor og glede, selv om det var et alvorlig bakteppe, sa de.

To av kveldens frammøtte stilte villig opp for å dele sine historier. Både om møte med kommunen og det offentlige, og med sine følelser rundt det å være pårørende.

BOKSIGNERING: Etter showet kunne alle som ville kjøpe signert utgave av Christine Koht og Pernille Ryggs nyeste bok; Dødsfrisk. Mange sikret seg en utgave.
Foto: Anne May Strand

Når livet tar en uventet vending

Reidi Grimsruds mann ble for to år siden diagnostisert med alzheimer under utvikling. En sykdom som utvikler seg over alt fra noen måneder til mange år.

– Min mann bor fortsatt hjemme, og noe annet er ikke et alternativ så lenge jeg er sterk både psykisk og fysisk, kan hun fortelle.

PÅRØRENDE: Reidi Grimsrud er selv pårørende til sin mann med Alzheimer sykdom. Hun sikret seg også en signert utgave av boken.
Foto: Anne May Strand

Det må man være om man skal klare en hverdag som pårørende til noen som blir kronisk syke. Reidis mann var en aktiv person som jobbet og sto på hele tiden. Han satt aldri stille. Derfor kan hun fortelle at det er en stor forskjell, når han nå har blitt stillesittende.

– Dette er vondt for den som er rammet, men krever jo mer av den som står nærmest også. I perioder er han veldig klar over at han er syk, mens andre ganger vet han ikke at han er det. Han blir fort sliten og har blitt mindre sosial som følge av sykdommen. Han er som regel med når vi drar på butikken, men vil sitte igjen i bilen, forteller hun.

– Han er veldig avhengig av meg. Han er ikke redd når jeg drar, men veldig redd for at jeg ikke skal komme tilbake, fortsetter Reidi.

– Hvordan er det å være pårørende, når den man lever sammen med blir kronisk syk?
– Det er klart det er tungt, og man blir jo sliten. Man går med en slags konstant dårlig samvittighet. Man må også prøve å ta seg litt fri og tenke litt på seg selv.

Bare positive opplevelser

Reidi og mannen har bare positive opplevelser med hjelpen fra Lunner kommune.

– Vi er heldige som har en demenskoordinator som virkelig støtter og følger opp.

I tillegg har de LHOS (Lunner helse- og omsorgssenter) der han har to avlastningsdager i uka, og får opphold noen uker innimellom, slik at Reidi kan reise litt unna. Hun kan fortelle at de er helt fantastiske de som jobber der; veldig informative, hjelpsomme og hyggelige.

– Mannen min stortrives, og jeg vet han er trygg og har det fint når jeg reiser, sier hun.

– Hva syns du om en sånn kveld for de pårørende som bor i Lunner?
– Det er fantastisk at de ordner noe sånt. Jeg er med i en gruppe som møtes i ny og ne. Det er også godt og samles, sier hun.

Reidi er glad for å kunne ha mannen hjemme så lenge som mulig.

– Kjærligheten til min mann er mye større enn lysten til å være fra ham.

Måtte søke om hjelp

En annen av de frammøtte, Randi Grønvold, er selv pårørende. Hennes mann ble for om lag seks år siden rammet av parkinson, en sykdom som utarter ved at kroppen stadig mister evnen til å bevege seg normalt.

– Vi har i disse årene levd tilsynelatende vanlige liv, til tross for sykdommen, forteller Randi.

Mannen har klart seg bra hjemme, og har fungert i alle daglige gjøremål. Han ble tidlig med i en treningsgruppe på LHOS for pasienter med parkinson, for å holde sykdommen i sjakk.

I vår ble han imidlertid akutt mye dårligere. Han begynte å falle, og ble stadig tregere i bevegelsene.

– Da skjønte jeg at vi faktisk måtte be om hjelp, kan hun fortelle.

Ble akutt dårligere

De søkte først om bistand fra hjemmetjenesten, samt om et avlastningsopphold på LHOS. De ble informert om at det var lang behandlingstid på slike henvendelser. Men etter å ha lagt fram og fortalt mannens historie, og levert dokumentasjon på den raskt endrede tilstanden, kom svaret raskt.

Etter en kort kartlegging av behov fra kommunen, ble han nesten på dagen tildelt tjenestene de håpet på.

– Vi ble naturligvis overrasket over hvor fort og greit dette ble ordnet fra Lunner kommunes side, sier Grønvold med glede i stemmen.

Ikke lenge etter fikk han fast plass på LHOS.

ÅPNET KVELDEN: Kreftkoordinator Hege Torp,demenskoordinator Anne Sjøgren og barnekoordinator Kari-Anne Holter fra Lunner kommune åpnet kvelden.
Foto: Anne May Strand

– Hvordan opplever du å være pårørende i en sånn situasjon?
– Man får en slags dårlig samvittighet, og en følelse av å ikke strekke til. Det er vondt og vanskelig å stå på siden når noen man er glad i blir kronisk syke, sier hun.

– Men på LHOS fortjener de virkelig skryt. De ser pårørende på lik linje med pasienten, vil Randi presisere.

– Jeg har hele tiden følt meg godt ivaretatt og følt på omsorg fra de som jobber der. De har gitt råd og veiledning, og støttet meg når ting har vært vanskelig. De er helt enestående, mener hun.

– Samtidig ser de også viktigheten av å arrangere forskjellige aktiviteter og tilstelninger som er lagt opp for både pasienter og pårørende.

Blant annet arrangementer med underholdning, musikk, matservering og kos.

– Jeg har bare positive opplevelser med Lunner kommune og LHOS. At det arrangeres en sånn kveld som dette for pårørende, at man blir sett og satt litt pris på, er veldig flott, avslutter hun.