NRKs Debatten sist torsdag var både en avslørende og pinlig forestilling. Folk i nord og landet rundt er rasende med god grunn. Med tanke på nedlegginga av akutt og anestesi i Mosjøen, er det ekstra provoserende. Det må ryddes opp, men det nytter ikke å skifte ut dagens ledelse med en ny. Hele dette forkvaklede systemet må fjernes. Denne grådighetskulturen er ikke ny, og vi finner den på toppen både i store private og statlige selskaper – ikke bare i helseforetakene.
Vi på venstresida og andre applauderte da Høyres tidligere statsminister, Kåre Willoch, tok et oppgjør i 2004 med det både vi og han kalte rovdyrkapitalisme og grådighetskultur. Han mente grådigheten til en del norske bedriftsledere og samfunnstopper var en trussel mot kapitalismen og den norske velferdsstaten. Ironisk nok hadde han som statsminister for Høyre (1981-86) lagt til rette for denne utviklingen. Hans oppgjør hadde dessverre ingen innvirkning på Stortinget og skiftende regjeringer.
Det begynte på 1980-tallet. Mange av oss som er gamle nok minnes «jappetida». Da var det raske penger, børsspekulasjon og grådighet som var i skuddet. Nye økonomiske teorier og tenkning ble importert fra England og USA. «Jappetida» endte med et smell etter fire år, og etterkrigstidas verste konjunkturnedgang og bankkrise. Likevel fikk de økonomiske teoriene og tenkningen fotfeste blant innflytelsesrike økonomer (kalt «blårussen»), sentrale politikere og samfunnstopper. Politisk styring, kontroll, statlig eierskap og drift ble fyord. Det som overtok fikk betegnelsen New Public Management (NPM), eller ny offentlig ledelse på norsk.
Under overskriften «modernisering» ble grunnleggende samfunnstjenester som posten, jernbanen, kraftforsyningen og andre tjenester med samfunnsansvar, «fristilt» og overlatt til «markedet» fra 1990-tallet og utover. Samfunnstjenestene skulle «effektiviseres» ved bruk av styringsprinsipper fra private aksjeselskaper. Ord som konkurranseutsetting, fristilling og privatisering ble en del av det politiske språket. Samtidig fikk vi en kraftig økning i topplønnene i statlige selskaper på lik linje med de store private selskapene.
De fremste pådriverne blant de politiske partiene var Høyre og FrP, men etter hvert fikk dette innflytelse også i andre partier. Særlig stor betydning hadde det at markedstenkningen fikk innpass i toppen i Ap som det største partiet. I 2001 kom turen til sykehusene, selve kronjuvelen i velferdsstaten. Da vedtok Ap, Høyre og FrP å innføre helseforetaksmodellen, og dermed frikoble sykehusene fra folkevalgt styring. Dette medførte raskt at det vokste fram en lønnsadel på toppen i helseforetakene, en utvikling som bare har fortsatt fram til det vi ser nå.
Et ordtak sier «liten tue kan velte stort lass». Helse Nord sin ansettelse av ny økonomidirektør, og seansen i NRKs Debatten, har gjort at kravet om å skrote helseforetaksmodellen har vokst til storm styrke. Nå må Stortinget presses til å gjøre jobben som trengs for å avvikle dette feilslåtte systemet, og samtidig ta et oppgjør med grådighetskulturen på toppen både der og i andre selskaper.
Gunnvald Lindset.
Foto: Mathias Forsmo