Debatt, Helse Nord | Et helsevesen som er totalt føkka

Torsdag ble det kjent at Helse Nords kommunikasjonsdirektør Kim Hannisdal går ned i lønn. Helt frivillig. Det kommer nemlig på hans eget initiativ og betyr 110.000 kroner mindre utbetalt i året. Hannisdal sier til NRK at debatten rundt lønnen hans har skapt uro for ham og Helse Nord. Så 100 prosent frivillig var det altså ikke.

Det skyldes i stor grad det faktum at tv er et så ekstremt sterkt medium. Ett minutt der kan bety mer enn 100 avisartikler. Vi så det i NRKs Debatten forrige torsdag. Der ble Helse Nords styreleder og direktør latterliggjort foran et helt land. Delvis fordi de hadde en dårlig sak, men også fordi de så åpenbart ikke behersker tv-mediet.

Det er mye å si om det. Som det vanvittige paradokset at en kommunikasjonsdirektør med en lønn på 1,8 millioner kroner (den gang) ikke hadde forberedt dem bedre på hva som ventet dem. Selv jeg skulle klart det bedre og jeg ville ikke krevd med enn én million for innsatsen. Eller nesten gratis som det vel heter i Helse Nord nå.

Spøk til side. For situasjonen i Helse Nord er virkelig ingen spøk. Og Debatten gjorde lite for å få smilet tilbake. Det er da heller ikke dens oppgave, men det ensidige fokuset på Helse Nord og lønn førte en viktig debatt inn på et sidespor. Noe reaksjonene etter debatten har vist.

Ja, den nye direktørens lønnsbetingelser er uanstendige. Ja, det var tåpelig av Marit Lind å hevde at det ikke finnes god nok kompetanse i Nord-Norge. Ja, det er muligens et regelbrudd å ikke lyse ut stillingen.

Men nei, det er ikke dette som er hovedutfordringene for vårt helsevesen og Helse Nord, eller Marit Lind er ikke verre enn de andre helseforetakene og deres ledere. Det betyr ikke at kritikken mot henne og styreleder Renate Larsen er ubegrunnet. Men det betyr at å skifte dem ut ikke vil endre Helse Nords og norsk helsevesens grunnleggende utfordringer.

Det første som Debatten og debatten etterpå ikke har tatt inn over seg er hvor unike Helse Nords utfordringer er i forhold til de andre helseforetakenes. Helse Nord har ansvaret for helsen til ni prosent av Norges befolkning, men den befolkningen befinner seg på nesten halvparten av Norges landareal, om vi tar med Svalbard.

Det er også et landareal med svært spredt befolkning, mange sykehus og sterke lokalpolitikere som slåss med nebb og klør for sitt tilbud. Dette skrives ikke for å forsvare den jobben Helse Nords ledelse har gjort. Den har begått mange feil, den har kommunisert dårlig, den har bygget murer og ikke bruer. Poenget er at hovedutfordringene ikke blir borte med ny ledelse.

Det blir heller ikke de utfordringer hele helsevesenet nå møter. I alle helseforetakene øker både antall ledere og deres lønn. Alle sliter med rekrutteringen av fagpersonell. Alle må tilpasse seg en kraftig økning av eldre pasienter med tunge, medisinsk behov. Alle må tilpasse seg at bevilgningene ikke lenger bare øker og øker.

Norge ligger allerede i verdenstoppen når det gjelder penger brukt på helse. Sett i forhold til innbyggertallet er det bare USA som bruker klart mer. Pengebruken er også økende. I 2013 fikk helseforetakene rundt 112 milliarder kroner, i år blir de på rundt 230 milliarder. Få vil hevde at det har løst alle problemer.

En av årsaken er åpenbart feil bruk av pengene. Nå tar regjeringen grep. I statsbudsjettet flytter den 300 millioner kroner fra forvaltning til pasientbehandling. Av dette må helseforetakene effektivisere for 194 millioner. I sum betyr det mindre penger direkte til dem neste år enn det de får fra staten i år.

Dette er et klart signal til helseforetakene, noe helseminister Jan Christian Vestre har understreket: Staten kan ikke bare øke og øke bevilgningene til helsevesenet uten også å se på effekten av det. Og selv om bevilgningen til sykehusene øker med 3,4 milliarder neste år, er det langt fra nok til å løse alle utfordringer. Derfor trengs det andre grep enn bare mer og mer penger.

Dette er bakgrunnen for at Vestre har etablert det såkalte Helsereformutvalget. Det skal foreslå nye modeller for organiseringen av norsk helsevesen. Som ledd i den prosessen er det alt satt i gang ulike prøveprosjekter, blant annet i Lofoten der man prøver ut en én felles helsetjeneste enten man får tilbud fra sykehus eller kommune.

Med i utvalget er også ordfører Jonny Finstad (H) i Vestvågøy og det er gitt et svært bredt mandat, og i det må også en grundig vurdering av modellen med regionale helseforetak inngå. Den har overlevd lenge, tross dens mange mangler og tross sterk politisk motstand, blant annet fra partier som nå har et flertall på Stortinget.

Problemet til nå har vært mangelen på alternativer, modellens motstanderne har helt ulike svar på hva som skal komme i stedet. Kanskje er det heller ikke nødvendig å fjerne modellen helt. Kanskje kan man starte med å redusere antall administrative enheter. Opprinnelig hadde vi fem helseregioner med 43 ulike foretak. I dag har vi fire helseregioner og 20 foretak, men samme antall sykehus.

Kanskje kan det tallet reduseres enda mer. Det betyr ikke færre sykehus, bare mindre administrasjon. Kanskje kan vi til og med gå ned til bare ett, nasjonalt helseforetak? Kombinert med mer ansvar flyttet ned til hvert enkelt sykehus? Det jobbes allerede med å styrke generalistkompetansene i lokalsykehusene, noe som gjør at kan få mer kompliserte oppdrag enn i dag.

Det er dette debatten om vårt helsevesen framover bør handle om. Det betyr ikke at kritikken mot dagens system og dagens ledere skal dempes. De skjer neppe gjennom Hannisdals lille lønnskutt heller; reaksjonene i sosiale medier har stort sett vært negative.

Men blir det med denne type kritikk ender vi fort opp med stadig nye repetisjoner av den samme debatten, der stadig nye helseledere skjemmer seg ut foran Fredrik Solvang. Morsomt å se på, men neppe et avgjørende bidrag til å gjøre norsk helsevesen bedre.