Litteratur, Kultur | – Denne fortellingen er min fars

Arrangementsserien utforsker Haldens historie gjennom litteraturen, og spør seg hva som skjer i spenningsfeltet mellom byens etter hvert glemte industrihistorie og litteraturen som beskriver den.

I kveld – onsdag 22. oktober kl. 19.00 – inviterer Østfoldmuseene igjen til Fayegården. Den blir viet Kjell Gundersen (1929–2004), og hans univers sentrert rundt «Fyrstikkfolket».

Gundersen fanget sjargongen, slitet og verdigheten, og sikret Fyrstikkfolkets plass i norsk arbeiderlitteratur.

– Det ble en roman

For å belyse forfatterskapet kommer Kjell Gundersens sønn, Jørgen Bo Gundersen, i samtale med farens mangeårige redaktør fra Aschehoug, Øyvind Pharo.

– Da jeg var rundt seksti, så jeg et miljø jeg kjente fra jeg var guttunge bli revet ned av gravemaskinarmer. Jeg satte meg ned og begynte med en slags «husker du»-nedtegnelse av det jeg husket fra den gangen. Dette ble en roman som ble antatt på Aschehoug, fortalte Kjell Gundersen til Dagbladet i 1999.

Hans forfatterskap er uløselig knyttet til dette fabrikklivet på Porsnes. Da debutromanen «Fyrstikkfolket» kom ut i 1991, ga han en kraftfull litterær stemme til et miljø som ikke tidligere var beskrevet på denne måten.

Gundersen skildret livet i dette karrige landskapet, «der sola ikke viser seg før første uke av mars», med handlingen i den første boka lagt til de dramatiske årene 1939–40.

Fortellingen vokste omsider til en trilogi, hvor «Her faller ingen bomber» ble utgitt i 1993. Denne boka er også lagt til «Fyrstikken», men handlingen foregår under det siste året av den tyske okkupasjonen.

Kjell Gundersen vokste opp her på 1930-tallet. Fram til han var 25 år bodde Gundersen i den eneste gjenværende brakka på Fyrstikken. Til venstre på bildet skimtes tømmerterminalen til Norske Skog der det i sin tid lå en idyllisk fotballplass.
Foto: Arkiv

Arbeiderfamilier

«Men stjernene er de samme» kom ut i 1995, og strekker seg fra etterkrigstida og fram til 1960-årene. Her bryter hovedpersonen Egil opp fra Fyrstikkbyen for å skape sin egen tilværelse.

Det er en kollektiv fortelling om arbeiderfamilier, kvinneskjebner, politisk oppvåkning, alkoholisme og de daglige kampene i et lite samfunn flettet tett sammen av industri og nød.

For Jørgen Bo Gundersen er dette ikke bare litteraturhistorie. Historiene som faren festet til papiret, var en del av hans liv også.

– Ja, absolutt, fortellingene er en del av min oppvekst, forteller Jørgen Bo Gundersen på spørsmål om hans nærhet til dette universet.

Denne nærheten gjorde ham også til en viktig litterær samtalepartner for faren.

– Han brukte meg fra tid til annen som en slags sparringpartner. Han ringte ofte når han hadde skrevet eksempelvis et avsnitt han var usikker på, eller når han hadde fått en ny idé, forteller han.

Tilbakeblikk

Det hører med til historien at han avsluttet boka som faren jobbet med da han døde. «Tretten dager i Riccione» er betegnet som en humoristisk krimbok, som ikke utspiller seg på «Fyrstikken».

Jørgen Bo Gundersen skal gi et innblikk i farens bakgrunn.

– Arbeiderklassens historie og utvikling fra 1930-tallet er det nok ikke mange som kjenner seg igjen i lenger. Vi kan nok alle ha godt av et tilbakeblikk, sier han.

Han har imidlertid aldri vurdert å selv spinne videre på farens univers. Eierskapet til fortellingene er udiskutabelt.

– Nei, denne fortellingen er min fars, sier han.

Foto: Historiske Haldenbilder