Hvordan kom vi dit, der partiene utenfor regjeringen tvinger Ap til å gjennomføre politikk som det egentlig ikke er flertall for, og der lokale høyrefolk krever omvalg fordi Ap ikke ville gjøre noe Høyre ikke ønsker? Og hva skjer videre?
Jeg vil si jeg er over snittet interessert i politikk, i hele spekteret. Jeg har stor respekt for lokalpolitikerne som pragmatisk jobber for å lage tverrpolitiske flertall for å få til gode løsninger for kommunen sin. Som kan stå rakrygget i upopulære avgjørelser fordi de er trygge på at de er de beste.
Jeg har respekt for idealistene som har det lange blikket, som vil endre verden et leserbrev ad gangen.
Jeg imponeres av rikspolitikerne som legger stein på stein for bygge vanskelige flertall for å reformere hvordan landet vårt styres. Som forstår kompromissenes finurligheter, slik at summen av vinklene i en politisk trekant kan se ut til å bli mer enn 180 grader. Men som også kaster kortene når det er motstanderne som sitter med alle essene.
Jeg fascineres også av spillet på bakrommene, bak lukkede kontordører eller over en øl. Taktikkeri, spill og motspill. Der usedvanlige allianser oppstår, mellom folk på forskjellige lag, men med samme mål. Der de vanlige reglene ikke gjelder.
Men regler er det, vel så strenge, med vel så alvorlige konsekvenser om de brytes.
Dette er et fininnstilt og fleksibelt økosystem. Mediene er en del av det. Vi spiller og spilles. Jeg finner dette svært interessant.
Men nå er jeg lei.
Når Jonas Gahr Støre, Jan Christian Vestre og Ap nå igjen har skutt seg i foten, er det de siste reglene de har brutt. De uformelle. De har gått feil i usannhetenes spøkelseshus (siden det straks er halloween).
Det er åpenbart at Vestre og Støre sa noe som ikke var sant, da de før valget blant annet lovte at ordningene med gratis ferje og sletting av studielån skulle videreføres.
Men at politikere sier noe som ikke er sant før et valg; lover noe de ikke kan holde, er ikke uvanlig. Alle som har sittet i regjering, har gjort det. Det er heller ikke uvanlig at politikere ikke sier alt de vet. Det kan være politisk retorikk å overdrive, forenkle og bortforklare.
Men å lyve er ikke greit.
Problemet denne gangen var at noen av de mest sentrale regjeringsmedlemmene sa noe de bør ha visst ikke var sant, for å få en fordel av det. Da er vi svært nær definisjonen av løgn.
Støre, Vestre og flere bør ha visst at budsjettforslaget som allerede i stor grad var laget, hadde kuttet både i gratisferjer og gjeldssletting.
Selv om jeg nylig har opplevd at noen har publisert løgn om meg, tror jeg i utgangspunktet at det sitter langt inne for folk å lyve om viktige ting, spesielt i offentligheten. Vi har alle våre svakheter, men jeg tror ikke Støre, Vestre eller andre involverte i denne saken har den ondsinnede løgnen i seg, som arbeidsmetode. Og om man skulle tro at de har det, ville det vært usannsynlig at man her trodde at fordelene ved disse usannhetene oppveide risikoen for og konsekvensene ved å bli tatt i løgn. Hadde de svart at de må komme tilbake til disse sakene i budsjettet, ville ikke det ha veltet valget.
Så ser dette likevel ut som en løgn. Og håndteringen er gapende dårlig. Det er ikke gitt noe fullt oppklarende svar. Problemet for Støre er at han i prinsippet enten måtte innrømme løgn, eller erkjenne at han ikke har hatt oversikt over eget budsjett. Begge deler er i grunnen ubrukelig for en statsminister. Svaret ble noe midt imellom, han sa noe som ikke var sant, fordi han ikke klarte å koble dette til hva som sto i det uferdige budsjettforslaget.
På et menneskelig nivå kan man forstå at det kan skje, men hvorfor ble reaksjonene så voldsomme nå? Jo, fordi de uformelle reglene ble brutt så kraftig, og det er da ikke så viktig om det skjedde var med vilje eller ikke. Sp-Vedum reagerer med full rett når Ap urettmessig casher inn på Sp-politikk Ap ikke har tenkt å føre.
Enda verre blir det fordi Tina Bru (H) og Sylvi Listhaug (Frp) pekte på desinformasjon da Vestre kom med sin mye omtalte video i valgkampen, men fikk angrep tilbake.
Enkelte, også kjente Høyre-folk i Haugesund, mener dette er så alvorlig at det burde holdes omvalg. Det er et absurd krav som kan tyde på en sviktende forståelse av valgordningen i Norge. Skulle vi hatt omvalg hver gang politikere gjør noe annet enn de lovet i valgkampen, og de burde ha visst bedre, ville det blitt omvalg stadig vekk – også i enkelte lokale kommuner.
Nå har Ap snudd og vil holde det de lovet (men ikke ønsker) – i akkurat denne saken. Det er en stor seier for Vedum og Sp, og gir et vanskelig utgangspunkt for budsjettforhandlingene. Jeg har tidligere skrevet at Sp lett kan forlate Ap som partner i denne perioden, og det virker nå enda mer sannsynlig. Både fordi Ap sviktet Sp på denne tilsynelatende uredelige måten, men Ap er heller ikke blitt mer glad i Sp nå. De har utnyttet situasjonen til fulle.
Et annet utfall av denne fadesen er at tilliten til politikerne våre er svekket ytterligere. Først og fremst til Ap, men også til alle andre. De sitter i samme båt og sier at politikere ikke kan stoles på.
Det er svært uheldig. At politikerne fortjener og får tillit, er viktig for at samfunnet vårt skal fungere på en god måte. Fallende tillit bidrar til mer polarisering og mer konflikt – og en unødvendig konfliktfylt styring av et land vil ikke være effektiv. Skal alt snus opp ned etter hvert maktskifte, framfor å kunne ha langsiktige og brede forlik på viktige områder, koster det penger og gir vanskelige rammebetingelser både for bedrifter og folk flest.
Dette bør vi i mediene også tenke på. Vi skal belyse feil, uenigheter og konflikter, men vi har også en tendens til å overdrive dem.
Gi oss politikk nå.