Nick Faradonbeh Fastlege og spaltist i Adresseavisen

Forventningene til velferd presser fastlegen.

Publisert:
23. oktober 2025 kl. 18:46
Oppdatert:
23. oktober 2025 kl. 18:46

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jeg er fastlege. Jeg kom til Norge fra et land og en tid der offentlige velferdsytelser knapt fantes. I Norge møtte jeg et system bygget på tillit – og en befolkning med høye, ofte legitime forventninger. Men i konsultasjon etter konsultasjon ser jeg at grensene for hva som oppfattes som «medisinsk nødvendig» utfordres.

Sykmelding for å besøke en gammel mor på sykehus i utlandet. To måneders sykmelding etter at hunden døde. Attest for å bytte bolig fordi «naboens mat lukter». Henvisning til en bestemt øyelege i en annen by – med henvisning til «fritt sykehusvalg».

Som lege blir jeg ofte stående undrende etter slike konsultasjoner. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi forestilt meg at noen en dag ville be om sykmelding fordi hunden døde, eller fordi de trengte fri til å besøke en slektning i utlandet. Jeg har full forståelse for at sorg og savn kan gjøre vondt – men at løsningen skulle finnes i en sykmelding fra legen, det overrasket meg.


Lege Nick Faradonbeh – Debatt
Foto: Martin Strøm Nick Faradonbeh

Fastlege, universitetslektor på NTNU og spaltist i Adresseavisen.

Det handler ikke om mangel på empati, men om et grunnleggende spørsmål: Når ble legen den som skal løse livets alminnelige prøvelser med medisinske virkemidler? Denne forskyvningen – fra medisinsk vurdering til sosial problemløsing – sier mye om vår tid.

Dette er ikke en klagesang over enkeltpasienter. Det er et symptom på at systemet og rollene i det har blitt uklare. Sykefravær og velferdsytelser er blitt løsningen på stadig flere typer problemer.

Sykefraværet i Norge er stabilt høyt. Ifølge NAV lå legemeldt sykefravær i 2024 på 5,8 prosent, og i andre kvartal 2025 på 5,6 prosent – høyere enn for de fleste europeiske land. OECD har påpekt at Norge, til tross for IA-avtaler og reformer, har større utfordringer enn Sverige og Nederland med å få ned sykefravær og uførhet.

Samtidig står om lag 700 000 personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeid og utdanning. Av dem mottar rundt 466 000 mottar en ytelse fra NAV. Det er dramatisk – både menneskelig og økonomisk.

Folketrygdloven gir rett til sykepenger ved dokumentert arbeidsuførhet som følge av sykdom eller skade. Likevel møter vi stadig oftere sosiale og praktiske begrunnelser: sorg, samlivsbrudd, barnepass, reisebehov, eller rett og slett livskriser. Disse situasjonene er reelle og belastende – men ikke nødvendigvis sykdom.

Jo, vi trenger å snakke om holdninger til sykmelding

Når sykmeldingen brukes som universalløsning for livets utfordringer, skjer to ting:

  • Rettferdigheten svekkes – ressursene brukes på behov ordningen ikke er ment for.

  • Bærekraften trues – langvarig fravær skaper varig avstand til arbeidslivet, og kostnadene veltes over på fellesskapet.

I praksis er det fastlegen som må sette grenser. Vi skal balansere tillit, empati og faglighet – samtidig som vi representerer fellesskapets interesser. Det er en krevende og ofte ensom rolle.

Og i vår digitale tid har en ny bekymring meldt seg: frykten for dårlig omtale på nettet.

På Legelisten.no kan pasienter anonymt vurdere fastlegen – uten at legen får reell mulighet til å svare eller korrigere. Mange kolleger forteller at de gruer seg for negative vurderinger, særlig hvis de har sagt nei til en sykmelding, en henvisning eller en attest uten medisinsk grunnlag.

Frykten for dårlig omtale fører til at noen velger den «enkle løsningen»: å gi etter for pasientens krav. Det blir tryggere å si ja enn å stå i faglig uenighet.

Unge sykmeldte: – Kjenner noen som har blitt sykmeldt for å forlenge sydenturen

Dette handler ikke om svak moral, men om strukturelt press. Systemet belønner ettergivenhet og straffer faglig integritet. I en tid der pasienttilfredshet måles offentlig, må vi våge å spørre: Hvem tør å være portvokter når et nei kan gi én stjerne på nettet – og et dårlig rykte i lokalmiljøet?

Hvis vi ønsker at leger skal ta medisinsk ansvar, må vi også beskytte dem mot urettferdig offentlig vurdering uten kontekst.

I dag blir fastlegen portvokter for både medisinske og sosiale behov. Systemet overlater ansvaret for store samfunnsavgjørelser til enkeltleger, men de har verken verktøy eller støtte til dette. Resultatet er ujevn praksis, misnøye og et svekket tillitsforhold mellom lege, pasient og system.

Jeg mener tiden er inne for en ærlig diskusjon om hvor grensene skal gå:

  • Klargjør hva sykmeldingen er – og ikke er. Den dokumenterer medisinsk arbeidsuførhet. Sosiale behov må i større grad løses gjennom andre ordninger, som omsorgspenger eller fleksitiltak.

  • Gjør gradert sykmelding til hovedregel. Tidlig aktivitet og tilrettelegging reduserer risiko for langvarig fravær.

  • Skjerme fastlegen i konflikter. Uenigheter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om sykmelding bør håndteres av en nøytral instans, ikke i konsultasjonsrommet.

  • Tydeliggjør pasientrettigheter. Fritt sykehusvalg betyr valg av behandlingssted – ikke rett til navngitt spesialist.

  • Beskytt faglig integritet mot urettferdig nettkritikk. Plattformene må ansvarliggjøres slik at leger får svare, og vurderinger kvalitetssikres før publisering.

Velferdsstaten er et felles gode, men også en felles plikt. Skal vi bevare systemet, må vi våge å sette grenser – ikke for å spare penger, men for å verne rettferdigheten og tilliten. Kanskje er det i evnen til å si et rettferdig «nei», at velferdsstatens fremtid ligger.

Les flere tekster av Nick Faradonbeh her!

Adresseavisens spaltister Vis mer ↓

  • Nick Faradonbeh, lege

  • Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

  • Erlend Loe, forfatter

  • Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt

  • Ragnhild Risnes, skuespiller og musiker

  • Sivert Bjørnstad, partner i og rådgiver Storm Samfunn, tidligere stortingspolitiker for Frp

  • Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent