LAUNDRY BATS «Hangin on a String» (HoZac Records)
Memphis har gitt oss mye fint, med historisk gull fra Sun Studio, der rocken ble født og funnet opp, for ikke å glemme elementær og essensiell soulhistorie fra Stax og Hi Record.
Men byen har også servert oss noe av den mest potente garasjerocken fra USA, spunnet ut fra det fabelaktige miljøet rundt platesjappa og labelen Goner (og det årlige høydepunktet i konsertrekka Goner Fest). Og byen har gitt oss Greg Cartwright.
«Når nyheten om at geniet og Memphis-oppflaskede Cartwright har et nytt band, eksploderer nesten hodet i ren ekstase», er et gammelt og sant jungelord som har gitt mening i snart 40 år nå.
Memphis-mannen har gjennom en haug med band gledet musikknerder verden over, og han later til å være helt ustoppelig når det kommer til å peise ut plater med både gamle og nye samarbeidspartnere.
Hans mest kjente prosjekt og band er Reigning Sound, Compulsive Gamblers og The Oblivians (her unnlater jeg å ramse opp et tosifret antall andre navn, for å sette litt nerdebrems på teksten), og skivene veksler mellom smektende soul, høypotent pop og grisete rock.
Denne gangen har han slått sine pjalter og pjoltere sammen med sin gamle våpendrager og ungdomsvenn Jack Yarber (Jack Oblivian), som han tidligere har spilt sammen i flere konstellasjoner, i tillegg til drahjelp fra den lokale helten Abe White (fra bandene Manteees og True Sons of Thunder).
Her er det Abe som klamrer seg rundt mikkstativet, og som skriver låtene, mens Greg spiller gitar og korer, og Jack trakterer trommene, mens venner og kolleger gjester her og der.
Skiva er en ren og skjær fest, der de tre Memphis-ringrevene oser av spilleglede, energi og livsbejaende lurveleven. Her serveres det en intens og knapp halvtime med helt enormt kul rock’n’roll, fra noen av de flinkeste eksponentene av sjangeren, iallfall om man strekker undergrunnsbegrepet langt.
Nå var jeg i utgangspunktet skeptisk til at Greg ikke skulle traktere leadvokalen, men den skuffelsen kom jeg fort over, for Abe er virkelig en superb grisegutt som nesten spytter ut tekstene sine, som om han hadde en ravende gal G Roslie løpende etter seg, med motorsag, sprettkniv og bensinkanne.
Etter hva jeg ser, er alle låtene bandets originaler, men de åpenbare tyveriene i enkelte av dem er like herlige og oppløftende som gjensynet av å se kjæresten din komme ut i ankomsthallen på en flyplass.
«Bizness» er et sylfrekt tyveri av Stones-klassikeren «Brown Sugar», med lekre pålegg av piano fra Reigning Sounds Alex Greene, der gitarene til Greg hviner i beste Keif-stil, mens «Nightmare» kunne vært en Mick Jones-låt fra ei av de to første skivene til The Clash.
«Cruisin’ on Fumes»» er et regelrett innbrudd i The Damneds «Neat Neat Neat», men det kule her er at de også har rappet fra seg selv og The Oblivians-låten «Run for Cover».
For garasjenerder kan det også nevnes at Alicja Trout, hun som frontet bandet River City Tanlines (som også spilte i Norge for cirka 20 år siden, Tromsø inklusivt), også bidrar både på gitar og kor, på det aller mest utsøkte vis.
Nei, steike, det her var gøy. Ei skive med old school, rufsete rock’n’roll, som både høres kult og farlig ut, r noe verden alltid trenger. Og er de et superband? Nja, der vil vel fans av Cream og Velvet Revolver blånekte. Men det er faen meg super musikk fra et supert superband som ikke er superkjent, og da kan man i grunn ikke ønske seg mer.
PS: Skiva finnes ikke Spotify, men kan lyttes på (og kjøpes, både digitalt og fysisk), via Bandcamp, ved å trykke her.