Fredrik Solvang er en dyktig journalist som har bygget profil på landets største plattform for debatt i Norge i åtte år. Nå gir han seg som programleder. Det har ikke manglet hyllest til og lovord om programlederen.
Det er hyggelig at den norske offentligheten setter pris på debattformatet og jobben Solvang gjorde med å fronte det.
Noen reaksjoner er, riktignok litt vel hysteriske.
Mímir Kristjánssons mener at Solvangs sorti er en tragedie. Kristjánsson liker overdrivelser, men selv for ham er dette en heftig hyperbol. Solvang er heldigvis fortsatt iblant oss, og kan bidra til den offentlige samtalen med sin gode kompetanse i mange år fremover, både på og av scenen.
Debatten er mye mer enn bare dens populære og dyktige programleder. Det er en stor redaksjon, med tungrodd og stor studioproduksjon, med mange folk involvert i kulissene.
Bak enhver Fredrik Solvang står det mange mennesker og mange timer med research. Disse menneskene forsvinner heller ikke, og er sikkert parate til å fornye konseptet.
Det koster mye penger, ressurser og folk å lage Debatten. Nå må NRK tenke nytt.
Debatten er en viktig del av NRKs samfunnsoppdrag, og vårt felles beredskap som samfunn. Pressens rolle er som kjent fra en viss plakat, “å ivareta viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.”
Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk, står det blant de mange budene vi lever etter.
NRK har et spesielt ansvar å dekke hele landet i tillegg. Vi betaler dem, ufrivillig, over skatteseddelen for å gjøre den jobben.
I intervjuet på Dagsrevyen onsdag sa Solvang selv at Debatten åpnet dørene for flere enn de som har sykkelavstand til Marienlyst. Det er en påstand jeg er uenig i.
Man har riktignok fått flere folk via link, i etter hvert kjent pandemistil. Og man har konfrontert politikere med vanlige folk som politikken påvirker. Også i stor grad via link.
Men Debatten kommer seg sjeldent ut og ned til folk i dette landet. Arendalsuka teller ikke.
Solvang er fortsatt en opphøyd figur i et godt opplyst studio. Selv dressen hans skaper avstand til seeren, sa en kollega til meg. Dette er en villet strategi fra NRK.
Det er tross alt en kommunikasjonsbedrift.
Dette handler ikke om personen Solvang. Det handler om profilen Solvang som NRK har bygget Debatten på. Han er der for å være på armlengdes avstand til alle politikere på likt.
Men avstanden blir størst til det norske folks liv der de leves.
NRK har en mengde lokale og regionale kontor som kan og bør brukes i mye større grad for å få disse debattene ut til der mesteparten av nordmenn bor. Som ikke er i Oslo.
Folkemøtene må finne sted. Fysisk. Folkemøtet i Trondheim i forbindelse med valget var ekstremt forfriskende. Men dette er altfor sjeldne fugler.
Som NRK igjen gjør til digre produksjoner for at de skal passe til en foreldet tankegang rundt primetime lineær TV.
I dag er medievirkeligheten slik at to knalliser i en kjeller, med to mikrofoner og en potetgullskål mellom seg, kan sette dagsordenen gang på gang. Helt uten en megaproduksjon.
Vi i tradisjonelle medier er ikke bevisst at de setter dagsordenen, fordi de treffer målgrupper vi ikke treffer.
Målgrupper vi heller ikke kommer til å treffe uten å gjøre noen drastiske grep.
De færreste mediehus kan gjøre grep med å få debattproduksjoner utledet av folket, med folket, for folket og distribuert til folk i hele landet.
Men NRK kan. NRK må.
Debatt må vi ha for å ha et demokrati. Så kanskje må NRK bruke ressursene sine mer effektivt, og skalere ned på de tungrodde produksjonene, rive ned pidestaller og gamle vaner.
Debatten bør oftere produseres blant folket i Bergen, Trondheim, Kirkenes, Stavanger, Fredrikstad. Det er mange kreative folk i mediebedriften. De klarer helt sikkert å finne på en format som fortsatt kan fungere i primetime.
Så et apropos: Det er ikke rart at personen Solvang syns det er vanskelig å stå i kritikken som profilen Solvang får. Det er en spagat som man kan forstå er krevende å stå i over tid, noe som han selv sier er en viktig grunn til å gi seg i rollen.
Men Solvang har også hatt det største privilegiet i norsk journalistikk. Han har i åtte år hatt makt til å definere debatten i et demokratisk samfunn, fra Norges største plattform.
Han har vært fryktet av makthaverne, fordi han trolig har mest makt av alle journalister i Norge.
Å gi fra seg slik makt frivillig, er ikke en liten sak. Det er kanskje det som er mest imponerende med hele mannen.