Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Deler av byen stenges av, snipere ligger på takene, og politiet står tungt bevæpnet utenfor Ullevaal. Bortesupportere eskorteres til og fra stadion under massiv politibeskyttelse – alt fordi Israel skal spille fotballkamp mot Norge. Et sikkerhetsoppbud uten sidestykke i norsk idrett.
Det er dypt urovekkende hvor akseptert politisk vold har blitt – i Norge og i Vest-Europa generelt. Supporterne til Israel – en liten håndfull som tør å møte opp – får like mye politibeskyttelse som besøkende statsledere. Den jødiske barnehagen i Oslo står under konstant politibeskyttelse. Når trusselnivået heves, står bevæpnede betjenter utenfor porten.
Eller ta hvordan mange oppriktig mente at attentatet mot Charlie Kirk var rettferdiggjort – fordi han «hadde farlige meninger», var «transfobisk» og egentlig fikk som fortjent. Slike holdninger ville vært utenkelige for bare tjue år siden.
Se bare til Amsterdam nylig, da Maccabi Tel Aviv spilte kamp der. Israelske supportere ble angrepet i gatene, og det hele endte med at selv kong Willem-Alexander måtte komme med en offentlig beklagelse til landets jødiske samfunn for at staten ikke hadde klart å beskytte dem.
Jeg har reist en del det siste året. I Ungarn ser man israelske flagg overalt, båret med stolthet. Budapest er full av israelske turister som går fritt og uredd i gatene. I Norge ville det vært blant det farligste du kunne gjort.
Noen vil sikkert hevde: «Jo, men Norge har jo så mange innvandrere med muslimsk bakgrunn.» Men er det virkelig der problemet ligger? Eller handler det om noe dypere – for eksempel en presse og et offentlig ordskifte som har fått for vane å bagatellisere og «kontekstualisere» politisk vold?
Fra karikaturstriden til Israel-debatten, og senest i reaksjonene etter attentatet mot Charlie Kirk, ser vi det samme mønsteret: vold og trusler mot meningsmotstandere blir ikke fordømt uten forbehold – de blir forklart.
Thailand har en langt større andel muslimer enn noe land i Vest-Europa. Mange i turistnæringen liker ikke israelere, men det handler først og fremst om oppførsel – ikke Gaza. Jeg trente thaiboksing i flere måneder sør i Thailand. Nesten halvparten av trenerne var muslimer. Under boksekamper kunne man se palestinske flagg som stille markeringer. Ingen buing. Ingen politi. Israelske og muslimske utøvere trente side om side. Selv israelske boksere i bokseringen var helt trygge.
De fleste jeg møtte, fra alle verdenshjørner, var sterkt imot Israel og deres brutale krigføring på Gaza. Men israelere trengte ikke beskyttelse. Kontrasten til Norge er slående – her må enkelte leve med frykt bare fordi de er jøder.
Jeg tror fortsatt Norge er et av verdens beste land å leve i. Men trygt? I hvert fall ikke om du er jøde. Jøder følte seg nok tryggere 8. april 1940 i Oslo enn 11. oktober 2025.