Han løp fra sult, frykt og mørke. Sayed Kazemi (25) har brukt hele livet på å kjempe.
De reiser alltid på natten.
I mørket.
Støv, kuler og rop.
Han
løper. Han vet ikke hvor han skal, bare at han må opp – helt til toppen.
Smugleren hadde sagt det før alt brøt løs: «De som klarer å komme på toppen, de lever».
Sayed
er 13 år.
Bak ham er Iran. Foran ham er Tyrkia.
Mellom – et høyt fjell og politi med gevær.
PÅ FLUKT: Sayed Kazemi flyktet fra Afghanistan som 13-åring. Bildet viser migranter fra Afghanistan som ble pågrepet av tyrkiske sikkerhetsstyrker ved grensemuren mellom Tyrkia og Iran i senere tid.
Foto: Emrah Gurel / AP / NTB
– De
begynte å skyte. Ikke i lufta, men på folk. De sikta på beina, men traff som
regel hodene.
Han kjenner ikke smerte. Kroppen løper av seg selv.
Rundt ham faller mennesker, barn som voksne. Han hører skrik som stilner.
Så ser han kanten. Hopper.
Fallet er kort, men han lander mykt.
Ikke på jord eller stein.
– Der lå det en mann på magen.
– Du skal lære å forsvare religionen din
Sayed Kazemi (25) åpner døra til leiligheten i Gjøvik. Han møter TV 2 med et fast håndtrykk og et smil som sitter løst.
Inne lukter det nytraktet kaffe. I gangen står skoene på snorrett rekke, klærne ligger brettet med tellekanter.
Alt vitner om struktur og kontroll – et slags speilbilde av den rolige, unge bokseren.
ÅPNER OPP: Sayed Kazemi forteller åpent og ærlig om sin livshistorie.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Men bak det lune smilet ligger en historie som startet langt fra tryggheten på Gjøvik.
Kazemi ble født i
Ghazni, en provins øst i Afghanistan. Et sted der barn sjelden får ha en barndom lenge.
Han
gikk på skole som alle andre gutter i landsbyen, helt til sjette klasse.
Da tok
det slutt.
25-åringen knytter nevene sammen når han forteller om oppveksten sin.
– Det er sånn at det å komme til verden i seg selv, det er ikke et valg vi tar, men vi har vært heldige som har blitt plukket ut til å komme. Livet er en gave, men så er det enkelte av oss som har vært uheldige med hvor vi ble født, forteller han.
Kazemi minnes at uroen i familien vokste.
Vold og uenigheter hjemme gjorde dagene tunge, men det
som virkelig endret alt, var da noen i slekta grep inn.
OPPVEKSTEN: Som barn var han uviten om hva framtiden ville bringe.
Foto: Privat
«Du trenger ikke gå på skolen
mer», fikk Kazemi beskjed om.
«Du skal i den andre skolen, der hvor du lærer å forsvare religionen din».
Den
«andre skolen» var Taliban. De ville gjøre ham til barnesoldat.
Kazemi var bare 13 år.
For ung til å forstå hva som var i ferd med å skje, for liten
til å forstå at han sto i livsfare.
Men én i familien så det tydelig – onkelen.
Han
var Kazemis trygghet. Den voksne som så hele bildet. Han jobbet i Iran, men
holdt tett kontakt med familien i Afghanistan.
Da han skjønte hvor sterkt
Taliban hadde begynt å feste grepet i området, tok han en beslutning.
«Hvis
du blir her, kommer du til å dø. Du må reise», var ordene fra onkelen.
Sammen la de en plan. En farlig, desperat flukt uten pass, og uten garanti for å
overleve.
– Tøffeste tiden i livet
«Enten kommer du til en trygg plass, eller så dør du av å prøve det».
Det var beskjeden fra smuglerne. Kazemi ville prøve.
Han hadde ingen
papirer, ingen plan, bare et løfte til onkelen i Iran:
«Jeg
skal klare det, og jeg skal gi deg en klem».
I tre uker gikk unggutten gjennom ørkenen mellom Afghanistan, Pakistan og Iran.
Solen brant om dagen. Kulden skar om natta.
Han tenker tilbake på den gang han var en mager 13-åring.
Det var den tøffeste tiden i livet mitt.
Sayed Kazemi
De sov om dagen for å ikke bli sett, og gikk hele natta uten mat eller vann.
Før
flukten hadde onkelen sagt:
«Du
kommer til å sulte. Du får kanskje ikke sove på flere dager, men du må aldri gi
opp. Du må ha håp hele veien».
Onkelens ord hadde brent seg fast i minnet.
Ordene ble også redningen.
Langs
veien så han ungdommer som falt om av sult.
PÅ FLUKT: Unggutten flyktet alene gjennom menneskesmuglere fra hjemlandet.
Foto: Privat
En natt gjemte han en flaske vann under et tre like ved teltene. Da bagen hans ble ransaket, ble
den halve flasken han hadde igjen tatt.
Men Kazemi lå alltid et steg foran:
– Den flasken jeg gjemte, den reddet livet mitt.
Da
han endelig kom til Teheran i Iran, sto onkelen der. Kazemi kastet seg i armene
hans. Han hadde holdt avtalen.
Tryggheten var likevel bare midlertidig.
– De stappet folk oppå hverandre
Risikoen for å bli sendt tilbake ble for stor.
Han måtte videre, gjennom fjellene til Tyrkia.
Han tenker fortsatt på mannen som ble liggende igjen i fjellet.
13 år gamle Kazemi ville snu seg for å se om mannen pustet, men kulene smalt. De måtte løpe videre.
Noen dager senere skimtet de storbyen Istanbul. Han forteller at de delte et trangt rom. Ti, kanskje 20 mennesker, på madrasser som dekket gulvet.
Lukten av svette, støv og frykt hang i rommet. Men de var i live.
Så gikk ryktet: Tyskland har åpnet grensene.
Kazemi kom i kontakt med en smugler. Eneste utvei var en reise over Egeerhavet.
Synet som møtte ham, var en gummibåt. Båten var beregnet for ni personer.
Ifølge Kazemi gikk 45 om bord.
OVER EGEERHAVET: Sayed overlevde en farlig reise over Egeerhavet til Hellas. Her ankommer flyktninger kysten av Hellas. Bildene er tatt av nyhetsbyrået Reuters ved annen anledning.
Foto: Yannis Behrakis / Reuters / NTB
– De stappet folk oppå hverandre. Det er mange som drukner på den veien, forteller han.
Havet lå urolig den morgenen. Bølgene var store. De fleste smuglere tok sjansen, men ikke han som kjørte Kazemis båt.
Han ventet – til vinden stilnet, og havet roet seg.
Da de endelig dro, var det blikkstille.
De første båtene som hadde dratt ut, ble aldri sett igjen.
Tre timer senere skimtet de land.
Hellas. Europa. De var fremme.
REFLEKTERT: Som voksen skjønner Kazemi hvor mye han risikerte. Den gang var han heldig – og ung nok til å ikke forstå alt.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Men redningen var fortsatt langt unna.
Reisen gikk gjennom 16 land – uten noen eiendeler. Landene var bare skilt som fløt forbi: Makedonia, Serbia, Kroatia, Ungarn, Østerrike, Tyskland.
– Det var kaos overalt. Jeg tenkte bare på å komme meg videre.
Kazemi kom seg til Malmö i Sverige.
Der fikk han et tips som skulle endre alt: «Reis til Norge. Du er ung. Der får du en sjanse», lød beskjeden.
– Som å vinne Eurojackpot
Bussbilletten ble kjøpt samme dag. Ved grensa til Norge ble han stoppet. Frykten for at alt skulle være forgjeves raste.
Men politiet registrerte ham som asylsøker.
Han ble sendt videre til et mottak i Oslo.
– Jeg hadde aldri hørt om Norge før. Da jeg kom, var det mørkt og kaldt – men jeg tenkte at det sikkert er noe bra her, sier han.
TILBAKEBLIKK: Kazemi var en av «oktoberbarna» som ankom Norge i 2015.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Etter noen uker ble han flyttet til Lillesand.
For første gang på lenge kunne han spise når han ville – og sove uten frykt.
– Det var luksus for meg. Jeg hadde savnet å kjenne meg trygg.
Kazemi begynte på ungdomsskolen, lærte norsk og trente kickboksing i Grimstad.
Et år senere fikk han oppholdstillatelse.
– Det var som å få en telefon fra Norsk Tipping og vinne Eurojackpot – kanskje større.
BYEN LANGS MJØSA: Kazemi er glad for at Gjøvik ble stedet han fant ro.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
To måneder senere ble han bosatt i Gjøvik.
Han ankom «den hvite by ved Mjøsa» klokka halv fire på ettermiddagen.
Klokka fem sto han på trening i Raufoss bokseklubb.
– Jeg hadde sjekket treningstidene på forhånd. Jeg husker at jeg tenkte at nå starter livet mitt.
PÅ VEI TIL TRENING: Før måtte Kazemi sjekke treningstidene i boksehallen. Nå låser han seg inn med egen kodebrikke.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Fra Ghazni til kongepokal
Og livet startet. Titlene rant inn. Et boksetalent ble oppdaget.
Boksing hadde vært en
barndomsdrøm, lenge før han visste hva et mesterskap var. Han minnes tilbake til tiden i Afghanistan der han hadde sett Muhammad Ali bokse på TV.
Kazemi drømte om å bli som ham.
POPULÆR PROFIL: Med støttespillere og sponsorer i ryggen kan han satse fullt. Til og fra trening kjører han i en bil sponset av lokale samarbeidspartnere.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
I 2018 kom første tittel.
Han ble norsk mester for første gang. Seieren føltes som en verdensmestertittel. Kun tre år etter han ankom Raufoss Bokseklubb og Gjøvik som femtenåring.
Han
hadde kjempet seg gjennom mørke tanker og dårlige miljøer. Bokseklubben ble
redningen.
Tilhørighet er nøkkelordet.
BOKSEKLUBBEN: Raufoss Bokseklubb er stedet der Kazemi føler seg hjemme.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Han
trente hver dag, jobbet som oppvaskhjelp, gressklipper og vaktmester for å finansiere reiser med bokseklubben.
– Jeg pleide å låne hundrelapper fra venner før turneringer for å kjøpe mat på matbutikken. Jeg
sa ofte at jeg måtte slanke meg for vektklassen – men egentlig hadde jeg ikke
råd til å spise ute på restaurant.
I
ringen fant Kazemi styrke.
STORTALENT: Det unge boksetalentet finner roen og kobler av i boksehallen.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Ingen motstander vet hva han har kjempet seg igjennom for å kunne stå akkurat der i ringen.
– Jeg
bokser med hele livet mitt.
Hele uttrykket endrer seg når hanskene er på – villdyret i han våkner:
– Det får meg til å glemme alt, i ringen tenker jeg ikke på noe annet.
I
2019 kom det store gjennombruddet.
MOTIVERT: Den tunge fortiden har ikke bremset Gjøvik-gutten – den har gjort ham sterkere.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Den unge bokseren vant internasjonalt gull i Finland, og
flere mestertitler ventet i Norge.
2020 ble året han tok seier i sitt første seniormesterskap.
POKALHYLLA: I kjellerleiligheten på Gjøvik står minnene fra ringen på rekke og rad.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Samme uke som han kom hjem,
stengte landet ned. Mens pandemien lammet idretten, løp han i skogen og trente
på fotballbanen.
Da idretten åpnet igjen, var bokseren bedre enn noensinne.
Han takket nei til juss-studier i Tromsø. Han hadde blitt tatt ut i Olympiatoppens satsingsgruppe mot OL i Paris i 2024.
Samme år fikk Kazemi norsk pass – sitt første pass noen gang.
I 2022 vant han den gjeve kongepokalen. Den aller første i Raufoss bokseklubbs 98-årige historie.
STOLT OG YDMYK KONGE: Blikket stopper alltid på kongepokalen. Den minner bokseren om alt han har ofret – og alt han har vunnet.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
– Når jeg tviler, ser jeg på den. Den minner meg på hvorfor jeg startet, forteller han stolt.
Kazemi kom seg aldri til OL i Paris. Men han ble et forbilde, både i bokseringen og utenfor. Jobbene i oppvasken ble byttet
ut med arbeid på skoler og ungdomsinstitusjoner.
Han ønsket å hjelpe andre. Han
ville bevise at utgangspunktet ditt ikke bestemmer hvor du ender opp.
Så
kom tilbakeslaget.
BLIKKET FREMOVER: Kazemi er godt i gang med rehabilitering og ser frem til han kan entre bokseringen for fullt igjen.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Etter flere år med intens trening begynte han å puste tungt. Legene fant en
belastningsskade i lungene, en form for astma, på tampen av fjoråret. Flere behandlinger sto for tur.
– De sa jeg måtte stoppe. Ta en pause, forteller 25-åringen.
Med ønske om å inspirere andre
Med den nedslående beskjeden ferskt i minne, ville han gjøre noe nytt.
Han startet et miljøkonsulentfirma med fokus på ungdom og institusjonsarbeid i Gjøvik.
– Jeg vil bruke erfaringen min til å hjelpe andre som sliter. Det føles meningsfullt. Det er kamp på en annen måte – men like viktig. Jeg har gått veien selv. Det gjør det lettere å forstå dem og hjelpe.
SAMME VISJON: Lars Nicolaysen (bakerst) er en av Kazemis nærmeste kollegaer i firmaet «Teamup»
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
I dag jobber han tett med ungdom som sliter med rus, sorg og utenforskap. Kazemi er alltid tilgjengelig.
– Jeg klarer ikke å si nei. Hvis en ungdom ringer midt på natta, så svarer jeg. For noen ganger er det akkurat da de trenger deg mest.
Han snakker rolig, men engasjert når han beskriver drivkraften sin.
– Når folk ikke føler seg som en del av samfunnet, lager de sitt eget. Da er det vår jobb å invitere dem inn og vise at de hører hjemme.
– Det skal ikke alltid så mye til. Litt oppmerksomhet. Litt tid.
For mange av ungdommene han møter, har Kazemi blitt den voksne han selv savnet på reisen.
TRENERE OG STØTTESPILLERE: Kazemi takker trenerne Erik Dahlen (t.v.) og Morten Pedersen for støtten de har gitt ham.
Foto: Ahmad Torabi
Han smiler ettertenksomt:
– Jeg føler meg ikke rik. Men jeg har alt jeg trenger – et hjem, venner, jobb og helse. Jeg er lykkelig. Og jeg vil vise andre at utgangspunktet ikke betyr alt. Det handler ikke om hva du får, men hva du får til.
Hjemme i Gjøvik har han bygget et sterkt nettverk.
Han har en samboer, og i etasjen over bor hans «norske tante» – tanten til bestekompisen David.
Familien til David tok han imot som en av sine egne. Båndet mellom dem har vokst tett.
Hver jul feirer han sammen med familien, og hver uke besøker han «farmor» på 75 år.
«VERDENS KULESTE FARMOR»: Kazemi sammen sin norske farmor Randi Mossevik Synstelien etter et stevne på Sentrum Scene i Oslo i fjor.
Foto: Morten Peder Bjerke / Tamero Media
Ikke fordi han må, men fordi han vil – for å gi noe tilbake til dem som en gang åpnet døra og hjertet sitt for ham.
Han trekker pusten før han legger til:
– Det tøffeste jeg har gjort, er ikke å vinne kamper eller titler. Det tøffeste har vært å våge å be om hjelp. Det reddet livet mitt. Og det sier jeg til ungdommene også: Spør om hjelp. Det verste som kan skje, er at noen sier nei. Men da står du akkurat der du sto før, bare med litt mer mot.
Han hadde ikke vært der han er i dag om han ikke hadde spurt forbipasserende på reisen om hjelp.
ØNSKER Å HJELPE ANDRE: Kazemi håper hans historie kan være med på å inspirere andre unge til å ta gode valg.
Foto: Ingvill Sunnby / TV 2
Tankene glir tilbake til den lille gutten i Ghazni. Han som løp for livet uten å vite hvor reisen skulle ende.
– Jeg tror livet er litt som poker. Du vet ikke hvilke kort du får, men du kan velge hvordan du spiller dem. Selv de med dårligst kort kan vinne hvis de spiller dem riktig.
Kazemi vet at han har hatt flaks – men at han også har spilt kortene sine riktig.