På et jorde utenfor Hamar, der vinden trekker over bølgende kornaks og Mjøsa glitrer i horisonten, ligger en forsvunnet by.

Ikke at man ser det ved første øyekast. Alt som møter blikket, er dyrket mark. Men under jordskorpa skjuler det seg rester av en norsk middelalderby.

Og det er nettopp dét som gjør funnet så spesielt: Hamarkaupangen er den eneste av Norges middelalderbyer som ikke lå ved kysten og den eneste som i dag ikke er blitt bygget over.

– Det var kjempekult, sier Kristian Reinfjord, seksjonsleder og førstekonservator ved Anno Museum Domkirkeodden, på telefon med Dagbladet.

I AKSJON: Prosjektleder Kjetil Skare (t.h.) og prosjektmedarbeider Håvard Hegdal i en tidlig fase av utgravingen. Hegdal driver med innmåling og Skare sålder (sikter). Foto: Geir Ove Andreassen

– Det har jo vært kjent at Hamarkaupangen – altså byen – måtte ligge der. Men da vi fikk på plass georadarundersøkelse, kunne vi se tegn på gateløp og hus og tomter. Det er noe vi ikke har visst om tidligere, så det var helt nytt.

Slapp jubelen løs

Det definitive gjennombruddet kom sommeren 2024.

Georadar-undersøkelser utført av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) viste tydelige strukturer av gater og bygninger – akkurat den type mønster man forventer å finne i en middelalderby.

– Da kunne vi si at: «Her ligger faktisk byen». Her er det hus, her er det gater, og her har det bodd folk. Da ble det halleluja-stemning. Det er jo det alle arkeologer ønsker – å finne noe nytt som gjør at man kan legge en ny brikke i det historiske puslespillet, sier Reinfjord.

GEORADAR-FUNN: Bildet viser hva ekkolodd-målingene viser at befinner seg under bakken. Undersøkelsen fant sted i det tettbebygde området til høyre for bygningene sentralt i bildet. Foto: Statens kartverk / Kjetil Skare

Han beskriver funnet som starten på et stort prosjekt.

– Dette er et viktig funn, både i fagmiljøet, men også veldig viktig for Domkirkeodden som får masse nytt vi kan fortelle og formidle. Dette er bare starten.

Alt klaffet

For Reinfjord og kollegaene ved Anno Museum Domkirkeodden har det vært et sjeldent privilegium. Arkeologiske undersøkelser i Norge skjer vanligvis i forbindelse med veiutbygging eller andre store inngrep.

Nå fikk de grave i et område de selv hadde valgt, på bakgrunn av forskningsinteresse – ikke anleggsmaskiner.

TRAVLE TIDER: – Hamar er den middelalderbyen i Norge som vi vet minst om, fordi den er minst undersøkt, forteller Kristian Reinfjord, seksjonsleder ved Anno Museum Domkirkeodden. Foto: Privat

– Det er veldig sjeldent vi får drive forskningsgraving i Norge. Men denne gangen kunne vi grave akkurat der vi mente potensialet for ny kunnskap var størst, sier Reinfjord.

Og for en gangs skyld var alt på plass: I mai ga Riksantikvaren klarsignal. Området tilhører museet, og finansieringen kom fra en testamentarisk gave øremerket Hamarkaupangen.

Et toromshus og en gate

Utgravingen gjøres i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og startet på et sted der georadaren antydet et toromshus langs ei gate. 

Bare fire kvadratmeter fikk de lov til å åpne – men det var nok.

– Vi valgte å grave et sted der vi får med et ildsted, gulvet foran ildstedet, en vegg og gata utenfor. Der fant vi blant annet rester etter laftehus. Vi fant også litt av gateløpet og dreneringsgrøfter, sier Reinfjord.

VEGGER OG KNOKLER: Her har de begynt å komme ned på relativt godt bevart tømmer. Dette er sannsynligvis de to eldste fasene av hus på denne tomta. Foto: Håvard Hegdal

– I tillegg er det gjort vilkårlige funn av gjenstander, blant annet knokler, en mynt fra 1400-tallet og en liten terning.

Funnene bekrefter at Hamarkaupangen ikke bare var en markedsplass for sesonghandel.

– Vi ser at huset ligger langs gateløpet, så det sier litt om hvordan hus og gater er strukturert. Det passer veldig godt med måten sånne typer middelalderbyer er organisert, slik vi kjenner fra Oslo, Bergen og Trondheim. Vi ser at husene vi har støtt på nå er blitt brukt over tid, så det er veldig sannsynlig at det er en helårsbosetting. Det er et av de viktige kriteriene for å kunne si at det faktisk har vært en by.

Skatten under bakken

Reinfjord har kalt Hamarkaupangen «Norges Pompeii».

– Det er jo et litt slitt uttrykk. Men når jeg sammenligner med Pompeii så mener jeg først og fremst at vi har avdekket en skatt og et stort potensial som ligger under bakken, som vil gi mye kunnskap om Hamar i middelalderen, men også middelalderen i Norge.

JEG FANT, JEG FANT: Håvard Hegdal (nærmest) og Kjetil Skare står ved såldet (siktebrettet) og diskuterer en bearbeidet rørknokkel, som kan ha vært et knivskaft. Foto: Geir Ove Andreassen

Han tror vi kan lære mye om det som har vært skjult under bakken.

– Nå vet vi at byen ligger under der, vi har fått påvist at den er godt bevart, og at kunnskapspotensialet er veldig stort, sier han.

Et glemt sentrum

Hamar ble bispesete i 1152/53, og domkirka begynte å reise seg kort tid etter. Byen vokste fram rundt bispegården og ble et geistlig og administrativt sentrum i innlandet.

– Norge var et ruralt sted med veldig mye utmark og gårdsbebyggelse. Det er en liten bybebyggelse i norsk middelalder, sammenlignet med mange europeiske områder. De aller fleste bodde og livnærte seg på landsbygda og langs kysten, sier Reinfjord.

ARMBRØST: Pilspissen er funnet i pløyelaget og er derfor vanskelig å si noe om. Den kan være produsert her, eller den kan være skutt mot svenskene da de angrep i 1567. Foto: Kjetil Skare

Man regner at det var åtte middelalderbyer i det som utgjør dagens Norge, og de var små. Bergen var den desidert største av dem, mens Hamar var en av de mindre.

– Det som er spesielt med Hamar, er at det er den eneste norske middelalderbyen som ligger i innlandet. I tillegg ble Hamar et av de fem bispesetene i middelalderen.

Byen som forsvant

Men hvorfor forsvant byen i det hele tatt?

– Det er jo det som er det gode spørsmålet – hvorfor Hamarkaupangem gikk til grunne. Og det kjedelige svaret er at grunnlaget for byen var det geistlige maktsenteret. Da reformasjonen kom i 1537 og bispesetet ble lagt ned, forsvant både det økonomiske og administrative grunnlaget, sier Reinfjord.

Byen døde langsomt ut. Det siste man vet, er at det ble drevet gårdsdrift på området i 1716. Men hva som skjedde mellom reformasjonen og etableringen av gården, er et historisk tomrom. Arkeologene håper at kommende utgravinger kan fylle noen av hullene.

DYREBEIN: Det ble funnet store mengder dyrebein under utgravingen, som er sendt til analyse. I tillegg til datering vil man få vite hvilke dyr og fiskeslag som inngikk i dietten til folket på kaupangen. Foto: Håvard Hegdal

– Det finnes svært få kilder fra slutten av 1500-tallet og 1600-tallet. Kanskje kan vi få noen svar nå, sier Reinfjord.

Og nei – det var ikke en naturkatastrofe som på spektakulært vis utryddet alle i Hamarkaupangen og begravde byen.

– Det var ikke noe leirskred eller storflom fra Mjøsa, humrer han.

Lokal skatt

Neste sommer fortsetter utgravingene, basert på georadar-funn. Resultatene fra årets sesong – blant annet dateringer, pollenanalyser og katalogisering av gjenstander – vil danne grunnlaget for videre arbeid.

– Vi planlegger å gjenta det vi gjorde i år, hvor gravingen skjer parallelt med middelalderfestivalen på Hamar. Da kan folk få komme bort til utgravningsfeltet. Vi synes det er veldig moro med formidling, og folk er veldig interessert, sier Reinfjord.

SPINNEHJUL: Spinnehjul sitter nesten nederst på en håndtein, som ble brukt til å spinne garn. Håndtein som redskap er brukt i svært lang tid. Foto: Håvard Hegdal

For Hamarkaupangen skal ikke bare bli et faglig prosjekt, men en historie folk kan ta del i. Allerede 28. mai neste år åpner Domkirkeoddens nye, store museumsbygg.

– Da tenker jeg at Hamarkaupangen må få en sentral plass.

Prosjektet betyr mye for Reinfjord, også personlig.

– Jeg synes absolutt at det er veldig stort. Jeg er fra området der selv, har kjent til Domkirkeodden hele veien og alltid vært interessert. Det er veldig stort for oss lokale at vi kan være med å skrive lokalhistorien som også er nasjonalt og kanskje internasjonalt interessant.