Sigrid spurte Ed Sheeran om å få bli med på turné

Endelig får vi nytt album fra Sigrid!

There´s Always More That I Could Say er sunnmøringens tredje album.

Siden hun slapp debutlåta «Don´t Kill My Vibe» i 2017, har det stadig gått oppover, og hun har gjort det stort både her til lands og i den store verdenen.

Ikke nok med at hun skal på turné i Norden og Asia, hun skal også være med og varme opp for Ed Sheeran i USA.

Vi tok en prat med verdens beste Sigrid Raabe, om nytt album, livet som artist hittil og hvordan turné med Ed kom til.

Les praten mens du hører på det rå albumet nedenfor.

Haaalloo! Hvordan går det?

– Det går fint! Har akkurat vært på en sykkeltur, for å få meg litt frisk luft. Har hatt en del promo i dag, og sittet på Zoom. Snakket med blant annet England.

Så deilig at du er litt hjemme litt før det smeller med release!

– Ja, sykt deilig! Har vært hjemme et par uker nå, men før det var jeg på fashion week i Paris, invitert av CELINE. Det var dødskult, og de fløy meg ned. Skikkelig Askepott! First class-behandling, bli hentet av sjåfør, bo på luksushotell, bli kledd opp i sykt fine klær. Satt fem meter unna Anna Wintour, og så sykt mye andre kjendiser i nærheten.

– Så slår klokka 12, og så er det over, levere fra seg klær og fly hjem igjen. Det er så morsomt og stas, men får beina fort planta på jorda igjen. Det er viktig å huske på det man ser på Instagram fra moteuker ellers, at det er jo litt konstruert også. Men you know what, jeg kan godt være litt reklameplakat her og drikke champagne i Paris.

– Men i dag skal jeg lage min egen middag.

Så stas!!! Du er jo international, hvor i verden er albumet skrevet?

– Litt forskjellige steder, «Jellyfish» og «Kiss The Sky» er skrevet i Oslo. «Have You Heard This Song Before» er skrevet i Bergen, «Two Years» i Tokyo, «I´ll Always Be Your Girl», «Eternal Sunshine» og «There´s Always More That I Could Say» i London, blant annet.

– Mye produksjon er gjort i Bergen og Oslo.

Hva har vært det gøyeste med å lage dette albumet?

– Det tror jeg må være at jeg har fått tilbake en barnlig glede!

Mens vi hørte gjennom det første gang, slår det oss at det er litt hardere, men også veldig lekent. Både lydbildet og tekstene, samtidig som det er sårbart. Det glir veldig bra sammen! Har det vært en baktanke mens dere skrev det?

– Så hyggelig! Nei, men jeg har nok bare gått veldig inn i det med hud og hår. Skrive mer på intuisjon, enn hva som blir riktig. Jeg føler jeg har blitt opptrent i å skrive gode poplåter, raskt. Ting skal skje fort.

– Etter jeg signerte med plateselskap internasjonalt som 19-åring, måtte jeg følge opp så raskt etter «Don´t Kill My Vibe» og «Strangers». Du jakter litt din egen hale. Jeg er så takknemlig for det, for jeg har jo ingen musikkutdannelse. Min grad i låtskriving har på en måte vært i studio, og jeg har vært superheldig og fått lære av de beste. Blant andre Caroline Ailin, Emily Warren og Martin Sjølie. Da har jeg blitt trent i tempo, dybde og perfeksjon.

– Ville aldri vært det foruten, er så takknemlig for det.

– Det kom nok til et punkt i fjor vinter, hvor jeg kjente at jeg måtte skrive litt mer lol. Ikke ta meg selv så seriøst. Der har man jo fått låter som «Kiss The Sky», «Jellyfish» og «Have You Heard This Song Before», som er litt tullete og køddent. Jeg trenger ikke være helten hele tiden heller. Det er mindre stress på hvordan det blir ferdig. Jeg har latt låtene få surre litt, kokkelere litt.

– «Two Years» var Askjell og jeg som dro til Japan på inspirasjonstur. Da var jeg litt stresset da jeg kom hjem, fordi vi hadde skrevet to låter. Selv om vi hadde hatt det dødsgøy, tenkte jeg på at vi ikke var ferdig med produksjonen på noe. Hvordan forklarer jeg dette til folk?

– Men så kom James Ford fra England inn, som blant annet har jobbet med Florence and the Machine og The Last Dinner Party, og gjorde nye trommer på «Two Years». Og så var vi sånn: «Oi! Dette er dødsbra». Så det har vært fint, å la låtene få lov til å lande litt.

Ja, det er deilig å høre! Noe av det vi tenkte mens vi hørte, og litt av forklaringen vi har på at det høres litt hardere ut, er at disse låtene har litt mer «Sucker Punch»-ete vibe?

– Ja! Det er jeg helt enig i. A&R-en min i London, Paul, har sagt at han føler dette er oppfølgeren til førsteplata mi. Det har vi også tenkt, og har referert mye til meg selv. Spesielt «Sucker Punch» kanskje, for den bare bobler av kreativitet og overskudd.

Hvilken låt liker du best, da?

– Nei, jeg elsker alle! Det er så gøy med det også, for album kan ofte ha en sesongfølelse. At de passer til konkrete årstider.

– Det er mange sommerlåter. «Jellyfish», er jo veldig sommer og veldig juli. Vi skrev den jo en sommerdag i Oslo. Og «Two Years» er en veldig august-/septemberlåt. Siste hurrarunden før det blir litt kaldt. Jeg ser litt for meg Kroatia med en Aperol Spritz. «Hush Baby Hurry Slowly» er litt september, enda litt varmt, men litt mer mot høsten.

– Veldig vårstemning på «Have You Heard This Song Before» og «I´ll Always Be Your Girl». Så jeg tror jeg kommer til å høre på disse låtene året rundt, og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også! Det er en veldig fin reise av en plate. Det er mange følelser, lol, trist, fint, gøy og koselig. Alt mulig!

Sant, passer bra! Du har jobbet mye med Askjell Solstrand nå, er det flere som har jobbet med dere her?

– Ja! Askjell er executive producer, med meg som co-pilot. James Ford har vært inne og co-produsert noen låter. På låtskriversiden har vi hatt med oss flere gode folk. Nick Hahn, som er britisk, men har skrevet masse norsk popmusikk! Han har skrevet med blant andre Astrid S og Dagny. Det er veldig gøy, han er en kompis fra London. Martin Sjølie har vært innom, Will Taylor, Oli Bayston og King Ed. Og selvfølgelig, en kjempesøt historie om «Hush Baby Hurry Slowly»!

– I fjor hadde jeg litt skrivesperre. Jeg skrev, men følte ikke jeg skrev noe bra nok.

– Jeg var så opptatt av å bli ferdig med ting, og at det skulle passe inn i min diskografi. Så snakket jeg med Askjell om det, som visste nøyaktig hva jeg trengte. Han skulle ha en låtskrivercamp i Bergen, hvor vi bare skulle lage låter for gøy og pitche til andre artister. «Du burde bli med som låtskriver! Ikke som artist!» Det var en så gøy gjeng; oss to, Edvard Erfjord, Anders Nilsen og Harald Sørebø (alias Payday), som har jobbet med blant andre Megan Thee Stallion. Veldig eklektisk og gøy mix, og vi skrev sånn to låter om dagen. Jeg ble dratt ut av den skrivesperren etter tre sekunder.

– På slutten av den uka skrev jeg da «Hush Baby Hurry Slowly». Det var skikkelig forløsende, da fikk jeg ordentlig motivasjon igjen.

Sigrid (Charlotte Alex)

Har dere mange uenigheter i studio, under skriveprosessene?

– Neeeei, eller, noe. Vi har jo blitt godt kjent, Askjell og jeg. Vi krangler ikke, men vi kan være uenige. Men vi er som søsken, hvor vi kan komme med forslag og bare «Nei, jeg liker det ikke». Så kan han si «Gi meg en halvtime», så må jeg sitte å gjøre noe annet en halvtime, hvor han jobber og jeg egentlig vil blande meg inn. Så får jeg litt tid til å tenke over det, og så er det kult.

– Eller at jeg må bruke litt tid på å overbevise ham. Vi kan være veldig kritiske til det motsatte er bevist. Mye analysering, samtidig som vi er som to barn som har det gøy. Vi er veldig like på det kreative, tror jeg. Da må vi bare passe på å dra hverandre ut, hvis vi blir obsessed på å få én linje til å sitte.

Hva er viktigst for deg når du lager musikk?

– Det spørs på dagsformen. Jeg går enda inn i studio og tenker jeg skal lage en banger. Noe annet er uaktuelt, men det er jo også et litt løst begrep. Samtidig har jeg dager hvor jeg har null forventnigner, og tenker vi bare skal ha det gøy. Og lage idéer.

– Det aller viktigste er jo å lage noe jeg står inne for. Det trumfer alt. Uansett hvor mye jeg sier i et intervju, om at jeg er ambisiøs, så går jeg aldri på akkord med det jeg synes er kult eller ting jeg vil gjøre.

Så bra by:Larm i 2017. Det var svært og en vill opplevelse. Selv om det også var stort, har det jo gått veldig oppover, både internasjonalt og i Norge. Hvordan er det å se tilbake på den tiden, til nå?

– Det var ganske crazy, og jeg tror ikke man vet hvor stort det er før man ser tilbake på det i ettertid. Og det er jo litt sånn at de største øyeblikkene i karrieren min har vært forbundet med lite søvn og stress.

– Man er jo ikke rolig når det toget går, det går i hundre og helvete, så man bare prøve å holde seg fast.

– Men det er jo helt fantastisk. Det er ingenting som det adrenalinet når det tar av. Det er jo sjukt da, det er jo noen år siden, åtte år. Og det er helt sjukt å tenke på. Jeg blir veldig stolt av meg selv, og når jeg ser tilbake på alle årene jeg har stått i meg selv og jeg har hatt det dødsgøy. Jeg har det veldig gøy, og får fremdeles holde på. Ting går veldig bra, jeg er veldig heldig og privilegert.

– For all del, det har ikke vært lett hele tiden. Man har masse hjemlengsel. Og jeg kan stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg synes det er så gøy å fly hele tiden, når jeg ikke engang liker å fly. Men jeg får sett så mye! Samtidig er det så godt å vite at sangene jeg synger, er sanger jeg digger.

– Og så finner man sitt folk, rundt omkring. Det er rart å vite at jeg kan spille konserter hjemme i Norge, samtidig som jeg spiller i Brasil. Jeg skal også til Asia nå snart. Det blir veldig fint med tanke på by:Larm, at jeg skal spille på Rockefeller neste turné! Som et lite jubileum, superhyggelig.

Det blir kjempefint! Er det noen ganger du føler du skulle dratt litt mer i bremsen, i løpet av disse årene?

– Oi, det har jeg aldri blitt spurt om før, så fint! Det er jo sjelden noen i bransjen sier at du skal det. Det er nok noe med å sette den bremsen litt selv. Det kan være vanskelig, men jeg synes jeg har klart å balansere det fint, og jeg har et veldig fint team rundt meg.

– Det kan være vanskelig å vite for både artist, team og egentlig øvrig team hvor grensen går. Spesielt for teamet, hvis ikke artisten klarer å formulere om det blir for mye. Da må man kommunisere godt. Og jeg prøver å være streng med kalenderen min. Jeg er ikke så flink til å logge av på fridager, da. Men jeg er veldig god på å legge inn tid i Oslo. Det er viktig, og jeg kunne aldri flyttet til London.

Så godt å høre. Har du følt på noen nedturer opp gjennom?

– Ja, det er jo kjedelig når en låt man har gledet seg til å slippe ikke får de tallene man skulle ønsket. Men jeg synes stort sett at det har gått veldig bra! Jeg er egentlig bare dritstolt over det jeg har fått til.

– Musikkbransjen er jo veldig utholdenhetskonkurranse, om hvem som vil det mest. Hvem er villig til å ofre mest, og være lengst borte hjemmefra. Jeg har jo satt mine grenser, og det står jeg veldig fint i.

Sigrid (Charlotte Alex)

Det har absolutt gått bra! Og det virker som du tenker veldig rasjonelt på det.

– Ja, jeg har verdens beste jobb, men det er også en jobb. Det er veldig viktig for meg å ha nok tid til andre ting jeg liker her i livet. For eksempel i stad, da jeg syklet og snakket med en venninne i telefonen samtidig. Være med vennene mine, være hjemme, lage egen middag, lese, dra på museum, kino og andres konserter, stå på ski.

– Det er lett å bli sugd inn i musikken. Teamet i London vil jeg skal flytte dit, men jeg tror nok ikke det, nei. Det er lett å komme seg ut i verden herfra.

Hvor er det sjukeste stedet i verden du har spilt?

– Det var kanskje da vi solgte ut São Paulo i Brasil, på typ en dag. Helt sykt! Det var jo ikke den største konserten ever, men det er på andre siden av jorda.

– Der nede var det også så gøy å møte fansen, de er så lidenskapelige og helt herlige. Det er første gang jeg har hatt sikkerhetsvakt på turné. Det er også veldig gøy å spille i Japan! Der er det hyling og skriking, og så er det helt tyst. De er veldig høflige.

– Der er de ganske like tyskere. De lager veldig god stemning, men de hører på musikken.

Så de er ikke som nordmenn, haha?

– Nordmenn er jo et eget folkeslag, som er glade i å skravle. Dessverre sikkert inkludert meg selv òg. Det er viktig å huske på når jeg er på konsert også.

– Jeg klarer ikke bli sur når det er skravling på konsertene mine i Norge. Herregud, du ser naboen din på en festival, liksom! Men du ser på konsert og koser deg masse. Men det er jo fint for alle som står på scenen når folk lytter og er til stede.

Ja, føler du det er den største forskjellen på internasjonalt og norsk publikum?

– Jeg må trekke frem Landstreffet!!! I love you guys! Det er så gøy, jeg koser meg så mye når jeg spiller der. Man skal gå ut og spille for en gjeng 18-åringer og tenke at det går alle veier. Men de elsker like mye en ballade, og det er nesten så man ser musikklinje-gjengen stå der, når det kommer låter som ikke nødvendigvis er hitsene.

– Samtidig spilte vi «Fort Knox» for første gang på Landstreffet nå i mai, og det var flere moshpits i publikum. De gir så mye av seg selv, og de er sikkert megadritings, men veldig gøy.

Sååå gøy! Du fikk jo et internasjonalt push tidlig, kanskje spesielt i USA. Har dere noen planer for å følge opp det?

– Hehe ja, det står jo et gigantisk apparat bak der, i utlandet, og jobber på! Det er jo fordelen med å være på Universal internasjonalt, de kan pushe ting i mange land. Det er kjempegøy å jobbe globalt. Og jeg skal jo til USA, med Ed Sheeran!

Herregud ja, hvordan kom det til?

– Jeg spurte han! Sykt direkte sunnmøring. Jeg tenkte at jeg bare må spørre.

– Jeg spilte med ham på Ullevål. Ikke visste jeg at han visste hvem jeg var heller, men jeg spilte i hans hjemby og fikk en mail med et spørsmål om jeg ville bli med ham på Ullevål. De spurte hvilken låt jeg ville spille, og jeg sa «Don´t Kill My Vibe», så jeg sang den med ham der. Det var sykt hyggelig og vi holdt kontakten etter det, så sa jeg at jeg kunne tenkt meg å gjøre support for ham. Og så ble det sånn!

– Han var en superhyggelig, proff og artig fyr. Og hadde veldig fine folk rundt seg. Det synes jeg sier mye om en person, og det var veldig koselige folk på tur. Så vi skal kose oss neste sommer.

Shit, så hyggelig! Det blir travelt for deg fremover?

– Ja, nå er det plateslipp med butikkturné i London, jeg skal ha en prat på Vill Vill Vest med Arianrhod Engebø, så skal jeg spille en festival i Istanbul og en i Polen. Deretter skal vi til Asia, med Japan, Sør-Korea og Kina, så skal jeg gjøre promo i Europa. Også skal jeg spille på Avicii Arena, på Together For A Better Day, en konsert for unges mentale helse. Det blir veldig fint å få være med på.

– Så skal jeg skrive litt igjen, for det er gøy! Neste år er det Europa-, UK- og Norden-turné, og så er det jo USA med Ed.

Nok å gjøre, men så stas! Er det en artist du drømmer om å jobbe med, da?

– Det spørsmålet der er så hyggelig, men også så vanskelig! Jeg tror veldig på at sånne samarbeid bare må skje, selv om jeg lurer på hvor mange samarbeid som har skjedd fordi noen har sagt de vil det skal skje i et intervju.

– Nei, jeg vet ikke, men hvis jeg skulle gjort det, hadde det vært kult om det var med noen litt uventa? At jeg gjorde låt med Bring Me The Horizon var dødsgøy, og hvem så den komme? Det hadde vært kult å gjøre noe med noen fra en annen sjanger.

Er det noen norske du har trua på om dagen?

– Ja! Åh, skulle til å si, det hadde vært gøy å synge på norsk en gang, men vet ikke om jeg tør. Men kanskje som en collab en gang. Jeg synes jo May er veldig bra, sinnssyk stemme. Siste plata til Stig Brenner er dødsbra, og plata til brenn. fra i fjor er en av mine favoritter.

Enig! Rekker du å ta en fot i bakken?

– Ja! Det er derfor jeg skal være hjemme i dag, og skal se norsk reality og kose meg.

Støttes! TAKK for praten, Sigrid